Mannen, musikken, energien: Ravekulturen som skyllet inn over 90-tallet var frontet av The Prodigy, og med midtpunktet Keith Flint som bølgetoppen. Mandag gikk han ut av tiden.

Jeg var 19 i 1991. Mye av ungdomstida gikk med til å lete etter gull. Gull var musikk på den tida. Hver uke dukket det opp importplater fra Europa, England og USA i flere av Oslos platesjapper. Vi dro til Fotokopi på Grønland, Imerslund i Strøget og på Arkaden, Innova på Karl Johan og Hot News i Hegdehaugsveien. Vi lette etter nye kick. De mest spennende skivene var dem vi ikke hadde hørt om. Vi visste kanskje litt om plateselskapet. Eller vi hadde lest i Melody Maker, Record Mirror, The Face eller NME om dem. En dag dukket det opp en tolvtommer med fire låter, fra plateselskapet XL Recordings. Den første låta var «Charly». En vegg av breakbeats blandet med intense synthstabs og barne-tv-samples slo imot meg. Shit. Dette var nytt. Masse energi. Vi kalte det breakbeats, men det var jungle. Før jungle var akkurat jungle. Jungle som noen år seinere skulle reindyrkes som drum and bass. «Charly» var debutsingelen til det britiske bandet The Prodigy, og ble en killer på ravene sommeren og høsten 1991.