Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Stor julesang: Men å tolke «stille» til «glade» er å trekke bena vekk fra mystikken og løfte den karismatiske hallelujafaktoren.

200 år med «Glade jul»

STILLE NACHT-KAPELLET: I Oberndorf. FOTO: GAKURO/WIKIMEDIA COMMONS

De noe uheldige norske gjendiktningene til tross: I vårt viktigste musikalske symbol på jula er mystikken og intimiteten i stallen det sentrale.

Det hadde egentlig vært det mest naturlige i verden om det fantes en myte rundt tilblivelsen av «Glade jul», som at Pater Josef Mohr i den østerrikske kulden hadde sett et skittent barn, kledd i istykkerrevne tøyfiller og med brødskalk i hånda. Kanskje pateren gråt av tanken på verdens urettferdigheter, og kontemplasjonen ble til bønn, der en engel en gang langt ut i småtimene åpenbarte seg for ham. Kanskje engelen ga ham et kall; å skrive et dikt om Fredsfyrsten som ble født i Betlehem. Men en slik historie finnes ikke, og Mohrs navn ble raskt glemt. Det var ikke før i 1995 at et gjenfunnet manuskript stadfestet Mohr som tekstforfatteren av «Stille Nacht».