Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hvis Christopher Nielsens Misfornøyelsesbar forsvinner, mister vi ikke bare et utested, men en verneverdig kunstinstallasjon.

Nødvendigheten av å være gretten

SMERTEN SITTER I VEGGENE: Misfornøyelsesbar må berges, om den så må sponses av markedskreftene eller kjøpes inn til Statoils kunstsamling, skriver Tommy Olsson. BEGGE FOTO: CHRISTOPHER NIELSEN

Det er altså på tide å gjøre seg noen refleksjoner rundt Christopher Nielsens Misfornøyelsesbar i Oslo. Jeg burde selvsagt gjort det samme uke som dette asosiale eksperimentet endelig åpnet dørene, et halvt år etter den annonserte datoen, våren 2017. Den gang hadde det en nyhetsverdi – og folk som skriver i avis, skal jo helst prioritere ferskvarene på kulturfeltet. Det var både spektakulært og underholdende, og ikke minst åpnet det for morsomme ordspill i sin erklærte negasjon – hva var det som feilet meg, egentlig? Det var jo et fantastisk sted, med en strategi så gjennomført at en misfornøyelsespils ble servert med irriterende 45 centiliter i et halvliterglass.