De siste årene av sitt liv arbeidet Walter Benjamin (1892–1940) på det som skulle bli hans hovedverk, «Paris, det 19. århundrets hovedstad» eller «Passasjeverket». Det ble aldri ferdig og foreligger bare i form av sitater, nedtegnelser og tankebilder, samt to versjoner av et exposé, eller en slags skisse til boken. Intensjonen var å konstruere en historiefilosofi som kunne undergrave makthavernes framstilling av fortiden og la de undertryktes historie komme til syne. Det dreier seg om lidelser og drømmer, men også om løfter om en annen framtid enn den som ble realisert, og om spor av glemte forventninger og håp. Resultatet er en merkelig og høyst original tekst om modernitetens «urhistorie». Marx’ vareanalyse spiller en sentral rolle i arbeidet, men Benjamin foretar likevel ikke en økonomisk studie. I stedet undersøker han hvordan varen og markedets logikk skriver seg inn i kulturen, i arkitektur, bylandskap, gateliv, litteratur og kunst, og i menneskers måte å sanse og erfare på. Dikteren Charles Baudelaire (1821–1867) er hans viktigste vitne.