Det første Jürgen Habermas siteres på i et nylig intervju i avisen El Pais, er: «Ja, jeg er sint». Blant de altfor mange gode grunnene er situasjonen slik han, i en alder av 89 år, vurderer den for sitt fag filosofien, og mer generelt for en offentlighet der ulike stemmer debatterer ut fra en forestilling om å ha noe å lære av hverandre. Er rollen som offentlig intellektuell i ferd med å svekkes, for ikke å si forsvinne? Habermas’ svar er at det ikke vil finnes samfunnsengasjerte intellektuelle uten et interessert publikum de kan henvende seg til. Den liberal-demokratiske infrastrukturen som kreves for at ideene og innsiktene til intellektuelle kan fremstå som relevante utenfor akademia, «ødelegges permanent» på alle nivåer av Trump og hans likesinnede. Hva Habermas’ – og mitt eget – fag filosofien angår, er han slett ikke sikker på at det har noen fremtid. Spesialisering har lukket faget, gjort det innadvendt og irrelevant for verden utenfor auditoriet, tidsskriftene og tellekantene.

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Wegard Harsvik og Mona Ringvej skriver i Klassekampen tirsdager.