Det aller skumleste (og ekleste) når du nærmer deg den innerste sirkelen, er alle flammene i lufta. Kan du huske hvordan det var? Rett etter at dere krysset den knallrøde, kokende elva av blod. Etterpå gjennom den skumle, tomme skogen hvor greinene gråter når du tar i dem. Rett utenfor skogen strekker ørkenen seg endeløst ut foran deg. Så varm at den svømmer foran øynene, likevel stapp full av folk. Noen liggende, noen sittende, andre humper klossete hit og dit på den brennende sanden. Over dem flammene: lette flak av ild langsomt vippende ned gjennom lufta – absurd nok får det deg til å tenke på våt snø som faller i fjellet.