Det er 16 minutter til gaten ved KLM-flyet til Paris stenger. Vi står helt foran i det tre timer forsinkede Avianca-flyet fra Salvador til Rio i Brasil og tripper. Nye flybilletter til Oslo koster nesten 30.000 kroner. Vi ofrer bagasjen her i Rio og håper på hjelp fra venner og familie i Brasil til å få den hjem.
En kveldstur under voksende måne. Klar, kald januarkveld; det blå lyset viser vei gjennom skogen. Det er stille nede på fjorden. Månen lager lang, gul tunge på blank sjø.
I vigør: Philip Roth snakker om Trump, #metoo, pensjonisttilværelsen og bøkenes Amerika.
Da Richard Wilbur døde i oktober i fjor, ble Philip Roth den som har sittet lengst i litteraturseksjonen til the American Academy of Arts and Letters, det noble æresgalleriet på Audubon Terrace nord på Manhattan. Han har vært medlem så lenge at han kan huske da akademiet inkluderte mange av dem som nå er glemt – hvithårede storheter fra en annen æra, som Malcolm Cowley og Glenway Wescott. Nylig ble Roth dessuten en av få amerikanske forfattere – listen teller William Faulkner, Henry James og Jack London – som ble inkludert i den franske Pleiades-serien, og det italienske forlaget Mondadori utgir hans verker i klassikerserien Meridiani. All denne anseelsen ved slutten av karrieren – som også inkluderer Fyrsten av Asturias-prisen fra 2012, samt kommandørgraden av Frankrikes Æreslegion i 2013 – ser ut til både å glede og more ham. «Bare se på dette», sa han til meg nylig, mens han holdt opp den kostbart innbundne Mondadori-utgaven, med titler som «Lamento di Portnoy» og «Zuckerman Scatenato». «Hvem er det som leser slike bøker?»