Kristiansands storstue

Det finnes knapt en kulturinstitusjon i Norge som har vært så utskjelt lenge før åpningen, som Kunstsilo i Kristiansand. Denne uka åpner endelig museet – til tross for gjentatte forsøk på å strupe prosjektet. Med 3300 kvadratmeter som utstillingsareal, tilgang på oljefondssjef Nicolai Tangens massive kunstsamling og en prislapp på 710 millioner kroner, er det ikke rart museet har vært omdiskutert. Da Tangen for noen uker siden kommenterte bråket til Financial Times, sa han at «nordmenn er mistenkelige overfor rikdom». Det er neppe derfor kritikken har haglet mot museet. Tvert imot har kritikken ofte vært rettmessig.

I 2015 ga Tangen evig disposisjonsrett på samlingen sin på 5500 verk til Sørlandets Kunstmuseum. Gaven fulgte med en betingelse: Kornsiloen i Kristiansand skulle bli byens nye museum. Tangen-samlingen ville utgjøre en stor del av det, og flere krevde at han måtte finansiere langt mer enn han var villig til. Det førte til anklager om inhabilitet og pengesløseri, og striden endte til slutt med et spleiselag mellom det offentlige og private. Da Reidar Fuglestad, den gang konsernsjef for Dyreparken i Kristiansand, ble ansatt som museumsdirektør, var flere bekymret for hvorvidt siloen først og fremst skulle bli en turistattraksjon og ikke et kunstmuseum. Det hele etterlot spørsmål rundt hvilke hensyn som ville trumfe når museet sto klart: kommersielle eller kunstneriske?

I lørdagens Klassekampen var det imidlertid en litt annen tone fra noen av Kunstsilos tidligere kritikere. Cecilie Nissen, direktør for Kristiansand Kunsthall, sa at hun nå «gledet seg til å se verkene i Tangen-samlingen». Og kunstner Jan Freuchen er blitt med i museets kunstneriske råd: «Jeg følte at det var for defensivt å være en kritiker fra utsida når jeg fikk tilbud om å ha en reell innflytelse på strategien». Denne helga åpner Kunstsilo, og kritikerne gjør lurt i å avvente dommen. Det gjenstår å se om museet lykkes i å sette det kunstneriske først og ikke gi etter for kommersielle hensyn. Det kan også være et viktig steg i desentraliseringen av kunstmakta.