Tirsdag 5. juli 2005
Kaspihavet unplugged
Kaspihavet er tema for Førdefestivalen i år. Vi dro for å oppsøke artistene på hjemmebane. Det ble en reise i strupesang, løpske rytmer og livsvisdom. Men også sjelden gjestfrihet, plagsomme politimenn, vodka og smuglerwhisky.

Førde Internasjonale Folkemusikkfestival har siden starten i 1990 utviklet seg til å bli en av landets største festivaler, uansett sjanger. Tema for årets festival, som starter på torsdag, er landene rundt Kaspihavet, det vil si Iran, Aserbajdsjan, Kalmykia, Kasakhstan og Turkmenistan. Vi tok turen for å se hva området har å by på.

Kaspihavet skiller Europa fra Asia, men havet - som ikke er et hav, men verdens største innsjø - binder også verdensdelene sammen. Her finner vi islam, buddhisme, jødedom og ulike kristne samfunn, vevd sammen gjennom hundreår med handel, krig, folkevandringer og erobringstokter.

Det kan virke fjernt for oss, men kulturen i dette området er nærmere enn vi tror. Vikingene seilte ned Volga til den russiske byen Astrakhan for tusen år siden. Thor Heyerdahl har skrevet om det, felespilleren Hallvard Bjørgum har opplevd det, og koret SKRUK har gitt ut plate om de felles røttene til norsk og aserbajdsjansk tradisjonsmusikk.

Mugham

Mugham-sanger Alim Qasimov fra Aserbajdsjan er en av de største stjernene som kommer til Førde i år. Vi er i hovedstaden Baku og har troppet opp på konsert sammen med 2000 andre. Alim sitter på scenen med beina i kors, med overkroppen som en blomst i vinden, i ett med trommen. Stemmen er skarp og varm på samme tid. Det høres så trist ut, det han synger. Livet er problematisk, jeg har slike tunge sorger å bære på, virker det som han sier.

Selv nekter han for at mugham er trist. Tvert imot, det er en energi i sangen som klarner hjertet og alle andre organ i kroppen.

- Noen sier at mugham-tradisjonen er 2000 år gammel, andre 6000 år, sier han.

- Tekstene er nedskrevet på en blanding av farsi, arabisk, tyrkisk og azeri, så jeg forstår ikke alt jeg synger, jeg heller.

Klesvaskens språk

Under vårt opphold i Baku bor vi hjemme hos venner av venner. Vi er innlosjert i en sliten sovjetblokk. Heisen er trang og lukter piss, og endelig oppe i 5. etasje er det bare med nød og neppe den vil gi slipp på byttet sitt.

Den 60 kvadratmeter store leiligheten består av sju rom: gang, bad, toalett, soverom, stue og kjøkken med et lite oppholdsrom. Leiligheten er trivelig og har en god atmosfære. Stuen er innredet med en veggseksjon langs ene veggen og en sofa langs den andre. Spisebordet blir flyttet rundt i rommet, alt etter hvilken funksjon det skal fylle.

Endelig får vi vasket skittentøyet vårt. Det er godt med en håndfast oppgave, og innen vi henger ut kjøkkenvinduet og fester våte truser med klesklyper på en snor som man drar fram og tilbake, er vi fredelige til sinns. Husmor Afet hjelper med å vri opp tøyet med de sterke hendene sine. Vi sysler en stund med denne oppgaven uten å kunne veksle et eneste ord; det er godt å tie sammen med noen. Slippe alle de uvesentlige frasene man føler man må si.

Hjerteføde

Det er ikke så lett å plassere Aserbajdsjan på det kulturelle kartet: Er det Russland i karrimarinade, eller Asia i vodkarus? Arven fra sovjettida er tydelig på flere måter enn arkitektonisk. Den nasjonale musikken ble delvis tatt vare på gjennom de utallige musikkskolene, orkestrene, korene og dansegruppene, men samtidig led den under de iherdige forsøkene på å skape en felles sovjetidentitet.

- I sovjettida spilte vi det vi trodde russerne likte å høre. Men kanskje de likte mugham? filosoferer Alim i dag.

Han har sunget med mange russiske popstjerner opp gjennom årene. Han ble av mange betraktet som en frafallen fordi han moderniserte mugham-sangen, men i dag blir han hyllet av alle. Hva gjør det med ham? Når folk klapper og klapper, et ekstranummer, to ekstranummer, de nekter å gå. En liten gutt hopper opp på scenen og får ta helten i hånden.

- Ikke alle forstår sangen min, sier han ettertenksomt, og fikler med bønnekjedet som han har erstattet sigarettene med.

- Men de som kommer på konsertene mine ... det er vakkert når alle lytter og forstår at mugham er mat for hjertet. Jeg er glad i dem.

Skautfengsel

Vår reise rundt Kaspihavet starter ikke i Aserbajdsjan, men i Iran. Vi sitter på flyet og surrer en tøyfille rundt hodet. Det føles rart, og vi blir forlegne. Vi har lange bukser, tunika og sokker i sandalene. Kinnene blir rødmussete i varmen. Det gjelder å ikke miste skautet sitt, vi er vårt eget moralpoliti - det faktiske moralpolitiet som inntil nylig trålet gatene på jakt etter usømmeligheter, skal visstnok ha begrenset aktivitetene sine.

- Skautet, hveser en av oss når den andres hodeplagg glir mistenkelig langt ned.

Persisk poesi

Iran er et bevis på at man kan ta friheten fra et folk, men aldri poesien. Perserne er ekstremt stolte av de gamle poetene sine. Tekstene har overlevd både forbud mot og påbud om skaut. Da mullahene kom til makten i 1979-revolusjonen, hadde de veldig lyst å brenne bøkene til de gamle poetene - selv om de ikke direkte bryter med islam - men de turte ikke å provosere folkedypet.

To poeter peker seg ut. Hafez er den mest folkelige og har opp gjennom tidene blitt brukt som orakel. Ferdosi er vanskeligere å formidle, og en del av tekstene, utformet som brev, handler om å elske og bry seg om hverandre.

Ali Reza Gorbani er en av dem som formidler de gamle poetene. Han skal spille på Førdefestivalen i juli. Vi sitter i den praktfulle stuen til Ali Reza og konen Mujgan i Nord-Teheran. De har et velstående hjem med mange møbler. Likevel har man alltid en tendens til å havne på de myke gulvteppene i iranske hjem.

Gorbani stemmer taren - sammen med sitaren det mest brukte instrumentet i persisk tradisjonsmusikk - og gir oss en smakebit. Stemmen er intens og vibrerende. For et utrent øre lyder det arabisk, men det må du aldri si til en iraner.

Huset Ali Reza og Mujgan er omkranset av et gjerde med tagger på toppen og en elektrisk port. I fjellskråningen nord i hovedstaden er utbyggingen enorm, her er lønningen høyere, husene større, jentebuksene kortere og skautene mindre enn sør i byen. Her har overklassen sine fristeder, blant annet sportsklubber hvor jentene kan sykle og jogge - med skaut riktignok. Her flyter øl og whisky like stritt som på norske privatfester - det vet vi for vi fikk smake begge deler.

My home is my disco, sier den jevne iraner. Når det er bryllup og fest, lukker de porten og drar for gardinene, tar av seg skautet og danser disco til amerikanske hitlåter. Omtrent som i Norge. Folkedans er noe som stort sett foregår på scenen.

Her er så underlig

Vår reise går videre til den autonome republikken Kalmykia i Russland. Bare myggen er mer interessert i oss enn politimennene. Overalt blir vi stoppet og må vise fram passene våre. Blåskjortene er mange, og antagelig har de lite å gjøre.

Vi reiser med båt over Kaspihavet, tog gjennom Kasakhstan og buss til hovedstaden Elista i Kalmykia; her går det nemlig ingen tog lenger, og togskinnene slynger seg ubrukte over steppene.

Her finner du folkevandringens kanskje underligste konsekvens. For 400-500 år siden slo mongolske nomader seg ned ved Kaspihavet. Slik ble Kalmykia Europas eneste buddhiststat, og den tradisjonelle strupesangen, som går ut på å synge to toner samtidig, gjør republikken bare enda mer fremmedartet.

En av svært få som behersker teknikken heter Okna Tsagan Zam og skal opptre på Førdefestivalen. Selv sammenlignet med eksotiske toner fra Iran, Aserbajdsjan, Turkmenistan og de kasakhstanske steppene, skiller Okna seg ut som en sjelden fugl.

Okna er utdannet ingeniør, men etter en serie drømmer hvor en gammel mann sa at han burde synge i stedet, gav Okna etter for det han kaller «mystiske krefter». Okna synger Dzjangar, en eldgammel kilde til visdom.

- Reglene for vår tradisjonelle nomadetilværelse er skrevet ned i Dzjangar. Her står det at alle skal leve i fred og forståelse på Moder Jord. Vi er alle løv av samme tre. Vi skal elske naturen og hverandre. Dzjangar gir i tillegg praktiske råd om hvordan man skal sale en hest - menneskets beste venn, forteller han.

En konsert i Paris ble starten på mange opptredener i Europa og Russland, senere fulgt av konserter i Japan, India og USA. Og nå kommer han altså til Norge, for første gang.

Ayana

Også i Kalmykia bor vi privat. Før avreise kommer vi nemlig i kontakt med noen kalmukker bosatt i Oslo, og da er veien aldri lang til en invitasjon.

Vi bor hjemme hos Vera og Vladimir. Vladimir har bygd huset selv. Til å begynne med så det ut som et vanlig hus med fire vegger, men etter hvert har Vladimir bygd det ut i alle retninger etter behov: et mylder av rom med en liten gårdsplass i midten. Der står en malingsslitt, blå benk under aprikostreet, og et lekestativ til barnebarnet Ayana (7).

Ayana viser oss hvordan vi skal bruke toalettet, som er helt etter europeisk standard. Etterpå viser hun hvordan vi skal vaske hendene under kranen, som også er helt etter europeisk standard. Det er det som er så fint med barn; de hopper ikke over detaljene.

I løpet av det tre dager lange oppholdet leker vi med Ayana, som lar skravla gå i ett sett, og de uforståelige ordene blir som musikk i ørene. Innimellom bidrar vi til samtalen med ordene «nje panjemaio», som betyr «jeg forstår ikke». Hver gang svarer Ayana med den eneste engelske frasen hun kan, sakte og tydelig:

- My name is Ayana.

Na starovje

Kjøkkenet er husets store og bankende hjerte. Her blir vi innviet i kunsten å drikke vodka.

Familien feirer eldstesønnens bursdag og grensenes dag da vi ankommer. Som vanlig på det russiske festbordet er det knapt en meter mellom vodkaflaskene. I tillegg er det dekket med fire forskjellige salte pølser, tørket og innbakt fisk, kokt kjøtt, ost, salat og flere typer brød.

De små vodkaglassene blir fylt til randen. Pappa Vladimir kaster innholdet i det første glasset på veggen for at de døde forfedrene også skal få være med på festen. Deretter skåler han for Russland, sønnen og gjestene, og alle drikker ut. Glassene blir fylt på nytt, men ingen rører dem før nestemann reiser seg og utbringer en skål. I løpet av flere timer skåler vi for bursdagsbarnet og for oss som har reist så langt. Bursdagsbarnet får gaver, og så skåler vi for gavene. Deretter skåler vi for at Norge er det eneste grenselandet Russland ikke har vært i krig med.

Vi avslutter vår musikalske reise i bakgården med gitarspill og fellessang. De russiske visene virker som balsam på sjelen. Der sitter vi, en liten gjeng mennesker fra to vidt forskjellige land. Til syvende og sist har ikke musikken nasjonale grenser, den er allemannseie; man trenger ikke engang forstå ordene. Det er det Førdefestivalen handler om.

Førde Internasjonale Folkemusikkfestival har siden starten i 1990 utviklet seg til å bli en av landets største festivaler, uansett sjanger. Tema for årets festival, som starter på torsdag, er landene rundt Kaspihavet, det vil si Iran, Aserbajdsjan, Kalmykia, Kasakhstan og Turkmenistan. Vi tok turen for å se hva området har å by på.

Kaspihavet skiller Europa fra Asia, men havet - som ikke er et hav, men verdens største innsjø - binder også verdensdelene sammen. Her finner vi islam, buddhisme, jødedom og ulike kristne samfunn, vevd sammen gjennom hundreår med handel, krig, folkevandringer og erobringstokter.

Det kan virke fjernt for oss, men kulturen i dette området er nærmere enn vi tror. Vikingene seilte ned Volga til den russiske byen Astrakhan for tusen år siden. Thor Heyerdahl har skrevet om det, felespilleren Hallvard Bjørgum har opplevd det, og koret SKRUK har gitt ut plate om de felles røttene til norsk og aserbajdsjansk tradisjonsmusikk.

Mugham
Mugham-sanger Alim Qasimov fra Aserbajdsjan er en av de største stjernene som kommer til Førde i år. Vi er i hovedstaden Baku og har troppet opp på konsert sammen med 2000 andre. Alim sitter på scenen med beina i kors, med overkroppen som en blomst i vinden, i ett med trommen. Stemmen er skarp og varm på samme tid. Det høres så trist ut, det han synger. Livet er problematisk, jeg har slike tunge sorger å bære på, virker det som han sier.

Selv nekter han for at mugham er trist. Tvert imot, det er en energi i sangen som klarner hjertet og alle andre organ i kroppen.

- Noen sier at mugham-tradisjonen er 2000 år gammel, andre 6000 år, sier han.

- Tekstene er nedskrevet på en blanding av farsi, arabisk, tyrkisk og azeri, så jeg forstår ikke alt jeg synger, jeg heller.

Klesvaskens språk
Under vårt opphold i Baku bor vi hjemme hos venner av venner. Vi er innlosjert i en sliten sovjetblokk. Heisen er trang og lukter piss, og endelig oppe i 5. etasje er det bare med nød og neppe den vil gi slipp på byttet sitt.

Den 60 kvadratmeter store leiligheten består av sju rom: gang, bad, toalett, soverom, stue og kjøkken med et lite oppholdsrom. Leiligheten er trivelig og har en god atmosfære. Stuen er innredet med en veggseksjon langs ene veggen og en sofa langs den andre. Spisebordet blir flyttet rundt i rommet, alt etter hvilken funksjon det skal fylle.

Endelig får vi vasket skittentøyet vårt. Det er godt med en håndfast oppgave, og innen vi henger ut kjøkkenvinduet og fester våte truser med klesklyper på en snor som man drar fram og tilbake, er vi fredelige til sinns. Husmor Afet hjelper med å vri opp tøyet med de sterke hendene sine. Vi sysler en stund med denne oppgaven uten å kunne veksle et eneste ord; det er godt å tie sammen med noen. Slippe alle de uvesentlige frasene man føler man må si.

Hjerteføde
Det er ikke så lett å plassere Aserbajdsjan på det kulturelle kartet: Er det Russland i karrimarinade, eller Asia i vodkarus? Arven fra sovjettida er tydelig på flere måter enn arkitektonisk. Den nasjonale musikken ble delvis tatt vare på gjennom de utallige musikkskolene, orkestrene, korene og dansegruppene, men samtidig led den under de iherdige forsøkene på å skape en felles sovjetidentitet.

- I sovjettida spilte vi det vi trodde russerne likte å høre. Men kanskje de likte mugham? filosoferer Alim i dag.

Han har sunget med mange russiske popstjerner opp gjennom årene. Han ble av mange betraktet som en frafallen fordi han moderniserte mugham-sangen, men i dag blir han hyllet av alle. Hva gjør det med ham? Når folk klapper og klapper, et ekstranummer, to ekstranummer, de nekter å gå. En liten gutt hopper opp på scenen og får ta helten i hånden.

- Ikke alle forstår sangen min, sier han ettertenksomt, og fikler med bønnekjedet som han har erstattet sigarettene med.

- Men de som kommer på konsertene mine ... det er vakkert når alle lytter og forstår at mugham er mat for hjertet. Jeg er glad i dem.

Skautfengsel
Vår reise rundt Kaspihavet starter ikke i Aserbajdsjan, men i Iran. Vi sitter på flyet og surrer en tøyfille rundt hodet. Det føles rart, og vi blir forlegne. Vi har lange bukser, tunika og sokker i sandalene. Kinnene blir rødmussete i varmen. Det gjelder å ikke miste skautet sitt, vi er vårt eget moralpoliti - det faktiske moralpolitiet som inntil nylig trålet gatene på jakt etter usømmeligheter, skal visstnok ha begrenset aktivitetene sine.

- Skautet, hveser en av oss når den andres hodeplagg glir mistenkelig langt ned.

Persisk poesi
Iran er et bevis på at man kan ta friheten fra et folk, men aldri poesien. Perserne er ekstremt stolte av de gamle poetene sine. Tekstene har overlevd både forbud mot og påbud om skaut. Da mullahene kom til makten i 1979-revolusjonen, hadde de veldig lyst å brenne bøkene til de gamle poetene - selv om de ikke direkte bryter med islam - men de turte ikke å provosere folkedypet.

To poeter peker seg ut. Hafez er den mest folkelige og har opp gjennom tidene blitt brukt som orakel. Ferdosi er vanskeligere å formidle, og en del av tekstene, utformet som brev, handler om å elske og bry seg om hverandre.

Ali Reza Gorbani er en av dem som formidler de gamle poetene. Han skal spille på Førdefestivalen i juli. Vi sitter i den praktfulle stuen til Ali Reza og konen Mujgan i Nord-Teheran. De har et velstående hjem med mange møbler. Likevel har man alltid en tendens til å havne på de myke gulvteppene i iranske hjem.

Gorbani stemmer taren - sammen med sitaren det mest brukte instrumentet i persisk tradisjonsmusikk - og gir oss en smakebit. Stemmen er intens og vibrerende. For et utrent øre lyder det arabisk, men det må du aldri si til en iraner.

Huset Ali Reza og Mujgan er omkranset av et gjerde med tagger på toppen og en elektrisk port. I fjellskråningen nord i hovedstaden er utbyggingen enorm, her er lønningen høyere, husene større, jentebuksene kortere og skautene mindre enn sør i byen. Her har overklassen sine fristeder, blant annet sportsklubber hvor jentene kan sykle og jogge - med skaut riktignok. Her flyter øl og whisky like stritt som på norske privatfester - det vet vi for vi fikk smake begge deler.

My home is my disco, sier den jevne iraner. Når det er bryllup og fest, lukker de porten og drar for gardinene, tar av seg skautet og danser disco til amerikanske hitlåter. Omtrent som i Norge. Folkedans er noe som stort sett foregår på scenen.

Her er så underlig
Vår reise går videre til den autonome republikken Kalmykia i Russland. Bare myggen er mer interessert i oss enn politimennene. Overalt blir vi stoppet og må vise fram passene våre. Blåskjortene er mange, og antagelig har de lite å gjøre.
Vi reiser med båt over Kaspihavet, tog gjennom Kasakhstan og buss til hovedstaden Elista i Kalmykia; her går det nemlig ingen tog lenger, og togskinnene slynger seg ubrukte over steppene.

Her finner du folkevandringens kanskje underligste konsekvens. For 400-500 år siden slo mongolske nomader seg ned ved Kaspihavet. Slik ble Kalmykia Europas eneste buddhiststat, og den tradisjonelle strupesangen, som går ut på å synge to toner samtidig, gjør republikken bare enda mer fremmedartet.

En av svært få som behersker teknikken heter Okna Tsagan Zam og skal opptre på Førdefestivalen. Selv sammenlignet med eksotiske toner fra Iran, Aserbajdsjan, Turkmenistan og de kasakhstanske steppene, skiller Okna seg ut som en sjelden fugl.

Okna er utdannet ingeniør, men etter en serie drømmer hvor en gammel mann sa at han burde synge i stedet, gav Okna etter for det han kaller «mystiske krefter». Okna synger Dzjangar, en eldgammel kilde til visdom.

- Reglene for vår tradisjonelle nomadetilværelse er skrevet ned i Dzjangar. Her står det at alle skal leve i fred og forståelse på Moder Jord. Vi er alle løv av samme tre. Vi skal elske naturen og hverandre. Dzjangar gir i tillegg praktiske råd om hvordan man skal sale en hest - menneskets beste venn, forteller han.

En konsert i Paris ble starten på mange opptredener i Europa og Russland, senere fulgt av konserter i Japan, India og USA. Og nå kommer han altså til Norge, for første gang.

Ayana
Også i Kalmykia bor vi privat. Før avreise kommer vi nemlig i kontakt med noen kalmukker bosatt i Oslo, og da er veien aldri lang til en invitasjon.

Vi bor hjemme hos Vera og Vladimir. Vladimir har bygd huset selv. Til å begynne med så det ut som et vanlig hus med fire vegger, men etter hvert har Vladimir bygd det ut i alle retninger etter behov: et mylder av rom med en liten gårdsplass i midten. Der står en malingsslitt, blå benk under aprikostreet, og et lekestativ til barnebarnet Ayana (7).

Ayana viser oss hvordan vi skal bruke toalettet, som er helt etter europeisk standard. Etterpå viser hun hvordan vi skal vaske hendene under kranen, som også er helt etter europeisk standard. Det er det som er så fint med barn; de hopper ikke over detaljene.

I løpet av det tre dager lange oppholdet leker vi med Ayana, som lar skravla gå i ett sett, og de uforståelige ordene blir som musikk i ørene. Innimellom bidrar vi til samtalen med ordene «nje panjemaio», som betyr «jeg forstår ikke». Hver gang svarer Ayana med den eneste engelske frasen hun kan, sakte og tydelig:

- My name is Ayana.

Na starovje
Kjøkkenet er husets store og bankende hjerte. Her blir vi innviet i kunsten å drikke vodka.

Familien feirer eldstesønnens bursdag og grensenes dag da vi ankommer. Som vanlig på det russiske festbordet er det knapt en meter mellom vodkaflaskene. I tillegg er det dekket med fire forskjellige salte pølser, tørket og innbakt fisk, kokt kjøtt, ost, salat og flere typer brød.

De små vodkaglassene blir fylt til randen. Pappa Vladimir kaster innholdet i det første glasset på veggen for at de døde forfedrene også skal få være med på festen. Deretter skåler han for Russland, sønnen og gjestene, og alle drikker ut. Glassene blir fylt på nytt, men ingen rører dem før nestemann reiser seg og utbringer en skål. I løpet av flere timer skåler vi for bursdagsbarnet og for oss som har reist så langt. Bursdagsbarnet får gaver, og så skåler vi for gavene. Deretter skåler vi for at Norge er det eneste grenselandet Russland ikke har vært i krig med.

Vi avslutter vår musikalske reise i bakgården med gitarspill og fellessang. De russiske visene virker som balsam på sjelen. Der sitter vi, en liten gjeng mennesker fra to vidt forskjellige land. Til syvende og sist har ikke musikken nasjonale grenser, den er allemannseie; man trenger ikke engang forstå ordene. Det er det Førdefestivalen handler om.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24
Lørdag 22. februar 2020
Må dagens forfattere selv ta ansvar for markedsføringen? Nei, sier Kaja Kvernbakken, som likevel finner stor glede i å «pushe» debutboka på Instagram.
Fredag 21. februar 2020
– Vi vil ha en eier som satser på journalistikken, sier Joel Jonsson, tillitsvalgt i Hall Media. Polaris og Amedia er i budkamp om det kriserammede konsernet.
Torsdag 20. februar 2020
De siste fem årene er det knapt blitt utgitt diktsamlinger for ungdom. Nå tror flere at trenden kan snu.
Onsdag 19. februar 2020
Resetts søknad om medlemskap i Redaktørforeningen ble avslått etter en «helhetsvurdering». Pressenestor Per Edgar Kokkvold etterlyser en bedre begrunnelse.
Tirsdag 18. februar 2020
Poet og bibliotekar Paal Bjelke Andersen opplever at de «enkle» diktene ikke snakker til ham.
Mandag 17. februar 2020
Kulturrådet har bedt Bylarm om å betale artistene bedre, og samtidig kuttet i støtta til festivalen. – De kveler Bylarms sjel, sier programsjef Joakim Haugland.
Fredag 14. februar 2020
SSB presenterer misvisende besøkstall ved norske teatre, vedgår byrået selv. BI-professor Anne-Britt Gran sier at statistikken skjuler en betydelig markedssvikt.
Torsdag 13. februar 2020
NTB-sjef Sarah Sørheim vil innføre en ny type avtale for levering av nyhetsstoff, der nyhetsbyrået skiller på redaksjonelle medier og andre. Diskriminering, svarer Resett-redaktør Helge Lurås.
Onsdag 12. februar 2020
Da Martin Svedman skrev sin første diktsamling, ville han gjøre den så tilgjengelig som mulig. – Jeg ønsket at den skulle treffe flere enn bare poesi­kjennerne, sier han.
Tirsdag 11. februar 2020
Ifølge Pressens Faglige Utvalg er det innafor presse­etikken å omtale islam som «nazisme» – og å bruke ord som «jødesvin» i humor. – Tilliten til PFU er skadet, sier Anti­rasistisk Senter.