Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Dagmar

Åse Brandvold27. desember 2011

Dagens leder

Stormen Dagmar har herjet over hele Norge. Verst var det natt til i 2. juledag, men i skrivende stund har det også kommet varsel om storm langs kysten opp til Trøndelag, og ekstrem flo i Finnmark for natt til 3. juledag. Vi har ikke oversikt over skadeomfanget ennå, men hundre tusen har vært uten strøm, og flere tusen uten telefon. Flere togstrekninger har også vært stengt, fordi trær har falt over toglinjen. Enkelte steder har Dagmar vært oppe i orkanstyrke. Ifølge Meterologisk institutt i Bergen var den like ille i kastene som nyttårsorkanen for tjue år siden. NRK melder at Dagmar trolig plasserer seg på «fem-på-topp»-listen over orkaner i Norge i nyere tid.

Oss imellom

Karl Ove Knausgård ville snakke fra et jeg til et du. Det ble en samtale med nasjonen.

Sjelden har den norske folkesjela fått et morsommere slag under beltestedet enn i en gammel annonse fra Visit Denmark – de med det insisterende "Det er deilig å være norsk i Danmark". Vi ser på et klassisk dansk maleri, der det bløte sommerlyset filtreres gjennom et lunt løvdekke, og glade mennesker i rene, hvite klær løfter sine glass. "Det mest berømte bildet i Danmark heter Hip, hip, hurra," står det på annonsen. "Norges mest kjente bilde heter Skrik." Der har du oss. Og er det ikke rørende: Når Norge først kommer sammen i en felles leserus, er det for å flokkes om en med alle nordmannens lyter. En som er ridd av fylleangst. Som har en rasende attenhundretallsmann i sitt indre, men som lammes av skrekk om noen er sinte på ham. En trassig sønn av en fåmælt far. En underlig, gråsprengt en. Selv sier Knausgård seg enig i at det er noe norsk over alle kvalene han gjennomlever i boka: – Det er noe veldig sterkt, pietistisk og norsk som nok ligger i blodet på meg. Noe som finnes der, i kulturen. Utøya var en rystende opplevelse. Plutselig fikk jeg øye på en identitet som jeg ikke visste fantes, men som jeg ble sugd inn i. – I Sverige ble jeg spurt om hvorfor jeg ikke skriver noe om Norge. Men alt er jo om Norge. Min identitet. Alle impulsene som jeg har fått her. Det er nesten umulig å se seg selv og ikke se Norge. Et liv Det sosiale og individet løper som en rød tråd gjennom hele sjette bind av "Min kamp": – Hele bok seks er alle erfaringene jeg har gjort, av alt jeg har tenkt, alt finnes der. Og erfaringer har det blitt: De seks bindene portretterer ikke bare en oppvekst, men også en intellektuell løsrivelsesprosess. Et oppgjør med kunstsynet – som nedprioriterer følelser. Et oppgjør med middelklassen – som vil ha en tekkelig smaksmessig likhet, men godtar økonomisk ulikhet. En utvikling i livssyn når det gjelder religion, kjønn, biologi, kunst, politikk. – Det er jo en vending her. Til hva? Hva vil du kalle det? Essensialisme? – Nå er det jo også en klisjé å ikke ville bli satt i bås. Men romanen prøver å unngå det. Jeg søker en helhet: Hva er et liv? Da søker jeg alle elementene i det. Romanen er nesten den eneste formen som lar oss tenke disse spørsmålene uten å gjøre en syntese. Knausgård viser til den smått sagnomsuste episoden med kritikk av babyrytmikk: – Det ble tatt som et innlegg i en ideologisk debatt, som om jeg er en reaksjonær biologist. For meg handlet det om følelser. Om nærmest panikk over livssituasjonen. Jeg har ingen problemer med den nye farsrollen. Jeg er jo sammen med mine barn. Jeg elsker jo faktisk mine barn. Men når det leses blir det redusert. Jeg mener at det finnes noe uforanderlig. At det finnes noe kvinnelig og noe mannlig. Men jeg opponerer veldig sterkt mot å bli kalt biologist og essensialist. – Føler du deg aleine om mye av dette? – Jeg føler meg heller som en oppdagelsesreisende. Jeg har prøvd å trenge inn i et felt, bort fra selve livsfølelsen av inautentisitet. Bort fra følelsen av at alt bare er på liksom. Den følelsen finner man også rundt 1910 i Europa. Og selv om den kommer fra mange andre kanter, leder den nesten direkte til nazismen. – Vårt samfunn er et svar på andre verdenskrig, på nazismen. Det er et pragmatisk svar og det er et godt svar, men det er ikke et endelig svar. Det må finnes en følelse av at en annen tilværelse fortsatt er mulig. At det utopiske ikke kan være dødt. Vi må ikke la det som hendte den gangen ødelegge det. Bare det å bli kalt reaksjonær har med dette å gjøre. Man kan ikke tenke utenfor det moderne, det er ikke lov. Mellom oss og verden I "Min kamp" er det tydelig at det finnes en friksjon når Karl Ove skriver skjønnlitteratur, særlig rundt det å konstruere en handling. – Hva er det som butter ved fiksjonen? Er det plottet? – Jeg elsker jo fiksjon og litteratur. Men jeg er mer interessert i essays. I fagbøker. Filosofi. Poesi. Mer rein litteratur der det ikke er noe plott. Det er en selvframstilling der, selvsagt, men egentlig er det bare et jeg som skriver til et du. Det er den forvandlingen av verden til en fortelling jeg har prøvd på. Skriftlig uttrykker han seg mer desperat: "Min grunnfølelse er den at verden forsvinner, at livene våre fylles av bilder av verden, og at disse bildene stiller seg mellom oss og verden, som på grunn av det blir lettere og lettere og mindre og mindre forpliktende." – Det er derfor jeg skriver om Utøya i sjette bind. Alt her i verden gjøres til fiksjon. Til bilder. Til noe uforpliktende. Utøya var personlig, og det var forpliktende. Det er ikke i det abstrakte, men i det konkrete, det ligger. Øye til øye. Her og nå. Et frigjøringsprosjekt Hadde Knausgård vært yngre, i tretti- eller gud forby tjueårene, ville mottakelsen sett annerledes ut. Man ville sett prosjektet som eksperimentelt mer enn eksistensielt: Komme her med seks bind om sitt eget liv! Det er altavgjørende at han er det offentligheten forstår som moden, at han er både far og sønn. – Det er en midtlivskriseroman, det har du helt rett i. Hele den omtumlende saken med å bli far, være førti, være midt i livet. Det var også en krise som var litterær. Og intellektuell. Men det er en utvikling her, om det å vokse inn i en rolle og en oppgave – det er én ting å være far, og en annen ting å være mann med barn. Jeg utstiller mine egne feil og brister og mangler, for de preget mitt liv da. – Har du blitt frigjort? Av å skrive "Min kamp"? – Ja. Det har jeg nok blitt. På mange måter bundet, men det handler mer om det som har skjedd rundt bøkene. Men sannhetsprosjektet strandet tidlig. Sannhet står ikke mot usannhet, men mot anstendighet. For å være helt sann må man være et umenneske, og gå ut av det sosiale. – Den egentlige grunnen til at bind seks tok så lang tid, var at jeg måtte få tilbake den følelsen av å være så sann og uforstilt som mulig, og det tok tid å få alt slagg ut av kroppen. Den er så sann jeg kunne skrive den da. Sånn sett er det en mislykka roman. Men det var en nødvendig erfaring å gjøre. Knausgård snakker rimelig utvunget om de ulike bøkene. Om hvor konvensjonelt noe av det er, "Særlig roman fem. Der er virkeligheten mest omformet til en klassisk studentroman." Og, etter rask nøling, om en passasje som ble redigert bort fra sjette bok: – Noe av det mest interessante var et essay om å drite. Jeg så det i forhold til Hannah Arendt om det offentlige og private. Hun er en virkelig befriende filosof, som skriver om realiseringen av seg selv. Om den private bundetheten og hvordan politikk var det motsatte av det. Men nå er husholdningen satt ut i politikken i stor skala: barnehager, skole, eldrehjem. Pluss at vi har fått et begrep om det intime. Nå er det er som om vi har blitt trengt opp i et hjørne. Forsvaret for å vende seg innover mot privatlivet har Knausgård formulert selv: I "Min kamp" skriver han om "den lille mannens eget lille helvete, så lite at det egentlig var unevnelig, samtidig som det fylte alt." – Det føles ikke narsissistisk å skrive om seg selv. Vanskelig, men ikke narsissistisk. "Jeg" er et litterært jeg, nesten uansett. For meg er det et mysterium at folk vil lese disse bøkene. Men det er noe med jeg-et. Jeg-et og vi-et. Det var forløsende når jeg fant ut at det var som et apparat for å kunne gå inn i nazismen. Noe av det Knausgård fant da han gikk inn i nazismen, særlig hos Hitler-biograf Ian Kershaw, var en nesten uutholdelig trang til å lese alle Hitlers gjerninger i lys av de seinere grusomhetene. Slik lukker man seg for de viktige innsiktene om hvordan nazismen faktisk var mulig: – Det er en måte å holde nazismen fast på som jeg tror holder på å slippe. En generasjonsting, som ikke er nødvendig lenger, sier Knausgård. – Det store problemet vi har nå er retorikken mot islam. Og det er veldig vanskelig: Mitt ideal er absolutt ytringsfrihet. Vi kan ikke si at noe er forbudt å si. Men samtidig er det snakk om anstendighet. Jeg tror det er vår tids viktige spørsmål. At han sammenlignet nasjonsfølelsen etter 22. juli med Hitler-Tyskland, var et forsøk på å virkelig forstå kreftene som var i sving i Tyskland: – Det var dristig, men jeg leste mye om det, om det mysteriet at det var mulig, i Tyskland. Etter Utøya falt det på plass: Sånn må det ha vært. Man må ha villet det. Man må ha sett på det som godt. I "Min kamp 6" er innsikten formulert nærmest i en bønn: Stor er viets kraft. Nesten uavslitelige dets bånd. Alt vi egentlig kan gjøre, er å håpe at vårt vi er et godt vi.

Sang fra en valkyrie

Det er en feministisk feiloppfatning at biologi er skjebne. Kultur er skjebne. Biologi er liv. Hilsen Solveig Aareskjold.

– Hadde jeg ikke vært utsatt for den ekle patriarkalske parasittismen, satt i system av skolesystemet, ville jeg som ung jente ikke trengt å kastrere hesten min. Da hadde jeg vært sterk nok til å ri en hingst. Iført sekk og sportstrøye entrer Solveig Aareskjold Bibliotekbaren på Bristol i Oslo. Bondejenta fra Sandnes er på skrivetur i Oslo – ellers jobber hun aller helst hjemme i de fredelige barndomstraktene, med minnene om det som engang var: kyr, hester, frodig mark og en familie som har formet henne i mangt. – Jeg har tatt med meg mange av verdiene i det gamle bondesamfunnet. Jeg har aldri vært fremmed for å se verken dyr eller mennesker som biologiske skapninger. Under angrep Biologi, historie, myter og sagalitteratur. Med dette som ammunisjon kaster forfatteren og spaltisten i både Klassekampen og Dag og Tid seg inn i samfunnsdebatten. – Hva er egentlig prosjektet ditt? – Jeg skriver i selvforsvar. Min grunnleggende lystbetonte eksistens er under angrep av destruktive krefter. – Som hva? – Det begynte vel i 15–16-årsalderen. Jeg var ung og søkende og leste mye. Men den klassiske litteraturen vi måtte lese på skolen – Ibsen, Garborg, Kielland – dro meg ned. Mye av det er god litteratur, bevares, men ikke for tenåringsjenter. Hvorfor skal unge jenter forholde seg til disse eldre mennenes destruktive verdensanskuelse og ulykkelige kvinneroller? Det var først da Aareskjold begynte å skrive i 35-årsalderen at hun klarte å snu det som var i ferd med å bli en fysisk og mental kollaps. – Da så jeg at denne litteraturen først og fremst gjenspeiler dikternes egne, svake maskulinitet: Forfatterne lager skrøpelige kvinnefigurer som de gjemmer seg bak – da finnes det en helt annen kraft i kvinneskikkelsene i sagalitteraturen og i mytene. Kjempe for livet Sagaene og mytene har nemlig langt mer til felles med kjønnsrollene hjemme på gården. Solveigs far var en fysisk, maskulin bonde og oppmuntret dattera til å ta i et tak i gårdsarbeidet. Mor var en hardtarbeidende og stolt bondekone. – Men dette endret seg da familien ble oppløst og mor skulle skape seg et nytt liv. Ingenting av det som hun var så dyktig til fra før, hadde status innenfor moderniteten. Det førte til at hun mistet selvbevisstheten. – Hva besto endringene i? – Da bondesamfunnet ble forlatt, forlot man også det tvekjønnede verdensbildet, der menn og kvinner jobbet innenfor samme økonomi og teknologi. Kvinnens arbeid var like viktig som mannens, man kunne ikke leve uten hverandre. I et slikt samfunn er det ikke så vanskelig å lykkes. Det er kanskje kjekt å være pen og at folk liker deg – men det var mye viktigere å være nyttig. Du liker som regel dem du kjemper for livet sammen med. Sartre-komplekset I Solveig Aareskjolds liv har det blitt viktig å være seg den felles kampen for tilværelsen fra bondekulturen bevisst. Eller fra dyreriket. I dyreriket er kjønnskampen fraværende. – For meg er biologien et viktigere redskap enn feminismen. Men sosiobiologien fungerer inntil videre som støttehjul for det kulturelle patriarkatet, og da blir den verdiløs. Min påstand er at det for menneskehannen er mest effektivt å være en kjærlig og snill familiefar – dersom genene skal overleve. Aareskjold synes det kan virke som om de som beskjeftiger seg med sosiobiologi er mest opptatt av å kjempe med egne demoner. Mens det feministiske prosjektet er for dominert av Simone de Beauvoir, som igjen var opphengt i Sartre. – Disse mennene uten overbevisende maskulinitet – de forfølger oss, ler Aareskjold. – Er ikke intellektuell kapital de nye musklene? – På sett og vis. I utdanningssamfunnet tusler husmora rundt i huset, engstelig for at far skal stikke av med en ungmøy. Døtrene begynner på universitetet, der de får karakterer av middelaldrende menn. Og der forelsker de seg altså i Sartre. – Du er jo selv intellektuell? – Og veldig fysisk. Jeg blir mer og mer fysisk med alderen. Jeg har blitt instruktør på et treningssenter og trener mer enn noen gang. Påstandene om at intellektuelle må slutte å gå Birken, er jeg fremmed for. Jeg synes det er bra at vi har tatt kroppen tilbake i vår kultur. Tankens og kroppens kraft henger sammen. Kulturkjerringene I året som gikk skapte Aareskjold brudulje da hun kastet seg inn i debatten om kulturkjerringene. Alle disse velmenende kvinnene som holder liv i norske kulturinstitusjoner burde stramme seg opp litt, uttalte Aareskjold. Hvorfor sitter de der bare og nikker høflig, hvorfor stiller de ikke kritiske spørsmål til mannlige forfattere som kunne vært sønnene deres? – Jeg savner et sterkt kvinnefellesskap. Altfor mange er lydige skolejenter til de blir 80 år. Jeg kunne ønske at døtre fikk mer motstand og kraft av mødrene sine. For eksempel kunne jeg ønske at mødre lærte døtrene sine hvordan de ferdes trygt i byen om natta. Hvorfor skal det være kontroversielt å gi unge jenter kunnskap om hvordan de skal skape trygghet rundt seg selv? Vi må gi opp den feminine avmaktsposisjonen. Det menneskelige Nå er Aareskjold i innspurten på en ny bok som kommer i mars. "Valkyrjesong. Vikingtida i spenn frå Bysants til Island" heter den og er inspirert av sagalitteraturen. – Forholdet mellom menn og kvinner i sagalitteraturen er kjærlig og aksepterende. I sagaene er kvinnen en kraft og en garanti. Voldtekt forekommer praktisk talt ikke. Og det finnes en ganske godmodig humor omkring homoseksualitet. Det er så stor aksept for det menneskelige i sagaene. Boka mi er nok mer vendt mot litteraturen enn mot historien – men jeg tror litteraturen forteller mye om et samfunn. – Og i dag handler samtidslitteraturen om menn som triller barnevogn, men som går med en rasende 1800-tallsmann i sitt indre? – De pappaene jeg møter trillende på gata, ser ut til å ha det som plommen i egget. Jeg tror permisjonstida er helt fantastisk for menn. De får mulighet til å etablere en trygg og fin relasjon til barna sine, sier Solveig, som ser ganske lyst på det: – Nå finner mann og kvinne hverandre igjen. Menn i dag har en annen kroppsbevissthet enn Sartre, kvinnene i dag kommer seg mer ut. Det var denne smertefulle mellomtilstanden som ødela så mye for oss, da kvinnene var hjemme og mennene ute. I bondesamfunnet var ungene mye med far sin. De var med ham på arbeid, hjemme kunne de krabbe på ham, ungene hadde far sin som kropp. Det var først seinere han ble en vissen kontorist som skulle tas hensyn til. Lenge lurte vi på hva vi skulle med denne kroppen, ifølge Aareskjold. Nå vet vi det igjen. – Jeg tror vi har gjort større fysiske framskritt i vår tid enn åndelige.