Torsdag 6. oktober 2011
Forbrytelse og straff
Forfatteren Vigdis Hjorth ble tatt for fyllekjøring. Nå

- Jeg gjorde noe som var jævlig galt, sier forfatter Vigdis Hjorth.


I dag lanseres romanen «Tredve dager i Sandefjord», som er basert på forfatterens egne opplevelser i forbindelse med soningen av en promilledom i Sandefjord påsken 2010.


- Det meste som står i denne boka er sant, det vil si; det er min sannhet om oppholdet, sier Hjorth.


I boka møter vi dramatikeren Tordis, som etter å ha blitt stoppet i en promillekontroll, blir dømt til å sone 30 dager i Sandefjord fengsel. I fengselet møter Tordis en totalt fremmed verden og opplever situasjonen som fullstendig absurd.


Forbindelseslinjene mellom romanfigur og forfatter er mange.


Absurd tilværelse


- Det var 30 absurde dager. Det skjedde ingenting der inne, men jeg kunne jo ha gjort noe fornuftig. I stedet falt jeg tilbake rent mentalt, identiteten som forfatter forsvant, og jeg ble en ramp igjen.


Hjorth forteller at det var nødvendig å ty til den litterære fiksjonen for å kunne skrive om oppholdet.


- Det er lettere å fange selve den mentale erfaringen når jeg anvender litterære grep.


Hun understreker samtidig at hun har anonymisert virkelige personer for å beskytte dem hun satt inne sammen med.


- Hvordan var det å møte fengselslivet som velutdannet kvinne fra middelklassen?


- Det var en veldig snål opplevelse. Man treffer på mennesker som ikke har erfaring med det småborgerlige livet. De fleste folkene som sitter der inne tilhører definitivt samfunnets skyggeside og gråsoner.


Sløvhetens regime


Sett utenfra virker livet i fengsel ganske stasjonert, naturlig nok, men Hjorth mener fengselsmiljøet er mye mer passivt enn det behøver å være.


- Det eksisterer en slags fengselsmodul, preget av fullstendig mangel på stimuli. Det er en slags sløvhet som preger miljøet der inne. Til slutt blir man sløv selv.


Hjorth, som møter Klassekampen til intervju på en kafé, demonstrerer fengselsmodulen ved å innta en svært sedat liggestilling i sofaen.


- Det var en stor psykologisk utfordring, og jeg klarte verken lese bøker eller skrive. Nå kan man si at det er en del av straffen, men stedet var totalt åndsforlatt. Den eneste oppløftende var noen ganske interessante og fargerike innsatte.


- Hvordan betraktet du dine medfanger?


- Jeg gikk frivillig inn i deres verden. Det var en verden hvor samtaletemaene stort sett dreide seg om rus, sex og menn, eller morsomme ting man hadde opplevd. Det var aldri diskusjoner om politikk eller nyheter.


Fengslets indre liv er ofte styrt av strenge koder som de innsatte selv er nøye med å håndheve, forteller hun.


- Jeg bestemte meg for å godta disse betingelsene som styrte kulturen i fengselet.


Fengslets jantelov


Ifølge Hjorth var det heller ikke vanlig å snakke om si egen fortid bak murene, og det er heller ingen som spør hva du driver med. I tillegg hersker det en tone i fengselet som forfatteren heller ikke er like innforlivet med.


- Det eksisterer helt klart et fengselsspråk. Det viktige er at du ikke skal tro at du er noe. I fengselet hersker de mislyktes regime. De innsatte tar avstand fra det de ikke behersker, derfor unngikk jeg å bruke fremmedord.


Hjorth forteller også hvordan hun unngikk å sette seg utenfor fellesskapet i fengselet.


- Når vi satt og så på tv, hendte det flere ganger at jeg så folk jeg kjente på skjermen, men jeg holdt klokelig kjeft, og sa ingenting om det til de andre. Det ville bare skapt avstand mellom dem og meg.


Det norske straffesystemet går under det velklingende navnet «kriminalomsorgen», men dette er omsorg med visse forbehold, om vi skal tro Vigdis Hjorth.


- Det var en rar øvelse å sone, og det var svært provoserende del av straffen at det ikke fantes noen former for intellektuelt stimuli. De kunne ha brukt meg til å holde skrivekurs, eller lesesirkler, men det er kanskje slik at det å passivisere de innsatte er selve meningen med straffen. Det er irriterende for de innsatte. De representerer tross alt en stor menneskelig ressurs som kunne bidra hvis forholdene ble lagt til rette.


Fengslet framstår heller ikke som en plass for bot og bedring, sier Hjorth.


Man får heller ingen perspektiver på det man har gjort når man sitter i fengsel, ifølge forfatteren.


- Man føler ingen skam over handlingen som er begått. Det eksisterer en demoraliserende kultur innenfor fengselsmurene. Det er faktisk mer vanlig å skryte av handlingen som er begått enn å vise skam og anger. Blant mange av mine medfanger er det helt vanlig å kjøre i fylla, sier hun.


Den sosiale arven


- Lærte du noe av fengselsoppholdet?


- Jeg lærte noe om de mange som faller utenfor av forskjellige grunner, men fengslet som sådan forandret ikke noe. Det er ikke frykten for fengselet som gjør at jeg ikke kommer til å kjøre i fylla igjen.


I Hjorths nye roman får vi stadig innblikk i temaet «sosial arv», og teksten rommer flere henvisninger til fjorårets hjernevaskdebatt.


- Opplevelsen av livet i fengsel har gjort meg overbevist om at sosiale forskjeller reproduserer seg. Er man først havnet i utenforskapet, er det ikke lett å komme «inn».


I boka må også hovedpersonen Tordis slåss med skamfølelsen: «Vi forteller om oss selv, men det er mye som utelates, det er hull i historiene, særlig barna snakker vi ikke om, spør ikke hverandre om barna. Forstår intuitivt at det kan være smertefullt, skamfullt, vi unngår barna».


- Hvordan har dine egne barn reagert på at promilledommen din er blitt et offentlig anliggende?


- Heldigvis er de voksne, og de fikk tidlig beskjed om hva som hadde hendt. Men mange har spurt: Hva sier barna dine? Det er nok noe med morsrollen som gjør at kvinner møter litt andre utfordringer enn menn når de må sone i fengsel.


Hjorth poengterer at hun på et tidlig tidspunkt var klar over at det kom til å bli bok av dette.


- Jeg har jo allerede et dårlig rykte. Men det var skammelig å bli tatt av politiet, og det var skammelig å måtte fortelle til folk at jeg hadde vært så teit. Tenk bare på hva som kunne skjedd, jeg kunne jo ha kjørt ned og drept noen i den tilstanden, sier hun.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.43
Tirsdag 26. mars 2019
Den kunstneriske ytringsfriheten har fått trangere kår i Vesten, viser ny rapport. Prosessen mot «Ways of seeing» gjør at Norge trolig vil føye seg til versting-lista neste år.
Mandag 25. mars 2019
Forfatteren Kjartan Fløgstad anklager styret i Den norske Forfatterforening for historieløshet og melder seg ut av foreningen.
Lørdag 23. mars 2019
Fem forfattere ble kastet ut av læreplanen i 2006. Bare én av dem har beholdt plassen i elevenes bevissthet.
Fredag 22. mars 2019
TV?2s avsløring av VGs sitatfusk i saken om Giske-videoen ryster Medie-Norge. Kommentator Frøy Gudbrandsen frykter at avsløringen skal svekke tilliten til medienes metoo-dekning.
Torsdag 21. mars 2019
FN og EU er ikke nevnt i den nye læreplanen for samfunnskunnskap. – Navlebeskuende, mener lærer Assad Nasir.
Onsdag 20. mars 2019
Advokat Jon ­Wessel-Aas vil vurdere om han skal klage på politiets og stats­advokatens håndtering av anmeldelsen mot Pia Maria Roll.
Tirsdag 19. mars 2019
Utdannings­direktoratet har snudd: Holocaust er til­bake på skolens pensum. ­ Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfunn er likevel ikke imponert.
Mandag 18. mars 2019
To bøker. To teorier. En av dem skal være politiets hovedspor for øyeblikket. Skal det bli «true crime»-sjangeren som oppklarer mordet på Olof Palme?
Lørdag 16. mars 2019
Med «Ways of seeing» ville regissør Pia Maria Roll vise hvordan propaganda og overvåking blir aktivt brukt i maktutøvelsen. Nå mener hun at etterspillet viser at tesen deres stemmer.
Fredag 15. mars 2019
Nå blir det gratis for alle forlag å melde opp bøker til innkjøpsordningen. – En seier for indieforfattere, jubler Kristin Over-Rein i Boldbooks.