Torsdag 6. oktober 2011
Forbrytelse og straff
Forfatteren Vigdis Hjorth ble tatt for fyllekjøring. Nå

- Jeg gjorde noe som var jævlig galt, sier forfatter Vigdis Hjorth.


I dag lanseres romanen «Tredve dager i Sandefjord», som er basert på forfatterens egne opplevelser i forbindelse med soningen av en promilledom i Sandefjord påsken 2010.


- Det meste som står i denne boka er sant, det vil si; det er min sannhet om oppholdet, sier Hjorth.


I boka møter vi dramatikeren Tordis, som etter å ha blitt stoppet i en promillekontroll, blir dømt til å sone 30 dager i Sandefjord fengsel. I fengselet møter Tordis en totalt fremmed verden og opplever situasjonen som fullstendig absurd.


Forbindelseslinjene mellom romanfigur og forfatter er mange.


Absurd tilværelse


- Det var 30 absurde dager. Det skjedde ingenting der inne, men jeg kunne jo ha gjort noe fornuftig. I stedet falt jeg tilbake rent mentalt, identiteten som forfatter forsvant, og jeg ble en ramp igjen.


Hjorth forteller at det var nødvendig å ty til den litterære fiksjonen for å kunne skrive om oppholdet.


- Det er lettere å fange selve den mentale erfaringen når jeg anvender litterære grep.


Hun understreker samtidig at hun har anonymisert virkelige personer for å beskytte dem hun satt inne sammen med.


- Hvordan var det å møte fengselslivet som velutdannet kvinne fra middelklassen?


- Det var en veldig snål opplevelse. Man treffer på mennesker som ikke har erfaring med det småborgerlige livet. De fleste folkene som sitter der inne tilhører definitivt samfunnets skyggeside og gråsoner.


Sløvhetens regime


Sett utenfra virker livet i fengsel ganske stasjonert, naturlig nok, men Hjorth mener fengselsmiljøet er mye mer passivt enn det behøver å være.


- Det eksisterer en slags fengselsmodul, preget av fullstendig mangel på stimuli. Det er en slags sløvhet som preger miljøet der inne. Til slutt blir man sløv selv.


Hjorth, som møter Klassekampen til intervju på en kafé, demonstrerer fengselsmodulen ved å innta en svært sedat liggestilling i sofaen.


- Det var en stor psykologisk utfordring, og jeg klarte verken lese bøker eller skrive. Nå kan man si at det er en del av straffen, men stedet var totalt åndsforlatt. Den eneste oppløftende var noen ganske interessante og fargerike innsatte.


- Hvordan betraktet du dine medfanger?


- Jeg gikk frivillig inn i deres verden. Det var en verden hvor samtaletemaene stort sett dreide seg om rus, sex og menn, eller morsomme ting man hadde opplevd. Det var aldri diskusjoner om politikk eller nyheter.


Fengslets indre liv er ofte styrt av strenge koder som de innsatte selv er nøye med å håndheve, forteller hun.


- Jeg bestemte meg for å godta disse betingelsene som styrte kulturen i fengselet.


Fengslets jantelov


Ifølge Hjorth var det heller ikke vanlig å snakke om si egen fortid bak murene, og det er heller ingen som spør hva du driver med. I tillegg hersker det en tone i fengselet som forfatteren heller ikke er like innforlivet med.


- Det eksisterer helt klart et fengselsspråk. Det viktige er at du ikke skal tro at du er noe. I fengselet hersker de mislyktes regime. De innsatte tar avstand fra det de ikke behersker, derfor unngikk jeg å bruke fremmedord.


Hjorth forteller også hvordan hun unngikk å sette seg utenfor fellesskapet i fengselet.


- Når vi satt og så på tv, hendte det flere ganger at jeg så folk jeg kjente på skjermen, men jeg holdt klokelig kjeft, og sa ingenting om det til de andre. Det ville bare skapt avstand mellom dem og meg.


Det norske straffesystemet går under det velklingende navnet «kriminalomsorgen», men dette er omsorg med visse forbehold, om vi skal tro Vigdis Hjorth.


- Det var en rar øvelse å sone, og det var svært provoserende del av straffen at det ikke fantes noen former for intellektuelt stimuli. De kunne ha brukt meg til å holde skrivekurs, eller lesesirkler, men det er kanskje slik at det å passivisere de innsatte er selve meningen med straffen. Det er irriterende for de innsatte. De representerer tross alt en stor menneskelig ressurs som kunne bidra hvis forholdene ble lagt til rette.


Fengslet framstår heller ikke som en plass for bot og bedring, sier Hjorth.


Man får heller ingen perspektiver på det man har gjort når man sitter i fengsel, ifølge forfatteren.


- Man føler ingen skam over handlingen som er begått. Det eksisterer en demoraliserende kultur innenfor fengselsmurene. Det er faktisk mer vanlig å skryte av handlingen som er begått enn å vise skam og anger. Blant mange av mine medfanger er det helt vanlig å kjøre i fylla, sier hun.


Den sosiale arven


- Lærte du noe av fengselsoppholdet?


- Jeg lærte noe om de mange som faller utenfor av forskjellige grunner, men fengslet som sådan forandret ikke noe. Det er ikke frykten for fengselet som gjør at jeg ikke kommer til å kjøre i fylla igjen.


I Hjorths nye roman får vi stadig innblikk i temaet «sosial arv», og teksten rommer flere henvisninger til fjorårets hjernevaskdebatt.


- Opplevelsen av livet i fengsel har gjort meg overbevist om at sosiale forskjeller reproduserer seg. Er man først havnet i utenforskapet, er det ikke lett å komme «inn».


I boka må også hovedpersonen Tordis slåss med skamfølelsen: «Vi forteller om oss selv, men det er mye som utelates, det er hull i historiene, særlig barna snakker vi ikke om, spør ikke hverandre om barna. Forstår intuitivt at det kan være smertefullt, skamfullt, vi unngår barna».


- Hvordan har dine egne barn reagert på at promilledommen din er blitt et offentlig anliggende?


- Heldigvis er de voksne, og de fikk tidlig beskjed om hva som hadde hendt. Men mange har spurt: Hva sier barna dine? Det er nok noe med morsrollen som gjør at kvinner møter litt andre utfordringer enn menn når de må sone i fengsel.


Hjorth poengterer at hun på et tidlig tidspunkt var klar over at det kom til å bli bok av dette.


- Jeg har jo allerede et dårlig rykte. Men det var skammelig å bli tatt av politiet, og det var skammelig å måtte fortelle til folk at jeg hadde vært så teit. Tenk bare på hva som kunne skjedd, jeg kunne jo ha kjørt ned og drept noen i den tilstanden, sier hun.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.43
Fredag 18. januar 2019
Mediebransjen vil ha slutt på at folk bruker medie­arkivet Atekst som alternativ til å kjøpe et avisabonnement. Nå er det ikke lenger mulig å lese dagferske nyheter i arkivet.
Torsdag 17. januar 2019
Støtteordningen som skulle lokke Hollywood til Norge, hadde bare norske mottakere i 2018. – Neppe i tråd med intensjonen, sier økonom som utredet ordningen.
Onsdag 16. januar 2019
Forfattere som klarer å markedsføre seg selv, trenger ikke tradisjonelle forlag, mener Arne Berggren. Nå går han inn i styret til selvpubliseringstjenesten Boldbooks.
Tirsdag 15. januar 2019
Forfatterforbundet håper regjeringen vil gi dem tilgang til midler fra bibliotek­vederlaget. Forslaget møter skepsis fra utvalget som i dag fordeler potten på rundt 110 millioner kroner.
Mandag 14. januar 2019
– Jeg har langt større tro på selvpublisering enn på å eie et mellomstort tradisjonelt forlag, sier Arve Juritzen.
Lørdag 12. januar 2019
Dagbladets to siste grafikere ble oppsagt i fjor sommer. Denne uka havnet saken i tingretten. – Et eklatant brudd på norsk lov, sier LO-advokatene.
Fredag 11. januar 2019
Under andre verdenskrig var hjemstedet til forfatter Bjørnstjerne Bjørnson propagandasentral for nazistene. Det bør Aulestad-museet opplyse om, mener litteraturprofessor Marianne Egeland.
Torsdag 10. januar 2019
Nationaltheatret kan få overta Munch­museets lokaler på Tøyen, forutsatt at nær­miljøet blir inkludert. – Føringene tas imot med åpne armer, sier teater­sjef Hanne Tømta.
Onsdag 9. januar 2019
I fjor sommer ble en ansatt ved Teaterhøgskolen i Oslo «frikjent» for påstander om seksuell trakassering. 18. desember ble mannen likevel oppsagt på grunnlag av nye varsler.
Tirsdag 8. januar 2019
Forlaget Capitana boikotter Dagens Næringsliv etter varselet om at avisa vil legge ned kulturanmelderiet.