Fredag 1. juli 2011
- En obsternasig drittunge
Den genierklærte forfatteren Céline overlevde sine politiske holdninger. I dag er det 50 år siden han døde.

11. januar i år ble oversikten over det franske kulturdepartementets 500 offisielle feiringer for 2011 sluppet. På lista sto 50-årsmarkeringen for Louis-Ferdinand Célines død 1. juli.


Opplysningen skapte umiddelbart debatt. Riktignok var Céline allerede i sin samtid en av landets mest feirede forfattere, og gikk med små marginer glipp av den prestisjetunge Goncourt-prisen for sin første roman «Reise til nattens ende». Men han var også uttalt nazist, kollaboratør og tilhenger av Hitler-Tyskland. Blant annet skrev han tre antisemittiske pamfletter på slutten av 1930-tallet.


Serge Klarsfeld, leder for foreningen for barn av deporterte jøder, framsatte et ikke uventet krav om at den offisielle feiringen av Célines «talentfulle delirium» straks måtte trekkes tilbake, noe kulturminister Frédéric Mitterrand da også gjorde, bare ti dager seinere.


«Det finnes mange drittsekker. Men det finnes svært få store forfattere», oppsummerte en indignert Philippe Sollers, som er en av Frankrikes mest kjente forfattere.


La bøkene leve i fred


Men forfatterkollega Stig Sæterbakken er ikke spesielt lei seg.


- Vet du hva, jeg er så lut lei av dikterjubileer at jeg egentlig synes det er fint at han ikke får noen offisiell feiring. Så kan bøkene hans leve i fred for svulstige hyllingstaler.


- Hva er det som gjør Céline til en så stor forfatter?


- Språket. Han ble jo beskyldt av mange for å ødelegge det franske skriftspråket. I virkeligheten var det snakk om en radikal fornyelse. Céline skapte en storslagen syntese av rå brutal muntlighet og noe høystemt, poetisk, nærmest klassisk. Å lese romanene hans er som å bli brølt til. Vel å merke en ekstremt velformulert og musikalsk form for brøling. De bevarte manuskriptene vitner da også om et veldig pirkearbeid, en nøye utpensling av alle detaljer. Det handler om presisjon. Presisjon i forhold til en voldsom livsfølelse, som sprenger grensene for det konvensjonelle romanformatet.


Céline benyttet denne evnen til presisjon også i sine antisemittiske pamfletter, ifølge Sæterbakken, som sier at de tre pamflettene er språklig klart beslektet med romanene.


- Céline-biografen Nicholas Hewitt mener jo også at det er i den første av dem, «Bagatelles pour un massacre», at Céline er på høyden av sitt stilistiske mesterskap. Hvilket var slik Céline forsvarte seg etter krigen, ved å insistere på disse bøkene som romaner, sier han.


Delirium


Sæterbakken mener at Célines jødehat må sees i lys av hans hat mot alt og alle.


- Alle Célines bøker er en oppvisning i skjellsord, «jøde» er ett av et utall skjellsord han kan finne på å bruke om nær sagt hvem som helst. Avskyen for alt som har med makt og politikk og økonomi og religion å gjøre, det er den sentrale drivkraften. Som han sier i «Rigodon», den siste romanen han skrev: «Hadde Hitler vunnet, og det var nære på, lover jeg Dem at de nå hadde vært for ham hele gjengen ... konkurrert om hvem som hadde hengt flest jøder, hvem som hadde vært mest nazistisk».


- Hva tenker du om Serge Klarsfelds betegnelse av Célines tekster som «talentfullt delirium»?


- Jeg kan være enig i beskrivelsen av forfatterskapet som et delirium. Men «talentfullt» blir litt vel nedlatende. Et genialt delirium, ville jeg nok heller ha sagt. Célines tekster har noe Tourettes-aktig over seg, en flom av ord som ikke lar seg stanse når den først er sluppet løs. Det var dette Julia Kristeva definerte som det «onde» hos Céline, at det bare renner ut, alt sammen. Jeg ville kanskje kalt det noe «barnslig» mer enn noe «ondt». Céline er som den obsternasige drittungen som ødelegger de voksnes selskap, som ikke klarer å holde kjeft, fordi det er helt uutholdelig å sitte der ved det pent dekkede bordet.


Berøringsangst


Truls Winther, professor ved institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen og kjenner av fransk litteratur, sier at berøringsangsten for kunstnere med nazisympatier har vært større i Norge enn i Frankrike.


- Forfatteren Pierre Drieu La Rochelle var for eksempel kollaboratør under krigen, og forsvarte fascismen i enda større grad enn Céline. Likevel leses fortsatt bøkene hans, og han tas fortsatt alvorlig som forfatter.


Og selv om parallellen til vår egen Hamsun-debatt er åpenbar, mener Winther likevel at Hamsun er noe annet for oss nordmenn, enn det Céline er for franskmennene.


- De var begge språklige fornyere. Men til forskjell fra Hamsun, levde og virket Céline i et Frankrike som siden 1600-tallet hadde holdt fast på et svært skriftlig og litterært språk. Det er kanskje ikke noen andre som har gjort så mye for å bryte ned disse nokså stivnede tradisjonene, og trekke inn både muntlig fransk og ulike sosiolekter i skriftspråket, som Céline.


Paradoks


- Hvor ser man hans innflytelse i dag?


- Georges Perec, Michel Houellebecq og Jonathan Littell er alle helt klart påvirket av Céline og hans protest mot det bestående slik det kommer til uttrykk i språket. Han raserer det samtidig som han utvider det. Den såkalte beur-litteraturen, litteraturen skrevet av minoritetsfranskmenn, ville vært vanskelig å få til uten Céline.


- Det er ekstremt paradoksalt gitt hans politiske sympatier?


- Ja, helt klart. Og jeg må få lov til å føye til at når jeg selv ikke har arbeidet veldig mye med ham, har det vært delvis på grunn av de politiske holdningene hans.


- Du får litt berøringsangst, rett og slett?


- Det skal man ikke se bort fra.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.41
Onsdag 12. desember 2018
Finnmark fylkeskommune vil erstatte skolebibliotekarene med elevvakter og chatte­tjenester. Nå frykter Bibliotekforeningen at dette er starten på en ny trend.
Tirsdag 11. desember 2018
I medienes dekning av selvmord blir helsevesenet ofte utpekt som syndebukker, mener psykiatrisk sykepleier Rita Småvik. Hun frykter at det kan gjøre forebygging vanskeligere.
Mandag 10. desember 2018
MDG-politiker og forfatter Eivind Trædal har fått politiske motstandere på døra. Han mener grensa for aktivisme, også den kunstneriske, går ved dørstokken til folks privatliv.
Lørdag 8. desember 2018
Tilhengerne kaller det en revolusjon. Eks-statsråd Gudmund Hernes kaller det tøv. Hva handler moteordet «dybdelæring» om – dypest sett?
Fredag 7. desember 2018
TV 2 har innført ny instruks for omtale av selvmord. – Vi i mediene har medvirket til å skape tabuet rundt selvmord, sier nyhetsredaktør.
Torsdag 6. desember 2018
Regjeringens ønske om å lage stadig større museumsenheter kan svekke det lokale engasjementet ved småmuseene. Det frykter styreleder ved veterantoget Tertitten i Sørumsand.
Onsdag 5. desember 2018
Mannlige kunstnere står for hele 94 prosent av salgsinntektene i det norske andrehåndsmarkedet. Kunstner Lotte Konow Lund mener Nasjonalmuseet må ta sin del av ansvaret.
Tirsdag 4. desember 2018
Forrige runde med sammenslå­inger førte til opprør i Museums-­Norge. Nå varsler kulturminister Trine Skei Grande (V) en ny reform, hvor antallet museer skal ned fra 60 til 25–30.
Mandag 3. desember 2018
For to uker siden fikk de ansatte i Morgenbladet beskjed om at redaksjonssjefen slutter på dagen. I et brev til styret uttrykker klubben dyp bekymring for avisas framtid.
Lørdag 1. desember 2018
Demian Vitanzas bok om en fremmed­kriger skulle kanskje ikke vært gitt ut som en roman, mener Ane Farsethås.