Mandag 19. november 2007
Varmere «Kaldt produkt»
Matias Faldbakkens «Kaldt produkt» er en kritikk av vår tids ekstrem-individualisme.

Kaldt produkt
Av Matias Faldbakken
Regi: Mattias Huhn
Scenografi og kostymer:
Christina Lindgren
Video: Josephin Böttker
Lysdesign: Jan Harald Jensen
Torshovteatret, 16. november

På Torshovteatret har Matias Faldbakkens «Kaldt produkt», som utkom i bokform i 2006, fått en mer åpen form som bryter med den ibsenske titteskapsrealismen. Der Faldbakkens sceneanvisninger foreslår en «stue som signaliserer et ungt, dynamisk par. (…) en bokhylle med like mange videoer som bøker. Stereoanlegg med påkostede høytalere og en respektabel CD-samling» og så videre, utspiller oppsetningen på Torshov seg på en hvit, flisbelagt platting, uten ytterligere møblement.
Der Nora ser på amerikanske talkshows og såpeserier hos Matias Faldbakken, fungerer videoene også her som fortløpende kommentarer til handlingsforløpet. Men Josephin Böttkers video fungerer også som en slags tredje, eller virtuell virkelighet, hvor forskjellene mellom organisk og kunstig liv utviskes. Bilder av egg eller sædceller, potteplanting og brødbakst, skaper et assosiasjonsrom som både utvider, krymper eller tingliggjør det livet som Noras skal bære fram.

Ved en urpremiere kan man stille spørsmål ved hvor stort spillerom en regissør skal ha for å skape sin egen versjon av teksten, slik debatten omkring Norsk dramatikkfestival har gitt uttrykk for. Her finner jeg ikke de frihetene regissøren har tatt seg urimelige, og mener at Huhns regi tjener stykket. Men så foreligger også teksten i bokform, og som lesedrama fikk «Kaldt produkt» stor oppmerksomhet, og langt flere anmeldelser enn ny dramatikk vanligvis får.
Regissør Mattias Huhn har tidligere satt opp ved blant annet Maxim-Gorki-Theater i Berlin, som har fått et oppsving etter at Armin Petras ble sjef, og holdningen og estetikken i «Kaldt produkt» ligger nærmere Armin Petras oppsetning av «Lenz» på Torshovteatret enn for eksempel Thomas Ostermeiers såperealistiske «Nora», som man vil huske fra Ibsenfestivalen i 2004.
Det er godt mulig at det nettopp er behovet for å distansere seg fra denne typen oppdateringer som har motivert regissør og scenograf til å ta stoffet i en annen retning, men for meg fungerer likevel oppsetningen best fordi den åpner Faldbakkens tekst, og ikke fordi dette er så nyskapende som teater.
Men jeg liker stilen. Det at scenografien ikke gjør noe forsøk på å late som om dette ikke er teater, og at det mer konseptuelle enn illusjonsskapende rommet følges opp av en spillestil hvor skuespillerne spiller frontalt og henvendt mot salen, og snarere viser rollene, enn å leve seg inn. Det er likevel ikke «tysk og metallisk» – dersom noen skulle frykte for det. Tvert imot er det noe kanskje litt for sjarmerende og forførende ved en oppsetning som scorer så mange poeng på publikums fortrolighet med Ibsens figurer, og skuespillernes selvtillit i forhold til å leke med assosiasjonsrommet rundt disse rollene.

Metarepresentasjon er selvfølgelig også Faldbakken god på, i tillegg til at han har en svært stilsikker penn, og evne til nærmest å ta ordene ut av munnen på en. Faldbakken er på sitt beste når han lar Torvald overta Noras replikker på slutten: «Er det ikke litt rart at dette er første gang du og jeg, dama og mannen hennes, snakker alvorlig sammen?»
Nora og Helmer tilhører Bright Trash-generasjonen, det vil si folk som er født med gullskje i ræva, men som likevel gjør det de kan for å bryte seg ned både fysisk og psykisk. Torvald er forhenværende snowboardstjerne, og nå redaktør av brettmagasinet NOBORED, og Nora en bortskjemt pappajente med affinitet til det halvkriminelle.
Intrigen er spunnet omkring at Nora i all hemmelighet har beskyttet Torvald fra represalier etter at han har pådratt seg spillegjeld, og at hun har blitt med kreditorene hans på en Sydentur, og betalt gjelden i naturalia. Når Quale (Krogstad) utpresser Nora, truer han med å avsløre at det er han og ikke Torvald som er faren til det barnet Nora går svanger med, etter dette Syden-oppholdet. Mer skal jeg ikke si, bare at oppdateringen ofte er vittig, men persontegningen flat, og at interessen (i manus) holdes oppe på grunn av Faldbakkens fingerferdighet og det satiriske potensialet.

Blant skuespillerne er Ole Skjelbred den som behersker den frontale spillestilen best, fordi han svitsjer mellom en dvaletilstand og å være present – på en måte som også fungerer som personkarakteristikk. Coolheten bak det slørete Skjelbred-blikket, kan ikke skjule at Torvald alltid er litt out of tune, og det pubertale i hans forsøk på å komme med catchy replikker. Torvald har lua langt nedover øyene og diamanter i begge ører. Og når man har tenkt tanken, er det vanskelig å gi slipp på den: Han minner jo litt om Matias Faldbakken.
Ferske Agnes Kittelsen viste allerede i «Ulrike Maria Stuart» et unntakstalent. Hennes Kristine Linde opptrer hele tiden som om hun befinner seg på en cat walk, men lider av bulemi, og til tross for det «Elle»-liknende førsteinntrykket, er Kristine Linde en litt hjelpeløs «Tveita-soss» (som det engang het). Ta bare den hvite slangeskinnsbuksen.
Øystein Røger innkasserer de største lattersalvene, med sine machofakter og tics, fordi heller ikke Quale (Krogstad) er helt på plass i seg selv, eller konform med den amerikanske filmattityden. Brigitte Larsens Nora virker så skjør at hun bryter med blaserte bildet av Nora i teksten. Men det bidrar til at sluttscenen kommer bakpå publikum. Og da kastes det også et mer urovekkende skjær over hvordan hun tidligere kladdet seg til med sjokolade, både på magen og i ansiktet. Nesten som krigsmaling, og som uttrykk for en grenseløs infantilitet.
Som doktor Rank er Gard Eidsvoll den skuespilleren som glir dårligst inn i konseptet. Hans replikkføring er i motsetning til de øvriges en sing-song-nationaltheatret-ibsensk, og rollegestaltningen teatralsk og lite forankret i nåtid, eller i Faldbakkens manuskript, hvor Rank framstår som en vanskjøttet 68'er-unge. Noe som etter mitt syn er litt vel klisjépreget fra Faldbakkens side, men her har ikke skuespiller og regissør funnet en løsning.
Mattias Huhns iscenesettelse innbærer en nedtoning av ibsensk dramaturgi, og dermed av den melodramatiske spenningsoppbyggingen. Det liker jeg, kanskje først og fremst fordi det innebærer et skift av fokus fra individuell valgfrihet, og/eller personens (melodramatiske) selvforståelse, til fordel for en åpnere refleksjon.
«For mig er frihet den højeste og første livsbetingelse» heter det i et kjent Ibsen-sitat, som Faldbakken har brukt som et epigram for stykket. Men når hans oppdatering av «Et dukkehjem» ender med at Nora (i samarbeid med doktor Rank) foretar en såkalt post-natal-abort i siste scene, fungerer det både som kritikk av vår tids ekstrem-individualisme, og som en kritikk av abortkampen som kan ha en konservativ og nymoralistisk slagside.
Matias Faldbakkens stykke går ikke i dialog med Ibsens frihetsbegrep, men heller med vår egen samtid, og noe av fortjenesten ved oppsetningen på Torshovteatret er at den viser personenes ufrihet, og dermed mangelen på frihet i det nyliberalistiske samfunnet, koblet til nye former for materialistisk determinisme.
På den andre siden må jeg innrømme at jeg etter å ha hørt et radioprogram fredag hvor Gudmund Hærnes lanserte begrepet «kollektivistisk individualisme» som bidrag til fornyelse av den sosialdemokratiske retorikken, og tuftet på det Hærns mente var et geniunt norsk lynne (!!) finner meg mye bedre til rette med Faldbakkens «skandinaviske misantropi».
Diskusjonen fortsetter – og Torshovteatret er absolutt verdt et besøk.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.47
Fredag 13. desember 2019
Teatersjef Kristian Seltun mener det er viktigere at kulturens styreledere kan økonomi enn kultur. Han vil heller kaste politikere ut av styrerommet.
Torsdag 12. desember 2019
Bare tre av styre­lederne for 37 av de største kultur­institusjonene våre er hentet fra kultur­livet. – Problematisk tendens, mener regissør og utvalgsleder.
Onsdag 11. desember 2019
Gloria forlag sliter med å tjene penger etter skilsmissen fra Petter Stordalens forlagsfamilie. – Vi har vært uheldige, sier forlagssjef Anne Gaathaug.
Mandag 9. desember 2019
I dag blir det klart om Cissi Wallin hadde lov til å navngi sin påståtte overgriper til 30.000 følgere. Advokat Jon Wessel-Aas råder kvinner til å begrense hvor mange de betror seg til.
Lørdag 7. desember 2019
Kulturminister Trine Skei Grande (V) overlater ansvaret for mediepolitikken til et byråkratisk utvalg som ikke må stå til ansvar for velgerne, mener Arbeiderpartiets Trond Giske.
Fredag 6. desember 2019
Neste år kommer to bredt anlagte true crime-serier om skandinaviske båtkatastrofer. De pårørende ønsker dem velkommen.
Torsdag 5. desember 2019
Forfatter og tidligere politileder Hanne Kristin Roh­de mener Baneheia-podkasten til TV?2 aldri burde vært kringkastet.
Onsdag 4. desember 2019
Denne uka presenteres 40 skjønn­litterære debutanter på Litteratur­huset i Oslo. Åtte av dem har ikke fått en eneste anmeldelse i riks­avisene.
Tirsdag 3. desember 2019
SV anklager regjeringen for å ofre breddekultur og frivillighet når overskuddet fra Norsk Tipping blir fordelt. Nå krever partiet opprydding.
Mandag 2. desember 2019
Tradisjonell satire kjem til kort mot Jair Bolsonaro, meiner opposisjonell filmskapar.