Mandag 20. november 2006
Nå kommer forstadsforfatterne
– Bak ethvert individ, enhver guttunge, enhver ungdom som er voldelig, finner du lidelse, sier den franske forfatteren Mohamed Razane. I romanen «Dit violent» beskriver han elendigheten i de franske forstedene i dag.

Hvordan leve, uten å overleve? Hvordan løse dette spørsmålet?

Slik åpner romanen «Dit violent» av 37 år gamle Mohamed Razane – en reise inn i en verden preget av lidelser, fattigdom og vold. («Dit violent» betyr noe sånt som «såkalt voldelig», gjerne brukt fordomsfullt i pressen, red. anm.)

Razane er godt plassert for å beskrive denne virkeligheten: Han kom til Frankrike fra Marokko som ung gutt for deretter å vokse opp i en av de fattige forstadene utenfor den franske hovedstaden. Razane har aldri flyttet fra områdene som en gang var kjent som «det røde beltet» utenfor Paris. Han er fortsatt bosatt i en forstad der han de siste 15 årene har jobbet som sosialarbeider opp mot unge gutter i en hverdag preget av dype sosiale problemer.

«Dit violent» er Razanes debutroman, utgitt på det prestisjetunge forlaget Gallimard etter forstadsopptøyene som spredte seg fra by til by i Frankrike i oktober og november 2005. Mohamed Razane beskriver virkeligheten for Les Misérables (De elendige) i de franske forstedene, snart 150 år etter at Victor Hugo skrev sin berømte roman om fattigdommen i Frankrike på 1800-tallet.

Razanes roman er kort sagt historien om sosiale problemer og vold i drabantbyer preget av en stadig dypere ghettoisering. Samtidig er det en bok om lidelse og håp om en annen framtid.

Motkultur

Razanes roman har vakt oppsikt i et Frankrike der den kulturelle og sosiale avstanden mellom hovedstaden og forstader like utenfor samme by, er stor. Han er riktignok ikke den eneste forfatteren som skriver med utgangspunkt i egne erfaringer fra fattige drabantbyer utenfor store franske byer som Paris, Lyon og Marseille.

– Det er en er fire-fem av oss, og det er jo en start. For alle oss er det viktig å passe på at vi ikke bare ender som en motkultur, at vi ikke reduseres til bare å være representanter for forstedene. Frankrike har sin kultur, sin historie, så er det oss andre, vi som kommer fra periferien, som ikke regnes som en del av det gode selskap. Vi defineres som del av en motkultur, men vi er forfattere på linje med de andre, og vil slåss for å bli akseptert som det, sier Razane.

Razane er en av tre «forstadsforfattere» som den siste tiden har fått gitt ut romaner på noen av Frankrikes største forlag, og for Razane er det resultat av et bevisst arbeid.

– Jeg har alltid sendt manuskriptene mine eksklusivt til Gallimard, fordi jeg har ønsket at en forfatter som skriver fra forstadene skal bli anerkjent av et prestisjeforlag. Det har til slutt betalt seg etter hardt arbeid, og jeg er klar over at opptøyene i fjor har hjulpet meg. Opptøyene åpnet øynene hos mange. Det har åpnet et rom, de har gitt noe plass til «oss andre». Å gi ut en bok fra forstedene med tittelen «Dit violent», med et politisk engasjement til grunn, er ikke en selvfølge for et forlag som Gallimard.

Kalasjnikov

Hovedpersonen i «Dit violent» er Mehdi, en 18 år gammel gutt som lever, eller snarere overlever, i en fattig forstad utenfor Paris. Han beskriver seg selv som «en av disse ødelagte barna, såret av livet», som har blitt «frastjålet barndommen og framtida». Han lever sammen med en mor som hver dag reiser gjennom byen for å vaske kontorer i forretningsstrøket La Dèfense. Mehdis far er død, drept av en sønn som hadde fått nok etter å ha levd under farens voldelige tyranni i en årrekke.

Romanen starter etter at Mehdis venn Zacarias har vært offer for et overfall. Overfallet sender Mehdi ut på en reise med en Kalasjnikov som følgesvenn.

«Hva tror dere? At jeg vil vente til den republikanske justisen gjør jobben sin? Niet. Vi, gatebarna, vi vet hva de rikes justis er verdt. […] Den virkelige justisen er gatas, og du finner den i enden av en Kalasjnikov.»

Før han legger ut på sin reise vil Mehdi imidlertid fortelle sin historie, en lidelseshistorie fra hverdagen i den fattige forstaden.

– Bak ethvert individ, enhver guttunge, enhver ungdom som er voldelig, finner du lidelse, sier Razane.

Razane understreker at det ikke er en selvbiografisk roman, men at den er bygd på en virkelighet han kjenner svært godt.

– Jeg kom som svært ung til Paris-regionen, jeg har vokst opp der, jeg jobbet der og bor der altså fortsatt. Selv om dette ikke er selvbiografisk, relaterer det meste i romanen seg til en virkelighet jeg har levd tett innpå. Jeg beskriver lidelser og vold jeg har vært vitne til. Det meste av romanen rører med andre ord ved virkeligheten.

Transitt

– Denne romanen kunne også ha vært skrevet på 1980-tallet, eller på 1990-tallet, da mange forsteder var preget av voldelige opptøyer. Strengt tatt er det ikke skjedd store endringer i forstadene, i det minste ikke til det bedre. Hva tror du er grunnen til dette?

– Som du peker på har situasjonen vært lik den vi har i dag siden begynnelsen av 1980-tallet. Problemet er at det ikke blir tatt nødvendige grep for å endre på situasjonen. Ikke bare tar ikke franske politikere de nødvendige grepene, de avviser å gjøre det. Grosso modo – i grove trekk – kan vi si at de gir blaffen, det interesserer dem ikke. Mange ble overrasket over opptøyene i fjor, men det var jo egentlig ikke overraskende. Vi har hatt opptøyer i en årrekke, og de har stadig blitt mer radikalisert. Vi har aldri tidligere hatt så omfattende opptøyer som i fjor. Vi kan egentlig ikke si at franske politikere ikke forstår, eller tar feil, i hovedsak gir de blaffen.

Historien i Razanes roman er lagt til en av mange drabantbyer som ble reist utenfor franske storbyer på 1960- og 70-tallet for å møte en omfattende boligmangel som følge av stor arbeidsinnvandring til landet. Det ble laget en urbaniseringsplan med «prioriterte områder» med subsidierte leiligheter til lav leie. I dag finnes det 751 slike områder, og nær fem millioner mennesker er bosatt i dem.

– Mange av disse bygningene var egentlig ment som transitt, det vil si at man konstruerte dem ut fra det konkrete behovet på den tiden. Jeg forstår godt at de gjorde det. Det hadde kommet mange arbeidsinnvandrere som har bidratt til utbyggingen av Frankrike, og det var nødvendig å finne sted å bo for dem. Man kunne ha forutsett dette boligbehovet da man hentet inn arbeidskraft, men fordi det ikke var gjort, ble disse bygningene konstruert raskt, og som transitt. De var ment for et avgrenset tidsrom, ellers ville man ha konstruert noe mer humant. Problemet er at transitten har blitt stående, og bygningene har blitt mer og mer nedslitt siden 1980-tallet.

Kjærligheten

– Midt i all volden og lidelsen finner Mehdi trøst i Marie, en ektefødt galler som i tillegg til å være langt eldre enn Mehdi er professor i sosiologi. På tross av store forskjeller finner de hverandre.

– Det er jo egentlig et usannsynlig møte, men det som til syvende og sist forener dem er at de bærer på hver sine lidelser. Mehdi gir et voldelig uttrykk for dette, mens de hos Marie er undertrykt, hun har lært å leve med dem. Selv om hennes lidelser ikke er synlige, er de uansett der, og det er dette de deler; lidelsene. Samtidig deler de et behov for å bli elsket som er sterkere enn hos de fleste andre, de tørster etter å bli elsket, etter en kjærlighet som er løsrevet fra alle bekymringer.

– Du har valgt en svært åpen slutt …

– Ja, det er mange som har spurt meg om denne slutten, hvorfor jeg har holdt den åpen, i stedet for å gi et snev av håp. For meg var dette bevisst, den åpne slutten gjør det nødvendig for hver enkelt å tenke gjennom hvordan dette vil ende. Selv har jeg ikke svaret. Man kan se det positivt, og tenke at han av en eller annen grunn ikke vil bruke Kalasjnikoven, at han reiser tilbake Marie. Jeg vil jo gjerne det.

– Hvorfor en Kalasjnikov?

– Det er ikke tilfeldig. Du kan selvsagt innvende at du ikke finner Kalasjnikover over alt i forstadene, og ja, det er helt riktig, men det er også riktig at de finnes der. Der er våpen i forstedene. Hvordan det vil gå i morgen vet vi ikke, man kan se for seg en utvikling av geriljaer, grupper av ungdommer med våpen. Jeg sier ikke at det må gå slik, men det kan dessverre ende slik.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.37
Fredag 18. januar 2019
Mediebransjen vil ha slutt på at folk bruker medie­arkivet Atekst som alternativ til å kjøpe et avisabonnement. Nå er det ikke lenger mulig å lese dagferske nyheter i arkivet.
Torsdag 17. januar 2019
Støtteordningen som skulle lokke Hollywood til Norge, hadde bare norske mottakere i 2018. – Neppe i tråd med intensjonen, sier økonom som utredet ordningen.
Onsdag 16. januar 2019
Forfattere som klarer å markedsføre seg selv, trenger ikke tradisjonelle forlag, mener Arne Berggren. Nå går han inn i styret til selvpubliseringstjenesten Boldbooks.
Tirsdag 15. januar 2019
Forfatterforbundet håper regjeringen vil gi dem tilgang til midler fra bibliotek­vederlaget. Forslaget møter skepsis fra utvalget som i dag fordeler potten på rundt 110 millioner kroner.
Mandag 14. januar 2019
– Jeg har langt større tro på selvpublisering enn på å eie et mellomstort tradisjonelt forlag, sier Arve Juritzen.
Lørdag 12. januar 2019
Dagbladets to siste grafikere ble oppsagt i fjor sommer. Denne uka havnet saken i tingretten. – Et eklatant brudd på norsk lov, sier LO-advokatene.
Fredag 11. januar 2019
Under andre verdenskrig var hjemstedet til forfatter Bjørnstjerne Bjørnson propagandasentral for nazistene. Det bør Aulestad-museet opplyse om, mener litteraturprofessor Marianne Egeland.
Torsdag 10. januar 2019
Nationaltheatret kan få overta Munch­museets lokaler på Tøyen, forutsatt at nær­miljøet blir inkludert. – Føringene tas imot med åpne armer, sier teater­sjef Hanne Tømta.
Onsdag 9. januar 2019
I fjor sommer ble en ansatt ved Teaterhøgskolen i Oslo «frikjent» for påstander om seksuell trakassering. 18. desember ble mannen likevel oppsagt på grunnlag av nye varsler.
Tirsdag 8. januar 2019
Forlaget Capitana boikotter Dagens Næringsliv etter varselet om at avisa vil legge ned kulturanmelderiet.