Tirsdag 12. april 2005
Driftenes og drømmenes dikter
Inger Hagerup ga det kvinnelige eros en lyrisk stemme. - Hennes dikt drives av trass, temperament og tvetydighet, drift, desperasjon og drøm, sier Hagerup-ekspert Karin Beate Vold. I dag ville Inger Hagerup fylt 100.

«Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!/ Du blir min siste mørke kjærlighet.»

Inger Hagerup levde intenst, engasjert og nærværende. «Alt skulle fylle henne. Det ugjenkallelige nærværet av fortida, hennes voldsomme hunger etter nåtida og hennes sørgmodige, trassige og forventningsfulle lengsel etter framtida», skriver sønnen Klaus Hagerup i sin biografi over moren, «Alt er så nær meg» (1988). Hagerup døde 80 år gammel, og nettopp sensibiliteten og engasjementet gjorde henne til en folkekjær og mangefasettert dikter.

Professor i litteraturvitenskap Unni Langås mener Hagerup har bred appell fordi hun spenner så vidt med sine temaer, i en populær form.

- Diktene hennes er både dagsaktuelle og tidløse. Hun skriver appellerende om motstandskamp når Norge og andre land er okkupert, hun skriver så alle forstår henne om universelle emner som kjærlighet, lengsel og det å finne seg selv. Hun problematiserer erotikken og kvinners vilkår, og skriver banebrytende dikt for barn. På den andre siden har formen stor betydning. Et dikt med fast rytme og enderim er lettere å huske og å tonesette, sier Langås.

Drøm

Inger Hagerup ble født i Bergen i 1905. Faren døde da datteren var fem år, og gjennom oppveksten sto drømmen sterkt om å leve et annet liv enn mora, som levde på slektningers nåde. Unge Inger drømte om å reise til hovedstaden, lese Freud og Marx og få seg en elsker, som hun skriver i sine erindringsbøker.

I 1931 giftet Inger, født Halsør, seg med lektor Anders Hagerup. De kom begge inn i Mot Dag-kretsen, Erling Falks revolusjonære intellektuelle gruppe. Gjennom hele livet kalte hun seg kommunist og sympatiserte med Norges kommunistiske parti - men var aldri medlem. Klaus Hagerup skriver om henne at opprøret ikke først og fremst var av politisk natur. Hennes radikalitet lå i drømmen om noe annet. Virkelighetsflukten skulle slå ut i hennes politiske engasjement, som var mer preget av følelser enn forstand, mer av intuisjon enn analyse.

Men det var med politiske diktet «Aust-Vågøy. Mars 1941» at dikteren fikk sitt store gjennombrudd. Fra sitt eksil i Sverige skrev hun de slagkraftige linjene «De brente våre gårder/ de drepte våre menn», og diktet ble publisert anonymt i svenske aviser og kringkastet fra London. Hvem kunne ha skrevet de modige linjene? Folk spekulerte i Øverland, som var et viktig forbilde for Hagerup. Sigurd Hoel skrev om diktet at «Inger Hagerup har vært utsatt for et ganske eiendommelig uheld. Det er falt i hennes lodd å skrive det mest berømte diktet fra denne krigen - det ene diktet som vi alle vet vil leve om hundre år ...»

En melodramatisk modernist

Hagerup var en versekunstner av rang, og skrev de aller fleste av sine dikt i bunden form - som av de modernistiske lyrikerne ble sett på som nokså tradisjonelt og utdatert. At dikt som «Lykke» («Hva lykke er? - Gå på en gressgrodd setervei ...») og «Episode» («Det var på ingen måte noen trette ...») er blitt omtalt som svisker, sier noe om folkelig appell - og en viss nedlatenhet, særlig fra mannlige litteraturkritikere. «Selv angsten danser smukt avsted på noenlunde veloppdragne verseføtter», skrev kritiker Erling Christie i sin anmeldelse av «Drømmeboken» (1955).

- Hagerup har et melodramatisk temperament, er klar og enkel i stil og bruker sterke virkemidler. Dette står i kontrast til modernistenes dunkle metaforer og oppløsning av normalspråket. Likevel skaper Hagerup sin poesi på bakgrunn av modernitetens problemstillinger, påpeker Langås.

I boka «Tanke til begjær. Nylesingar i nordisk lyrikk» (2001) analyserer Langås diktet «Den korsfestede sier», der Hagerup sår tvil om meningen med tilværelsen ved å la guden selv tvile:

Ta meg ned. Det er på tide.

Trodde jeg jeg kunne lide

det som millioner led?

Dachau, Buchenwald og Belsen

hvor var jeg, og hvor var frelsen?

Ta meg ned (...)

- Mange intellektuelle følte i etterkant av Holocaust og Hiroshima at det var umulig å skrive fordi språket ikke strakk til. Det førte til en representasjonens krise i det moderne. Jeg leser «Den korsfestede sier» som et uttrykk for at Inger Hagerup formulerer denne krisen, men at hun finner en løsning i det melodramatiske, sier Langås.

Den melodramatiske stilen, med enkle patosfylte historier, er blitt tolket som et svar på sekulariseringen av samfunnet. De etiske spørsmålene oppfattes som akutte, men de kan bare utspille seg på det personlige planet.

- Derfor framstilles Jesus så menneskelig, og derfor blir polariseringen mellom godt og ondt, makt og avmakt så skarp, sier Langås.

- Hagerup blir altså lest for tradisjonelt, hun kan faktisk tolkes som en melodramatisk modernist?

- Litteraturteoretiker Julia Kristeva hevder at representasjonens krise får to utslag i kunsten: For det første bildenes oppblomstring i filmmediet, og for det andre en tilbakeholdelse av tale i den modernistiske litteraturen. Hagerups melodramatikk peker ut av romantikkens psykologisering og inn i de massekulturelle kommunikasjonsformene. Hagerups forfatterskap kan altså forstås som en spektakulær filmisk poesi, sier Langås.

Hagerup ble for «Den korsfestede sier» beskyldt for blasfemi, og da diktet ble tatt inn i en skolebok på 1970-tallet, kom det sterke protester. Saken ble tatt opp i Stortingets spørretime og endte med at diktet ble tatt ut av skoleboka. Men da Finn Kalvik tonesatte diktet, fikk det innpass i kirken.

- Det sier noe om at litteraturens politiske kraft ligger i at den må fortolkes og diskuteres, mener Langås.

Begjær og ambivalens

Angsten er et annet moderne tema som ligger på lur i Hagerups diktning - en atmosfære av tomhet, rotløshet og død preger flere dikt.

I kjærlighetsdiktene kommer ambivalensen og disharmonien fram. Forholdet mellom mann og kvinne blir tolket som avgrunnsdyp avstand og tett, skjebnebestemt avhengighet. Det kvinnelige dikter-jeget uttrykker gjerne heftig begjær, samtidig som fravær av kontinuitet og kjærlighet åpenbarer seg.

Karin Beate Vold, leder av Norsk barnebokinstitutt, har bidratt til kanoniseringen av Hagerups erotiske dikt, blant annet som medforfatter av antologien «Sånn vil du ha meg» (1977). Som ung litteraturstudent skulle Vold skrive hovedfagsoppgave om barnelyrikken, men leste Hagerups diktsamling «Sånn vil du ha meg» fra 1949 og ble fanget.

- Hos Hagerup fant jeg en splittet livsfølelse og et språk som jeg tok til meg. Jeg fant et kvinne-jeg som jeg kunne identifisere meg med.

Det resulterte i hovedoppgaven «Til kvinner er vi født ...» (1976), flere artikler om Hagerups forfatterskap, en samling av Hagerups prosa og et langt vennskap med dikteren selv.

- Hagerups kvinneperspektiv passet godt overens med 1970-tallsproblematikken og den gryende interessen for kvinnelitteratur. Likevel var Hagerup ikke noen uttalt feminist, hun tilhørte generasjonen som koblet kvinnekamp til fredsarbeid, særlig gjennom arbeidet i tidsskriftet Kvinnen og tiden. Hun var sentrallyrisk; i diktene får kjønnskonflikten et poetisk «underhudsspråk». Men hun kan også være kjølig ironisk - og kjærlig - som i diktet «Nærgående brev til Sigurd Hoel og hans tid», forteller Vold.

Diktet ble refusert som bidrag til festskriftet på Hoels 60-årsdag og kunne leses som et oppgjør med kulturradikalernes - inkludert Hagerups egne - programmatiske frie kjærlighet:

«Fra hjernen til kjønnet gikk en direkte linje,/ men utenom hjertet, for guds skyld utenom dét.»

- Men den dypeste splittelsen Hagerup skildrer, og som får de dypeste konsekvensene, er splittelsen kvinnen har til sin egen seksualitet, forklarer Vold.

I diktet «Han måtte også dø» dreper kvinne-jeget elskeren sin: «Han måtte også dø. Jeg drepte ham./ For ingen mann har ennå sett min skam.»

- Diktet handler om ensomhet, erotisk ensomhet. Dikter-jegets hengivenhet blir oversett av partneren. Seksualiteten hennes blir blottlagt - en type seksualitet kvinner forventes å undertrykke. Dermed blir hun en vampyr i det erotiske spillet - drevet av aggresjon, skam og selvhat. Dette var svært kraftfullt fra en kvinne på 1940-tallet, sier Vold.

Ny stemme for barn

Om Hagerup ble miskjent av femtitallsmodernistene, ble hun lest med en helt annen sympati av den nye lyrikkgenerasjonen på midten av 1960-tallet. Det er dessuten ubestridt at hun ga barnelyrikken en ny stemme.

- Hagerups barnedikt var et gjennombrudd for et nytt formspråk. Med samlingene «Så rart» (1950), «Lille persille» (1961) og «Den sommeren» (1971) beveger hun seg bort fra realismen og moralismen som preget datidas barnelitteratur. Men det er også en poetisk lengsel og melankoli i barneversene, som vi kjenner igjen fra voksenlyrikken, sier Vold.

Og da er vi tilbake ved barndommens drømmer. Erindringen sto sentralt i Hagerups forfatterskap, og på sine eldre dager var det identitetsproblematikken som særlig opptok henne. Som i diktet «Detalj av usynlig november-landskap» fra 1964:

«Midt i det skoddeland som heter jeg

står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil

mot skoddemyrer og mot skoddemil (...)»

Inger Hagerups diktning er langt mer enn vandringer på «velopptråkkede, romantiske stier», som en annen kritiker har formulert det. Karin Beate Vold uttrykker det slik:

- Forfatterens ydmyke bud er å holde seg levende oppreist gjennom tvil, angst og smerte. Alltid med hjernen pinefullt klar og det varme pulserende hjertet tilsvarende sårbart.

@sitat:«Den dypeste splittelsen Hagerup skildrer, og som får de dypeste konsekvensene, er splittelsen kvinnen har til sin egen seksualitet»

Hagerup-kjenner Karin Beate Vold@

«Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!/ Du blir min siste mørke kjærlighet.»

Inger Hagerup levde intenst, engasjert og nærværende. «Alt skulle fylle henne. Det ugjenkallelige nærværet av fortida, hennes voldsomme hunger etter nåtida og hennes sørgmodige, trassige og forventningsfulle lengsel etter framtida», skriver sønnen Klaus Hagerup i sin biografi over moren, «Alt er så nær meg» (1988). Hagerup døde 80 år gammel, og nettopp sensibiliteten og engasjementet gjorde henne til en folkekjær og mangefasettert dikter.

Professor i litteraturvitenskap Unni Langås mener Hagerup har bred appell fordi hun spenner så vidt med sine temaer, i en populær form.

- Diktene hennes er både dagsaktuelle og tidløse. Hun skriver appellerende om motstandskamp når Norge og andre land er okkupert, hun skriver så alle forstår henne om universelle emner som kjærlighet, lengsel og det å finne seg selv. Hun problematiserer erotikken og kvinners vilkår, og skriver banebrytende dikt for barn. På den andre siden har formen stor betydning. Et dikt med fast rytme og enderim er lettere å huske og å tonesette, sier Langås.

Drøm
Inger Hagerup ble født i Bergen i 1905. Faren døde da datteren var fem år, og gjennom oppveksten sto drømmen sterkt om å leve et annet liv enn mora, som levde på slektningers nåde. Unge Inger drømte om å reise til hovedstaden, lese Freud og Marx og få seg en elsker, som hun skriver i sine erindringsbøker.

I 1931 giftet Inger, født Halsør, seg med lektor Anders Hagerup. De kom begge inn i Mot Dag-kretsen, Erling Falks revolusjonære intellektuelle gruppe. Gjennom hele livet kalte hun seg kommunist og sympatiserte med Norges kommunistiske parti - men var aldri medlem. Klaus Hagerup skriver om henne at opprøret ikke først og fremst var av politisk natur. Hennes radikalitet lå i drømmen om noe annet. Virkelighetsflukten skulle slå ut i hennes politiske engasjement, som var mer preget av følelser enn forstand, mer av intuisjon enn analyse.

Men det var med politiske diktet «Aust-Vågøy. Mars 1941» at dikteren fikk sitt store gjennombrudd. Fra sitt eksil i Sverige skrev hun de slagkraftige linjene «De brente våre gårder/ de drepte våre menn», og diktet ble publisert anonymt i svenske aviser og kringkastet fra London. Hvem kunne ha skrevet de modige linjene? Folk spekulerte i Øverland, som var et viktig forbilde for Hagerup. Sigurd Hoel skrev om diktet at «Inger Hagerup har vært utsatt for et ganske eiendommelig uheld. Det er falt i hennes lodd å skrive det mest berømte diktet fra denne krigen - det ene diktet som vi alle vet vil leve om hundre år ...»

En melodramatisk modernist
Hagerup var en versekunstner av rang, og skrev de aller fleste av sine dikt i bunden form - som av de modernistiske lyrikerne ble sett på som nokså tradisjonelt og utdatert. At dikt som «Lykke» («Hva lykke er? - Gå på en gressgrodd setervei ...») og «Episode» («Det var på ingen måte noen trette ...») er blitt omtalt som svisker, sier noe om folkelig appell - og en viss nedlatenhet, særlig fra mannlige litteraturkritikere. «Selv angsten danser smukt avsted på noenlunde veloppdragne verseføtter», skrev kritiker Erling Christie i sin anmeldelse av «Drømmeboken» (1955).

- Hagerup har et melodramatisk temperament, er klar og enkel i stil og bruker sterke virkemidler. Dette står i kontrast til modernistenes dunkle metaforer og oppløsning av normalspråket. Likevel skaper Hagerup sin poesi på bakgrunn av modernitetens problemstillinger, påpeker Langås.

I boka «Tanke til begjær. Nylesingar i nordisk lyrikk» (2001) analyserer Langås diktet «Den korsfestede sier», der Hagerup sår tvil om meningen med tilværelsen ved å la guden selv tvile:

Ta meg ned. Det er på tide.Trodde jeg jeg kunne lidedet som millioner led?Dachau, Buchenwald og Belsenhvor var jeg, og hvor var frelsen?Ta meg ned (...)

- Mange intellektuelle følte i etterkant av Holocaust og Hiroshima at det var umulig å skrive fordi språket ikke strakk til. Det førte til en representasjonens krise i det moderne. Jeg leser «Den korsfestede sier» som et uttrykk for at Inger Hagerup formulerer denne krisen, men at hun finner en løsning i det melodramatiske, sier Langås.

Den melodramatiske stilen, med enkle patosfylte historier, er blitt tolket som et svar på sekulariseringen av samfunnet. De etiske spørsmålene oppfattes som akutte, men de kan bare utspille seg på det personlige planet.

- Derfor framstilles Jesus så menneskelig, og derfor blir polariseringen mellom godt og ondt, makt og avmakt så skarp, sier Langås.

- Hagerup blir altså lest for tradisjonelt, hun kan faktisk tolkes som en melodramatisk modernist?

- Litteraturteoretiker Julia Kristeva hevder at representasjonens krise får to utslag i kunsten: For det første bildenes oppblomstring i filmmediet, og for det andre en tilbakeholdelse av tale i den modernistiske litteraturen. Hagerups melodramatikk peker ut av romantikkens psykologisering og inn i de massekulturelle kommunikasjonsformene. Hagerups forfatterskap kan altså forstås som en spektakulær filmisk poesi, sier Langås.

Hagerup ble for «Den korsfestede sier» beskyldt for blasfemi, og da diktet ble tatt inn i en skolebok på 1970-tallet, kom det sterke protester. Saken ble tatt opp i Stortingets spørretime og endte med at diktet ble tatt ut av skoleboka. Men da Finn Kalvik tonesatte diktet, fikk det innpass i kirken.

- Det sier noe om at litteraturens politiske kraft ligger i at den må fortolkes og diskuteres, mener Langås.

Begjær og ambivalens
Angsten er et annet moderne tema som ligger på lur i Hagerups diktning - en atmosfære av tomhet, rotløshet og død preger flere dikt.

I kjærlighetsdiktene kommer ambivalensen og disharmonien fram. Forholdet mellom mann og kvinne blir tolket som avgrunnsdyp avstand og tett, skjebnebestemt avhengighet. Det kvinnelige dikter-jeget uttrykker gjerne heftig begjær, samtidig som fravær av kontinuitet og kjærlighet åpenbarer seg.

Karin Beate Vold, leder av Norsk barnebokinstitutt, har bidratt til kanoniseringen av Hagerups erotiske dikt, blant annet som medforfatter av antologien «Sånn vil du ha meg» (1977). Som ung litteraturstudent skulle Vold skrive hovedfagsoppgave om barnelyrikken, men leste Hagerups diktsamling «Sånn vil du ha meg» fra 1949 og ble fanget.

- Hos Hagerup fant jeg en splittet livsfølelse og et språk som jeg tok til meg. Jeg fant et kvinne-jeg som jeg kunne identifisere meg med.

Det resulterte i hovedoppgaven «Til kvinner er vi født ...» (1976), flere artikler om Hagerups forfatterskap, en samling av Hagerups prosa og et langt vennskap med dikteren selv.

- Hagerups kvinneperspektiv passet godt overens med 1970-tallsproblematikken og den gryende interessen for kvinnelitteratur. Likevel var Hagerup ikke noen uttalt feminist, hun tilhørte generasjonen som koblet kvinnekamp til fredsarbeid, særlig gjennom arbeidet i tidsskriftet Kvinnen og tiden. Hun var sentrallyrisk; i diktene får kjønnskonflikten et poetisk «underhudsspråk». Men hun kan også være kjølig ironisk - og kjærlig - som i diktet «Nærgående brev til Sigurd Hoel og hans tid», forteller Vold.

Diktet ble refusert som bidrag til festskriftet på Hoels 60-årsdag og kunne leses som et oppgjør med kulturradikalernes - inkludert Hagerups egne - programmatiske frie kjærlighet:

«Fra hjernen til kjønnet gikk en direkte linje,/ men utenom hjertet, for guds skyld utenom dét.»

- Men den dypeste splittelsen Hagerup skildrer, og som får de dypeste konsekvensene, er splittelsen kvinnen har til sin egen seksualitet, forklarer Vold.

I diktet «Han måtte også dø» dreper kvinne-jeget elskeren sin: «Han måtte også dø. Jeg drepte ham./ For ingen mann har ennå sett min skam.»

- Diktet handler om ensomhet, erotisk ensomhet. Dikter-jegets hengivenhet blir oversett av partneren. Seksualiteten hennes blir blottlagt - en type seksualitet kvinner forventes å undertrykke. Dermed blir hun en vampyr i det erotiske spillet - drevet av aggresjon, skam og selvhat. Dette var svært kraftfullt fra en kvinne på 1940-tallet, sier Vold.

Ny stemme for barn
Om Hagerup ble miskjent av femtitallsmodernistene, ble hun lest med en helt annen sympati av den nye lyrikkgenerasjonen på midten av 1960-tallet. Det er dessuten ubestridt at hun ga barnelyrikken en ny stemme.

- Hagerups barnedikt var et gjennombrudd for et nytt formspråk. Med samlingene «Så rart» (1950), «Lille persille» (1961) og «Den sommeren» (1971) beveger hun seg bort fra realismen og moralismen som preget datidas barnelitteratur. Men det er også en poetisk lengsel og melankoli i barneversene, som vi kjenner igjen fra voksenlyrikken, sier Vold.

Og da er vi tilbake ved barndommens drømmer. Erindringen sto sentralt i Hagerups forfatterskap, og på sine eldre dager var det identitetsproblematikken som særlig opptok henne. Som i diktet «Detalj av usynlig november-landskap» fra 1964:

«Midt i det skoddeland som heter jeg

står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil

mot skoddemyrer og mot skoddemil (...)»

Inger Hagerups diktning er langt mer enn vandringer på «velopptråkkede, romantiske stier», som en annen kritiker har formulert det. Karin Beate Vold uttrykker det slik:

- Forfatterens ydmyke bud er å holde seg levende oppreist gjennom tvil, angst og smerte. Alltid med hjernen pinefullt klar og det varme pulserende hjertet tilsvarende sårbart.
@sitat:«Den dypeste splittelsen Hagerup skildrer, og som får de dypeste konsekvensene, er splittelsen kvinnen har til sin egen seksualitet»
Hagerup-kjenner Karin Beate Vold@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.23
Mandag 10. desember 2018
MDG-politiker og forfatter Eivind Trædal har fått politiske motstandere på døra. Han mener grensa for aktivisme, også den kunstneriske, går ved dørstokken til folks privatliv.
Lørdag 8. desember 2018
Tilhengerne kaller det en revolusjon. Eks-statsråd Gudmund Hernes kaller det tøv. Hva handler moteordet «dybdelæring» om – dypest sett?
Fredag 7. desember 2018
TV 2 har innført ny instruks for omtale av selvmord. – Vi i mediene har medvirket til å skape tabuet rundt selvmord, sier nyhetsredaktør.
Torsdag 6. desember 2018
Regjeringens ønske om å lage stadig større museumsenheter kan svekke det lokale engasjementet ved småmuseene. Det frykter styreleder ved veterantoget Tertitten i Sørumsand.
Onsdag 5. desember 2018
Mannlige kunstnere står for hele 94 prosent av salgsinntektene i det norske andrehåndsmarkedet. Kunstner Lotte Konow Lund mener Nasjonalmuseet må ta sin del av ansvaret.
Tirsdag 4. desember 2018
Forrige runde med sammenslå­inger førte til opprør i Museums-­Norge. Nå varsler kulturminister Trine Skei Grande (V) en ny reform, hvor antallet museer skal ned fra 60 til 25–30.
Mandag 3. desember 2018
For to uker siden fikk de ansatte i Morgenbladet beskjed om at redaksjonssjefen slutter på dagen. I et brev til styret uttrykker klubben dyp bekymring for avisas framtid.
Lørdag 1. desember 2018
Demian Vitanzas bok om en fremmed­kriger skulle kanskje ikke vært gitt ut som en roman, mener Ane Farsethås.
Fredag 30. november 2018
Utdanningsforbundets leder Steffen Handal frykter at læreplanene vil bli så vage at lærerne ikke lenger kan finne støtte i dem.
Torsdag 29. november 2018
Elevene på Jordal skole i Oslo mener andre verdenskrig og holocaust må inn på læreplanen. De får støtte av opposisjonen på Stortinget.