EU-kamp betyr ideologiens tilbakekomst i norsk politikk. At kampen blir ideologisk og polarisert – for eksempel for eller imot markedsliberalisme – vil sannsynligvis slå til igjen.

Norge har til nå vært gjennom tre store EU-kamper: 1961-62, 1970-72 og 1992-94. Særlig den siste har blitt gjenstand for solid forskning (Jenssen & Valen, 1995). Kampene har påfallende likheter, og den viktigste er at de gjenoppliver en århundrelang tradisjon: allianser mellom de politiske og geografiske «utkantene» mot de politiske og økonomiske elitene i maktens sentrum. Jeg tolker denne motsetningen som et demokratisk opprør mot markedsliberalistiske euroeliter, heller enn at den viser til et nasjonalistisk-bakstreversk folk som ikke forstår at «nasjonal styring» over samfunnet og markedskreftene er en saga blott. Det påstås at mens EU-motstanden i 1970-72 hadde et klart arbeiderklassepreg, var kampen i 1992-94 nærmest blottet for klassedimensjoner. Derimot pekes det på skillelinjer inspirert av såkalt postmaterialistisk valgforskning: Ideer er blitt viktigere enn sosiale interesser, «mediekamp» viktigere enn klassekamp. Denne fortolkningsrammen bygger på snever og statisk forståelse av klasse. Forskerne går lite inn på makt- og hegemoniforholdene i kampen. Dette fordi kvantitativ valgforskningstradisjon råder grunnen, mens den mer kvalitative organisasjons- og relasjonsfokuserte forskningen er svak på området. Konsekvensen er liten innsikt i hvilke underliggende krefter som kom styrket og svekket ut. For radikale motstandere av markedsliberalismen i dag burde det være interessant å vite: Hvordan manøvrerte de radikale i de tidligere stridene? Hva slags alliansepartnere finnes på ja- og nei-siden i årene som kommer?