Med mitt siste knekkebrød i hånda skriver jeg denne petiten med et siste håp om en vei ut av fattigdommen. Det må sies at det er et fancy knekkebrød i en prisklasse høyere enn det jeg er vant til. Den spises dog uten pålegg. Jeg merker at om jeg sulter litt lenge av gangen, er det liksom som om hjernen min renner ut av meg. Ja, disse ordene klinger godt. Det er synd de ikke er mine. Tungen verker etter rødvin og vegetarsushi.
2018: Et popmusikkår der albumet ble ytterligere svekka og hitsingelen ytterligere styrka.
Popåret 2018: Der Hits Don’t Lie og vi sakte, men sikkert nærmer oss albumets død, hvis vi skal vi tro strømmestatistikken.
Med enkeltlåtene i front forsterket de største posisjonen sin, mens vi fikk noen uventa «popstjerner» her hjemme.
2018, igjen et popmusikkår uten de helt store albumene, bortsett fra at noen av dem var veldig lange, med mindre – selvsagt – de var uhyre korte. Perfekt for polariserende tider og symptomatisk for tolv musikkmåneder der det ble stadig mer uklart hva et album faktisk er, der det meste vi trodde vi visste virker å gå i oppløsning. Med glidende overganger fra ep-er, til mini-album, til «album», til bortimot endeløse dobbel- eller trippelplater som overgår både «Exile on Main St.», «London Calling» og «Sign o’ the Times» i lengde, om ikke i ambisjoner.