Før eller siden åpner helvete seg, men veien ned dit er lang og broket. Hengebrua over Bjørnsjøhelvete er en av Nordmarkas godt bevarte hemmeligheter. Ikke ett eneste skilt finnes ned hit. Det skulle for så vidt godt la seg gjøre å skilte veien ned til helvete. Det er vel som oftest et sted man sjøl finner veien til.
Tung tids tale: En ny generasjon forfattere bryter tausheten ved å bemektige seg det tyske språket.
«Jeg bega meg inn i tysken som om kampen mot stumheten skulle fortsette, for tysk, nemetskij, er på russisk de stummes språk, tyskerne er for oss de stumme, nemoj nemets, tyskeren kan jo ikke snakke i det hele tatt.» Sånn forklarer fortelleren i Katja Petrowskajas «Vielleicht Esther» (2014) hvorfor hun som ung ukrainsk kvinne fra Kiev ville lære seg tysk. Mens broren valgte hebraisk og fant veien inn i den ortodokse jødedommen, valgte Katja – for teksten er klart selvbiografisk – det tyske. Med like stor hengivelse, med like stort begjær. Begge legger det russiske, som de har vokst opp i, bak seg: det «store, mektige, sannhetstro og frie russiske språk», som ga Turgenjev «støtte og holdepunkt». Men hva er det Katja gir seg hen til? Forklaringen kommer i form av negasjoner, i Sverre Dahls perfekt påholdne norske oversettelse («Esther, kanskje», 2015): «Jeg begjærte tysk så voldsomt fordi jeg ikke kunne smelte sammen med dette språket, drevet av en uoppfyllelig lengsel, en kjærlighet som hverken kjente gjenstand eller kjønn, ingen adressat, for der var det bare klanger man ikke klarte å fange inn, de var ville og uoppnåelige.»
