Det kan være deilig å være usynlig. Men først og fremst må vi våge å synes, på godt og vondt.

Når vi løp som livredde små harer på flukt fra de to slemme guttene i klassen som stadig truet med å kaste oss i kloakken på vei hjem fra skolen, lengtet jeg desperat etter en usynlighetskappe. Eller noen år senere, etter at vi hadde begynt å forelske oss skikkelig. Tenk å kunne snike seg innpå ham, stille og usynlig, for å høre hva han sa, kanskje til og med om meg, eller bare for å høre ham puste, studere øyenfargen hans skikkelig, liste seg bak ham og nesten stryke ham i nakken. Eller tenk å ha en usynlighetskappe så man kunne følge forsiktig etter storesøsken og finne ut mer om alle de hemmelige tingene de sikkert drev på med, uten å bli oppdaget og skjelt ut. Eller for å spionere på de voksne.