Noen som utsettes for psykisk skadelige opplevelser, blir ekstra empatiske. Blir man god av å ha det vondt?

Jeg har møtt mange som har fått meg til å lure på om man blir god av vonde opplevelser. Den gamle konsentrasjonsleirfangen som hver gang han falt i egne tanker, fikk et blikk fylt av smerte og tomhet samtidig, som hos en vandrende død – og likevel bar han ikke nag til tyskere, var hjelpsomheten selv og gjorde mot slutten av livet en viktig innsats som såkalt tidsvitne for De hvite bussene. Eller den dypt skadde unge kvinnen som etter seksuelle overgrep i store deler av barndommen vekslet mellom dager med destruktivitet og apati, aktivt selvhjelpsarbeid med andre utsatte i tillegg til personlig støttevirksomhet for mange. Eller tsunamiofferet som brukte ferien på å hjelpe flyktninger i Hellas og syntes det var noe av det mest meningsfulle han hadde gjort på mange år.