Linn-Elise Øhn Mehlen

John Trygve Tollefsen

#fff

Som ledere i hvert sitt ungdomsparti leser de alle sammen avisa jevnlig. AUF-leder Ina Libak, SU-leder Andreas Sjalg Unneland, Senterungdommen-leder Ada Arnstad og Rød ungdom-leder Tobias Drevland Lund er både opptatt av å oppdatere seg på hva som står i avisa, og av å prege sidene i Klassekampen selv.

– Klassekampen er en grundig avis, og det er ikke en selvfølge at vi slipper til bare fordi det er venstresidas avis, sier AUF-leder Libak.

SU-leder Unneland setter pris på de kritiske spørsmålene han får når han prøver å selge inn en sak til Klassekampen.

– Klassekampen er ikke noe megafon for venstresida. Jeg tror heller venstresida får dobbelt så kritiske spørsmål, og det er med på å spille oss gode, sier SU-lederen og ler, før han legger til:

– Vi trenger en avis som forstår vår måte å se verden på, men som også utfordrer oss på akkurat de premissene.

Ungdomspartilederne har også noen klare ønsker om hva de vil lese av i Klassekampen.

– Jeg savner enda mer om klima og miljø, flere stemmer trengs i den debatten og vi trenger at debatt om klima og arbeid sett i sammenheng. Også savner jeg alltid enda flere unge folk i avisa, sier Libak.

Senterungdommen ønsker seg en avis om i enda større grad dekker hele landet.

– Jeg synes alltid det er godt å lese om det som skjer utenfor hovedstaden. Der har alle riksaviser et forbedringspotensial, svarer Senterungdommen-leder Arnstad og legger til:

«Vi trenger arenaer som Klassekampen hvor venstresida kan tenkte høyt sammen»

Samles i avisa

Med rundt 60.000 medlemmer leder Frode Alfheim et av LOs største forbund, Industri Energi. Han forteller at han gjennom 30 år har fulgt med på Klassekampens utvikling:

– Klassekampen har gått fra å være et talerør for ytre venstre til å bli en avis for hele venstresida, sier han og legger til:

– Avisa er det jeg vil kalle en ordentlig avis, ikke for å snakke negativt om andre aviser, men det er ikke noen «Se og Hør-reportasjer» i Klassekampen. Avisa har også en bredde når det kommer til politiske diskusjoner og synspunkter. Jeg setter Klassekampen høyt i den norske avisfloraen, sier Alfheim.

Sammen med andre LO-forbund, som Fagforbundet og Fellesforbundet, er Industri Energi på eiersida av avisa. Det er de fordi de mener den er viktig for fagbevegelsen:

– Klassekampen er god på faglige diskusjoner og spørsmål, på ting fagbevegelsen burde være opptatt av. Den ivaretar diskusjonene i den norske fagbevegelsen, og det er viktig. Jeg tror det er en avis som blir lest av mange tillitsvalgte, sier Alfheim.

Han trekker også fram en annen viktig ting ved Klassekampen:

– Vi veit at Klassekampen er en første arbeidsplass for mange journalister, og at avisa på den måten bidrar til at de får en større forståelse for norsk samfunns- og arbeidsliv, det er viktig for oss, sier han.

– Er det noen negative reaksjoner på at Industri Energi er aksjonær i Klassekampen?

Det er ikke noen ‘Se og Hør-reportasjer’ i Klassekampen

Foreningskameraten

I høst kom Per Petterson med boka «Menn i min situasjon», hans første på seks år. Mottakelsen har vært overveldende positiv.

I boka møter vi igjen forfatteren Arvid Jansen. Det har gått ett år siden kona Turid og deres tre døtre flyttet fra ham. Boka handler blant annet om skilsmisse, ensomhet og det å kjøre rundt i en Mazda.

Arvid Jansen dukket for første gang opp i Pettersons debutbok «Aske i munnen, sand i skoa» i 1989, og har fulgt Petterson gjennom forfatterskapet, sist i den prisbelønte «Jeg forbanner tidens elv» fra 2008.

Petterson skriver i en e-post at ikke bare han, men også Arvid Jansen har et forhold til Klassekampen.

– Så vidt jeg husker, abonnerer han. Trur det står i romanen «I Kjølvannet», skriver Petterson.

Per Petterson er én av mer enn 3500 medlemmer i Klassekampens venner, venneforeningen til Klassekampen. Petterson sier at han er med «for å være med på å gi avisa en økonomisk buffer i trange tider og for å kunne investere i ny og viktig journalistikk».

På spørsmål om hvor lenge Petterson har vært med i Klassekampens venner skriver han at «han kan ikke huske at han ikke har vært det».

I tillegg til å være med i Klassekampens venner er Petterson også abonnent, noe han har vært siden 1970-tallet.

«Avisa har vært en viktig del av livet mitt. Og den har blitt bedre og bedre og er nå blitt uovertruffen»

En gammel venn

Hvert år deler Klassekampens venner ut stipender til avisas journalister, kritikere og administrativt ansatte.

I 2017 fikk nyhetssjef Mímir Kristjánsson et reisestipend for å gjenta Vladimir Lenins togreise fra Zürich til St. Petersburg, i forbindelse med 100-årsmarkeringen av oktoberrevolusjonen. Frøet ble sådd allerede da Kristjánsson som ung gikk tur med faren.

– Pappas fortellerevne fikk alle historier til å høres ut som actionfilmer, sier Kristjánsson.

Historien om Lenins togtur til St. Petersburg (den gang Petrograd) og begynnelsen på den russiske revolusjonen, er en av fortellingene han husker spesielt godt.

– Det må være den togturen som har forandret verdenshistorien mest.

Så da 100-årsmarkeringa var på trappene, var ikke Kristjánsson snauere enn at han ville legge ut på den sammen turen.

Togturen tar fortsatt fem lange dager. Den begynte i Zürich, bankhovedstaden i Europa, som Kristjánsson derfor mener «må være den minst revolusjonære byen i hele verden». Det var her Lenin bodde da den russiske revolusjonen var i emning.

Reiseruta gikk fra Zürich i Sveits til Tyskland, videre til Sverige og Finland, før endestasjonen St. Petersburg i Russland.

På sporet av Lenin

Når en leser Mina Gerhardsens kronikk i Klassekampen 11. august kan en få inntrykk av at Rød Ungdom ønsker å legalisere all narkotika. Det stemmer ikke.

Vi ønsker heller ikke å legge til rette for narkotikabruk, slik Gerhardsen skriver. Tvert imot. Vi ønsker en nøktern og human narkotikapolitikk som ikke straffer brukerne, men tilbyr hjelp, behandling og oppfølging til de som trenger det.

Når vi tar til orde for avkriminalisering, så handler det om at vi ikke tror straffereaksjoner mot brukerne får bruken ned. Det betyr ikke at vi ønsker fritt leide eller straffefrihet for heroinsmuglere. Det handler om å bruke ressursene bedre enn i dag, heller enn å jakte på og straffe brukere for besittelse av mindre brukerdoser.

Dette er også bakgrunnen for vedtaket om å utrede legalisering av milde narkotiske stoffer. Vi vil vite mer om konsekvensene av en slik lovendring før vi tar standpunkt. Vi ønsker en kunnskapsbasert diskusjon om rus og ruspolitiske virkemidler.

Jeg er for øvrig enig med Gerhardsen og Actis i at forebygging må prioriteres langt høyere enn i dag. Samtidig ser vi at det er behov for flere virkemidler, og mener at avkriminalisering er et av disse. Selv om politiets forebyggende arbeid også har positive sider ved seg, har vi liten tro på at de siste års narkorazziaer i skolen fører noe positivt med seg. Ei heller den evige klappjakten på gjengangerne i hovedstadens tunge rusmiljø.

Ved å avkriminalisere bruk og besittelse vil man eliminere slike ressurskrevende og lite hensiktsmessige virkemidler og vi kan heller fokusere på tiltak som fungerer.

La det avslutningsvis være klinkende klart: Rød Ungdom ønsker ikke økt bruk av verken legale eller illegale rusmidler blant ungdom, men vi ønsker oss en ruspolitikk som ikke kriminaliserer brukerne.

Linn-Elise Øhn Mehlen, leder i Rød Ungdom

En ruspolitikk som ikke straffer brukere 


Segway, pokerspill og økt taxfreekvote er noen av de fremste eksemplene på den mørkeblå regjeringas frihetlige fanesaker. De siste månedene har venstresida brukt tid og krefter på å debattere eller harselere med disse trivielle spørsmålene.

Konsekvensen har ikke blitt stor folkelige motstand. Retorikken om frihet fra forbud treffer den norske folkesjela. Bård Hoksrud, Himanshu Gulati og resten av Frps regjeringsmannskap poserer smilende på Segway, og lykkes langt på vei i å få venstresida til å framstå som tilhengere av et unødvendig overformynderi.

Kanskje er det en for stor reguleringsiver og forbudstrang på norsk venstreside. Kanskje er det i orden at voksne mennesker nyter en pils utendørs om sommeren, og i utvalgte parkområder, slik at det ikke forbeholdes de med stor hage, veranda med solgløtt eller lommebok til utepils på Lekter’n på Aker Brygge.

Samtidig som vi er opptatt av å regulere selvbalanserende kjøretøy og størrelsen på sigarettpakninger, er regjeringa i ferd med å begå en frihetsberøvelse av større proporsjoner, som vil få langt større samfunnsmessige konsekvenser enn symbolsakene som tar opp plassen i avisspaltene.

Da arbeidsminister Robert Eriksson (FrP) presenterte regjeringas arbeidslivsreform, var den pakket møysommelig inn i fine fraser som modernisering, fleksibilitet og frihet. Etter å ha lest innholdet fikk jeg assosiasjoner til Orwellsk nytale.

Arbeidslivsreformen er en omvendt frihetsreform. Eriksson vil blant annet fjerne eksisterende restriksjoner på midlertidige ansettelser. Samtidig vil han fjerne regelen om at du skal bli fast ansatt etter fire år som midlertidig. Dette gjør fast ansettelse til unntaket og midlertidighet til normen i en rekke bransjer.

Videre vil Eriksson fjerne regelen om fri minimum hver tredje søndag i helse- og omsorgssektoren, og i enkelte tilfeller tillate at sjefen pålegger søndagsarbeid uten avtale med tillitsvalgt.

Han vil også fjerne den kollektive søksmålsretten og prinsippet om likebehandling mellom innleide og faste ansatte. Dette vil gjøre det mulig å lønne innleide lavere enn fast ansatte, og dermed blir sosial dumping mye mer utbredt. Arbeidsfolk kommer til å oppleve å bli utkonkurrert av innleide kolleger med lavere lønn.

Det er her vi for alvor kan avkle høyresidas frihetsretorikk. Når de rikestes interesser kolliderer med fellesskapets interesser, blir det tydelig hvem de mørkeblå jobber for.