Lørdag 9. juni 2012
Mannen som grep den store hop
Han var idealisten som grep sin egen samtid. I sommer får kunstpublikum mulighet til å bli kjent med Christian Krohgs malerier gjennom to store utstillinger.

Om det er mulig å måle en persons gjennomslag i offentligheten gjennom å se på begravelsen man blir tildelt den dagen man dør, bør Christian Krohgs død i Kristiania i 1925 være noe å merke seg.


For da Krohg døde, ble begravelsesseremonien avholdt i Nasjonalgalleriet. Ministre fra Sverige, Danmark, Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Italia hadde toget nordover til Kristiania for å overvære det hele. Det var taler, det var filharmonisk orkestermusikk, og det var æresvakt dannet av tolv framstående malere. Da kisten ble båret ut, fulgte to hundre kunstnere og studenter fra Nasjonalgalleriet til Krematoriet med bøyde hoder og tente fakler - mens tusenvis av vanlige folk og tilhengere hadde møtt fram i gatene for å ta farvel med den store idealisten og realisten i norsk malerkunst.


- Det er interessant at Krohg har denne veldige folkelige appellen. Jeg regner med at vi kommer til å bli godt besøkt i sommer også, for å si det sånn.


Det sier Nasjonalmuseets Vibeke Waallann Hansen, kurator for én av to store utstillinger om Christian Krohg, som man kan få med seg denne sommeren.


To store museer har nemlig, omtrent samtidig, pusset støv av maleriene Christian Krohg etterlot seg, og forberedt store Krohg-utstillinger. Nasjonalgalleriet og Lillehammer Kunstmuseum er enige om at det er en spesiell tilfeldighet. Men tilfeldigheten er blitt løst til kunstpublikums beste: De to utstillingene har spisset bildeutvalget, og produsert to ulike dypdykk i to ulike sider av Krohgs kunstnerskap. Nasjonalgalleriet viser oss den sosialpolitisk engasjerte naturalisten og realisten Krohg, På Lillehammer Kunstmuseum presenteres en mindre kjent utgave av Krohg, som eksperimenterende, aldrende ateliermaler.


Ideologisk motivvalg


For å ta den utgaven av ham vi kjenner best først, bildene fra 1880- og 90-åra:


«Du skal male slik at du griper, rører, forarger eller gleder den store hop nettopp ved det samme som har grepet, rørt, forarget eller gledet deg selv», skrev Christian Krohg en gang.


Sitatet oppsummerer sosialrealisten Krohgs malerier godt. Nøkkelen ligger i valg av motiver, i måten han framstilte folk på. Vibeke Waallann Hansen kaller motivkretsene empatisk framstilt.


- Ja, han kunne jo tjent en god del penger som portrettør. Han kunne ha livnært seg på å portrettere borgerskapet og å male på bestilling, og levd godt med det.


- Men ...?


- Men Christian Krohg valgte andre motiver. Det har med hans kunstideologi å gjøre. Han tenkte ikke først og fremst på salg i disse tidlige årene, sier Waallann Hansen.


Nasjonalgalleriets utstilling, som åpner 15. juni, har fått navnet «Christian Krohg. Bilder som griper». Vibeke Waallann Hansen har nettopp sendt utstillingskatalogen til trykk. Der gir hun og flere andre bidragsytere først og fremst plass til Krohgs ideologi og kunst i 1880- og 90-årene.


I 1879 kom Christian Krohg hjem til Kristiania, etter å ha tilbrakt de fire siste årene i et nyrikt og kaldt Berlin. Der møtte han Max Klinger og Georg Brandes. Krohg, som kom fra en storborgerlig embetsmannsfamilie, utviklet seg i dette miljøet til å bli radikaler.


Hansen forteller at utstillingen framhever tre motivtyper som særlig opptok ham: arbeiderhelten, familiescener og «den falne kvinne», de prostituerte. Dette var temaer i tråd med realismens motiver for øvrig.


- Det ligger en ideologisk forankring i nesten alt han gjør. Den empatiske måten han framstiller folk fra «fjerdestanden» på, og den allmennmenneskelige måten han framstiller sin egen familie på, er typisk. Han portretterer bybud, avisbud, fiskere og prostituerte, framhever folk som ikke hadde noen plass i det offentlige rom. Det er hår som flettes og barn som bades og ammes. Selv om han var en politisk engasjert maler som ønsket å endre samfunnet i retning av demokrati, er ikke motivene hans nødvendigvis folk i slit og direkte nød. Bildene er egentlig ganske harmoniske.


Framhevet individene


To ikoniske malerier i stort format kommer vi ikke utenom når vi snakker om sosialrealisten Krohg - begge er stilt ut på Nasjonalgalleriet. Det ene er «Kampen for tilværelsen», bildet Krohg malte etter å ha stilt opp staffeliet sitt på hjørnet mellom Karl Johan og Skippergata, og observert og skissert situasjonene som utspilte seg der. En flokk med fattige strekker armene opp mot et brød som deles ut. Det er minst 15 av dem og bare ett eneste brød. Det er alles kamp mot alle.


«Albertine i politilegens venteværelse» fra 1885-87 er det andre. Maleriet ble vist første gang et halvt år etter at romanen «Albertine» ble beslaglagt, og få kunstverk har fått et like stort gjennomslag i det offentlige rom det romanen og bildet gjorde.


- Det Krohg først og fremst gjorde med Albertine, var å framheve et individ. Han visste at det er da, når vi blir konfrontert med enkeltskjebner, at vi blir grepet, og Albertine ble en fulltreffer. Krohg ble jo seinere også journalist, og journalister vet dette med å framheve individer og gi en sak et ansikt, sier Hansen.


I utstillingen på Nasjonalgalleriet har «Albertine» fått en sentral plass, og Hansen har hentet inn datidas fotoalbum over prostituerte fra statsarkivet, som vises sammen med maleriet. De prostituerte ble registrert i sedelighetsarkivet, ble jevnlig undersøkt for kjønnssykdommer og fotografert.


- Saken blir ekstra gripende når du ser disse autentiske bildene av de prostituerte. Det var ikke på grunn av dét bildet at man fikk et nytt prostitusjonssystem, men prostitusjonssaken ble tatt opp på mange plan samtidig i samfunnet. Det prøver vi å vise og fortelle om i utstillingen, sier Hansen.


Krohg fra nye vinkler


I det siste har det kommet flere nye masteroppgaver om Christian Krohg fra den unge generasjonen kunsthistorikere, påpeker Vibeke Waallann Hansen.


- Det er en oppblomstring i interessen for Krohg, en ny generasjon begynner å befatte seg med verkene hans. Jeg er 42, år og tilhører for så vidt den generasjonen selv, sier hun.


En annen som tilhører en yngre generasjon kunsthistorikere som er interessert i Christian Krohg, er Øystein Sjåstad. Sjåstad, født i 1980, er postdoktor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og har vært sentral i utformingen av utstillingen «Fra Paris til Kristiania» på Lillehammer Kunstmuseum. Ikke minst har han forfattet boka som tar for seg Krohgs seinere år som kunstner, og utkommer samtidig med de to utstillingene.


I kunsthistorien har det vært konsensus å se på Krohgs seinere bilder som nokså middelmådige, påpeker Sjåstad. Tendensbildene blir sett på som hovedverket. Men da Krohg flyttet til Paris i 1902, sank interessen hans for de mest politiske, naturalistiske motivene.


- I kunsthistorien har Krohg måttet konkurrere med seg selv og sine egne 1880-tallsmalerier, og tapt, sier Sjåstad.


I utstillingen på Lillehammer og i Sjåstads nyskrevne katalog, er imidlertid ikke sosialrealisten Krohg lagt til grunn.


- Du skriver at kunsten hans går fra å være mer konseptuelt orientert på 1880- og 90-tallet til å bli mer eksperimentell i de seinere årene. Hva mener du?


- Jeg mener rett og slett at den seine kunsten handler mer om seg sjøl, den blir mer innadvendt og har ikke det samme politiske innholdet. Jeg ser i grunnen på den seine Krohg som en slags jazzmusiker, som setter seg ned og improviserer fram som stykker, som handler om farge og form. Det er små utsnitt, modellbilder og selvportrett fra atelieret, og repetisjon er av motiver, gamle bilder som males om igjen.


Selvportrettene


Noe av det mest spennende Krohg kaster seg inn i på slutten av livet, er at han setter i gang med å produsere en rekke selvportretter på rekke og rad, mener Sjåstad.


- Krohg hadde jo alltid vært opptatt av at han selv ikke skal være i fokus, han er bak lerretet. Man kan se selvportrettene hans som en slags selvransakelse, en oppsummering av et langt liv. Han framstiller seg ikke som den store kunstneren. I stede maler han seg selv som en patetisk gammel klump.


- En patetisk gammel klump?


- Ja. I mange bilder sitter han som en gammel, sammenkrøpet person. Ofte ser vi ikke ansiktet hans, han sitter i skyggen eller i et diffust, litt abstrakt rom. Det er veldig selvreflekterende, rundt den kunstnerrollen han hadde. Hva gjør en gammel realist på 1920-tallet, annet enn å sitte og male og male? Det var det det handlet om for ham - han malte og malte og malte helt til han døde, og nå hadde det ikke noe annet poeng enn selve aktiviteten å male. Han hadde ikke mer å bevise heller, han hadde oppnådd alt.


Direktør ved Lillehammer Kunstmuseum Svein Olav Hoff sier han synes Krohgs seine bilder er forbausende friske og fine. Museet har i flere år jobbet med å få til en større Krohg-utstilling.


- Krohg ble populær fordi han grep sin samtid. Han tok del i samfunnsdebatten, var den første i Norge som laget portrettintervjue. Han var en moderne mann, og en forbausende moderne maler. Selv om han formelt er innenfor en 1880-tallstradisjon, maler han helt annerledes enn Matisseelevene han møtte som lærer i Paris. Han malte ungpiker som røyket og leste bøker, i ei tid hvor kvinner ikke hadde stemmerett eller egen lønnskonto. I et tematisk perspektiv er han helt klart moderne, sier Hoff.


astridhm@klassekampen.no


Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.47
Tirsdag 28. juni 2016
Strenge sikkerhetskrav gjør at så å si kun arkitekter med norsk pass kan tegne det nye regjeringskvartalet. – Absurd, sier arkitekturprofessor Erik Langddalen.
Mandag 27. juni 2016
Den ledende moralfilosofen Thomas Pogge skal ha gjort seksuelle tilnærmelser overfor kolleger og studenter. Nå har 946 akademikere signert et opprop der de fordømmer oppførselen hans.
Lørdag 25. juni 2016
Planen for det nye regjeringskvartalet vekker sterke reaksjoner. – Arkitektene reduseres til konditorer som skal pynte en ferdig kake, sier lederen for Oslo Arkitekt­forening.
Fredag 24. juni 2016
Stortingsflertallet sa blankt nei til kutt i pressestøtten, men potten er likevel blitt mindre. – Smålig av regjeringen, mener Arbeiderpartiets Arild Grande.
Torsdag 23. juni 2016
Ukeavisen Ledelse har skreddersydd en digitalavis som kan utløse flere millioner kroner i pressestøtte. Det kan i så fall sette hele ordningen i spill.
Onsdag 22. juni 2016
Stjerneakademikeren Toril Moi mener mange norske forskere skriver altfor innfløkt. Hun tror at formelle krav til tekstene har noe av skylda.
Tirsdag 21. juni 2016
Hver tredje bok trykket i Kina inneholder papir fra utrydningstruet regnskog i Indonesia.
Mandag 20. juni 2016
Norske filmer er kraftig underrepresentert på de viktige filmfestivalene sammenlignet med våre naboland.
Lørdag 18. juni 2016
Kulturministeren kommer ikke til å få flertall for forslaget om å fjerne retten til tidligpensjon ved operaen i Bjørvika, advarer Arbeiderpartiet.
Fredag 17. juni 2016
Kulturdepartementet går trolig inn for å erstatte dagens tidligpensjon ved Operaen med tre års etterlønn. Ballettdansere og operasangere kan miste millioner av kroner i pensjon.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk