Ibsen utga i 1869, vel 40 år gammel, sitt første samtidsskuespill i realistisk stil, lystspillet De unges forbund, og fulgte opp i 1877 med Samfundets støtter og i 1879 med Et dukkehjem. Ibsen går inn for det den danske litteraturforsker og filosof Georg Brandes slagordmessig hadde betegnet som det å «sette problemene under debatt».Et slikt problem var forholdet mellom kvinner og menn i borgerskapet, som hadde gitt opphav til den kvinnebevegelse som nå var i gang. I Samfundets støtter har mennene mer makt enn kvinnene, men kvinnene har høyere moral. Samfunnsstøtten konsul Berner har begått en skjult ungdomssynd, og blir tilgitt av sin storsinnede hustru. Den enslige Lona Hessel, og ingen mann i ledende stilling, er den som målbærer sannhet og frihet som samfunnets egentlige grunnlag.Et dukkehjem tar opp tråden, idet «problemene» nå settes under debatt på langt skarpere vis. Skuespillet kaster tvil over de sosiologiske kjønnsrollene i samtidens borgerlige ekteskap, og har som underliggende budskap at hustruene mer enn ektemennene lider under den nåværende ordning.Skuespillet vakte veldig oppsikt da det ble oppført, og lyktes i høy grad med «å sette problemene under debatt». Til å begynne med gjaldt ordskiftet fremfor alt om Nora hadde rett til å gå fra sine barn. At Nora forlater mann og barn vakte endog slik motstand at Ibsen skrev en ny avslutning hvor hun blir værende i hjemmet, en avslutning som kunne velges fremfor stykkets opprinnelige avslutning.