Inkludering og mangfold er viktige stikkord i norsk kulturpolitikk anno 2011. Men til tross for offentlig støtte og speiling av mangfold som et uttalt premiss for det offentlige kulturlivet, opplever kunstnere med innvandrerbakgrunn at de blir tatt mer åpent imot i det kommersielle feltet. Det kommer fram i en studie skrevet på oppdrag fra Kulturrådet.

- Ja, det er overraskende. Sett på bakgrunn av at de offentlige institusjonene mottar støtte og er mindre avhengig av et stort publikum, skulle man kanskje sett en større risikovillighet hos de offentlige institusjonene i kulturlivet, sier Nils Asle Bergsgard.

Sammen med Anders Vassenden har han publisert studien «Et skritt tilbake? En sosiologisk studie av unge norske kunstnere med innvandrerbakgrunn». I studien, som bygger på dybdeintervjuer med 20 kunstnere fra minoritetsmiljøet, skriver de to sosiologene ved International Research Institute of Stavanger (IRIS) at kunstnere med innvandrerbakgrunn utgjør et beskjedent antall aktører i det norske kulturlivet - et antall som i liten grad speiler samfunnsutviklingen.

Konservative institusjoner

«Jeg kjenner jeg blir sur når jeg hører Anniken Huitfeldt si at NRK har lyktes i å vise mangfold. Ja, men bare i underholdningskulturen», sier en av informantene i undersøkelsen. «Offentlig sektor er mye verre enn privat sektor. Så fort du er flere svarte enn hvite, så blir det et flerkultur- eller et integreringstiltak, og du vil ikke få lov til å bli sett på som kunst», sier en annen.

Flere er oppgitte over at de blir definert som «flerkulturell kunstner» i møte med det offentlige.

- Vi antyder i studien at noen av eliteintitusjonene i kunstlivet tenker noe mer konservativt og tradisjonelt enn hva man gjør i det kommersielle feltet, sier Bergsgard.

Forskeren trekker fram teatrene som et eksempel på en arena med tradisjonelt tenkende portvoktere.

- Det kan for eksempel virke som det å bruke en mørkhudet i en viktig teaterrolle, ofte vil representere et brudd med sedvanen, og følgelig kreve en begrunnelse. Det kan ta fokus vekk fra det kunstneriske. Men dette blir en antakelse.

Samtidig er kunstlivet, som andre arenaer, ofte fullt av koder og av sitt særegne språk, som man må lære seg for å kunne entre kunstscenen.

- Noen av våre informanter peker på at det er viktig å kunne de rette ordene og å være innenfor sjargongen. Det er klart, det trenger ikke bestandig å handle om minoriteter eller ei: Om du er innenfor eller ikke, handler mye om kjennskap. Du må kanskje kjenne noen som er etablert og vite hvilke ord man må bruke for å treffe støtteordninger og søknader.

Tøft miljø

Bildekunstner Javier Barrios, som er født i Mexico og oppvokst i Norge, mener det sosiale nettverket er alfa og omega for en som skal etablere seg i det norske kunstmiljøet.

- Det er et veldig tøft miljø å komme inn i, uansett hvem du er. Det er mye konkurranse og mange som ønsker de samme tingene.

Barrios har ikke opplevd å bli forbigått eller å bli behandlet annerledes av det offentlige kunstlivet fordi han har minoritetsbakgrunn.

- Selv tror jeg ikke det har så mye å si om du er norsk eller ikke for om du lykkes. Da spiller det mer inn nok hva slags utdannelse du har.

- Men jeg tror på mange måter det kan stemme at det kommersielle kulturlivet er lettere å komme inn i. Jeg opplever at Kulturrådet og andre institusjoner som skal bevilge penger til prosjekter kan være ganske snevre i utvalget sitt. Det er ikke alle som sitter i utvalgene som har god nok oversikt over hva som faktisk skjer i kunstmiljøet, legger han til.

Barrios, som jobber med science fiction-inspirerte malerier, gikk selv på Statens Kunstakademi, og har stilt ut en rekke steder siden han var avgangsstudent i 2007. Nå jobber han med en utstilling på Akershus kunstsenter i Oslo.

- Hvordan syns du det er å bli oppringt av ei avis for å snakke om hvordan det er å drive med kunst og ha innvandrerbakgrunn?

- Det syns jeg er helt greit. Jeg har ikke opplevd det før, faktisk. Jeg tror nok at jeg gjerne blir tatt for å være norsk. Men det gjelder selvfølgelig ikke alle. Jeg vet at det kan være veldig hardt å komme fra et annet land og etablere seg i et norsk kunstmiljø.