- Krigshistorien er skrevet i svart og hvitt, sier Tore Pryser, professor i historie ved Høgskolen i Lillehammer.

Han mener historien enten handler om svartmaling av dem som gikk inn i NS, eller glorifisering av motstandskjempere i Milorg og Kompani Linge.

- Mellom dette har man gråsoner, som først og fremst handler om tilpasning. Dette var det dominerende trekket ved okkupasjonstiden, men det er ennå svært underbelyst, sier Pryser.

Historiker Harald Berntsen gir Pryser støtte. Han mener hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert seg selv, fortiet andres innsats, og bevisst tilslørt uønskede historier.

Nasjonsbyggende

Bakgrunnen for slike skjevheter er at et bestemt miljø tok kontroll over historieformidlingen etter krigen.

- Historien om krigen var et ledd i nasjonsbyggingen. En smal krets av aktører har preget historieforståelsen, sier Pryser.

Jens Chr. Hauge var den sentrale strategen blant motstandsfolk med tilknytning til Arbeiderpartiet. Hjemmefrontsmuseet sprang ut av dette miljøet, og formidler fremdeles et ensidig historiesyn.

- Vi håpet at det ville utvikle seg til en mer kritisk institusjon når faghistorikere fikk kontrollen. Men det er fortsatt Milorgledelsens fortolking som dominerer, sier Pryser.

Som en konsekvens av dette er mange emner lite utforsket. For eksempel vet vi lite om hvordan jødeaksjonene ble gjennomført i Norge.

Det økonomiske samarbeidet med tyskerne under krigen er også lite utforsket, mener Pryser.

- Tyskerne skapte arbeid for mange, og store grupper profitterte på okkupasjonen. Det økonomiske landssvikoppgjøret begrenset seg til enkelte NS-medlemmer, og er også et forsømt felt i historieskrivingen, sier professoren.

Historier om forrædere innenfor hjemmefronten har blitt hemmeligholdt, og et annet uutforsket aspekt er kvinnene i de hemmelige tjenestene, fortsetter historikeren.

I tillegg har man hatt en svært ensidig nasjonal fokus.

- Det er viktig å se dette komparativt. Det var svært lite fysisk motstand i Norge sammenliknet med andre land, og det var blant landene det var gjevest å være tysk soldat i. Den norske motstanden var et produkt av at krigskonjunkturen snudde i 1943, sier Pryser.

Løgner om samarbeid

Historiker Harald Berntsen er kritisk til mytene som har fått sirkulere og prege historieforståelsen i etterkrigstiden.

Han påpeker at sentrale aktører som Gunnar Jahn, Pål S. Berg og Einar Gerhardsen systematisk har tilslørt sin rolle i begynnelsen av okkupasjonen.

- De har etter krigen fortida sitt eget samarbeid med tyskerne på tvers av konstitusjonen i 1940, sier Berntsen.

For eksempel gikk Høyesterettsjustitiarius Pål Berg inn for samarbeid med tyskerne, og takket i 1940 Vidkun Quisling for å ha opprettholdt fred i landet. Gerhardsen ønsket på sin side et samarbeid med det fascistiske Fedrelandslaget på samme tid.

Seinere ble disse folkene kjernen i hjemmefrontens ledelse. Men de var mer opptatt av å få makt etter krigen, enn av å bekjempe fienden, sier Berntsen.

- De la planer om et annet styresett, med et begrenset antall partier, sier han.

Etter krigen turte de ikke gjennomføre de antiparlamentariske planene. Men man klarte å overta makten fra Nygaardsvolds regjering.

- Organisasjonsfløyen i Arbeiderpartiet brukte makttomrommet fra den tyske okkupasjonen til å svinge seg opp, og kastet den parlamentariske fløyen i partiet, sier Berntsen.

Fortiet andres innsats

Slike historier ble feid under teppet etter krigen, mens folk som Gunnar Sønsteby og Jens Chr. Hauge bidro til glansbildet som ble skapt av motstandskampen, sier Berntsen.

- Den selvbestaltede hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert sin egen rolle. Samtidig har de samme folkene systematisk fortiet andres innsats, sier Berntsen.

Særlig gjelder dette kommunistene, som sto for en aktiv motstandskamp fra starten av - i motsetning til hjemmefrontsledelsens passive linje.

- Innsatsen til hjemmefronten var under enhver kritikk, sier Berntsen.

Men dette bildet har ikke dominert det offisielle bildet etter krigen. Historikermiljøet som oppsto rundt Magne Skodvin dominerte lenge feltet.

- Mange år etter krigen bestemte Skodvin hvem som skulle få tilgang til sentrale kilder, som for eksempel Gunnar Jahns dagbok, sier Berntsen.

Men mytene har også forplantet seg til neste generasjon.

- Elever av Skodvin som har blitt ledende historikere i dag, har knyttet sin prestisje til den type fortellinger, sier Berntsen.