Lørdag 3. mai 2008
Hitler selger titler
I 1939 invaderte han Polen, i dag er det litteraturens titler som står for tur.

For noen få år siden, antakelig i rusen etter Gjenforeningen, hadde en del tyskere et svakt håp at de en dag kunne slippe å bli identifisert med ondskapsikonet Adolf Hitler. Begrepet «normalisering» var i omløp. Det skulle imidlertid snart vise seg at ryktene om Det tredje rikes undergang var sterkt overdrevne.


Interessen for historien om Hitler og hans kumpaner har i de seneste år vært kraftig stigende. Det produseres spillefilm og TV-dokumentarer som aldri før. Så vel faghistorikere som litterater er beskjeftiget med vegetarianeren, hundeelskeren og NSDAP-lederen Adolf Hitler. Ingen sjanger synes å være for liten for Føreren. Også barnebøker, bygdebøker og tegneserier kan streife emnet. Innen norsk fjernsynshumor (Raske menn og Ut i vår hage) har Hitler-barten opplevd en mindre renessanse som antatt komisk rekvisitt. I februar hadde Anne Grosvold besøk av en nordnorsk museumseier som på nettet uforvarende hadde kjøpt en Disney-kopi som Hitler angivelig hadde tegnet (- Tenk det, Adolf!). Hitler er ikke direkte hip, men det mangler ikke mye.


Som nazismen selv kommer også fascinasjonen for nazismen fra utlandet. Allerede i 1999 måtte den tyske satiriker Eckhard Henscheid dra i nødbremsen. Flommen av litteratur med Hitler i tittelen var blitt påtrengende i sin spekulative oppfinnsomhet: «Hitlers Wien»; «Hitler in Hamburg», «Hitlers München», «Hitler und die Schweiz», «Hitler auf dem Rütli», «Hitlers Tischgespräche», «Hitlers letzte Tage», «Hitler war kein Betriebsunfall», «Hitlers Parkinson-Krankheit», und so weiter…


Ni år senere kan man konstatere at Tyskland fremdeles er Hitlers hjemmebane, men trangen til hitlerisme i titlene har sneket seg inn på det norske bokmarked med en kreativitet som streng tatt var en bedre sak verdig. Betrakter man fenomenet kvantitativt må det konstateres at Hitler-tittelen har vært på frammarsj siden år 2000. Den har seiret på snart alle sjanger-fronter, og intet Stalingrad synes i sikte. «I Hitlers bunker», «Spion i Hitlers rike», «Hitlerboken»: Bokåret 2007 gav oss et titalls nye Hitler-titler. Og 2008 er startet godt med Patrick Delaforces «The Hitler file» som ble fornorsket til det betimelige spørsmålet «Hvem var Hitler?»


Mitt navn er Hitler...Adolf Hitler!


Hitler er et fleksibelt varemerke. I filmens verden kommer han både som tragedie i «Der Untergang» og som komedie i «Mein Führer - den absolutt sanneste sannheten om Adolf Hitler». Moromannen Mel Brooks valgte å lage en musikalfilm om emnet, «The Producers: Springtime for Hitler». Med tanke på Hitler-tittelens suksess må filmens undertittel, «Det våres for Hitler», sies å være litt av en metatittel, et treffende profetisk postulat om tittel-trenden på området.


Norske forlag har under arbeidet med oversettelser utviklet en Hitler-spesialitet som best kan betegnes som slags negativ produktplassering. Trikset består i å få Hitler-ordet smuglet inn i titler som opprinnelig klarte seg ganske bra uten. Lynn H. Nicholas: «Cruel World: The Children of Europe in the Nazi Web» ble liksom en anelse mer «cruel» på norsk: «I Hitlers grep. Europas barn under nazismen» (Aschehoug 2007).


Victor Klemperers «Tagebucher 1933-1945» ble til «Dagbøker fra Hitler-Tyskland 1933-1945», mens Hans J. Massaquois «Destined to Witness: Growing up Black in Nazi Germany» (1999) fikk den norske tittel: «Svart i Hitler-Tyskland: min historie» (Damm 2007). Norbert og Stefan Leberts: «Denn Du trägst meinen Namen. Das schwere Erbe der prominenten Nazi-Kinder» kunne på norsk kokes ned til «Hitlers gudbarn» (2005). Føreren i rollen som nazi-mafioso eller Gudfar er det også andre som har ønsket å fremheve på tittelplan. Rosemarie Claussens erindringsbok «Tränen werden zu Diamanten» (2001) ble på norsk spisset til «Tårer blir diamanter. Hun ble Hitlers guddatter, men livet tok en ny retning» (2005). I filmens verden er Hitler en sikker tittelingrediens. Da Helmut Dietls komedie om de falske Hitler-dagbøkene som Stern publiserte på 80-tallet, kom til Norge var filmens tittel «Schtonk» blitt til «Hei, Hitler!»


«Hitler og… » er en uuttømmelig tittelvariant i utlandet. «Hitler and Stalin», «Hitler und Churhill», «Hitler und Musolini», «Hitler und Finland». Også denne titteltype har noen norske varianter som fortjener oppmerksomhet. Min personlige favoritt er Steven F. Sages «Ibsen and Hitler», en analyse som sammenligner Hitlers plan for Det tredje rike med utviklingen i Ibsens skuespill og som - hvilken infam beskyldning! - mer enn antyder at Hitler plagierte Ibsen. Det er litt uklart hvem av de to som bør føle seg mest fornærmet.


Artikler om Hitler


Ingen verdenskatastrofe er så stor at den ikke har en lokal vinkel. Årbok for Sogn (2006) skrev om «Hitler i Norge». Forfatteren Samson Bjørke hadde samme år skrevet en hel bok om emnet «Hitler i Hardanger: makt avlar krig». Årbok for Sørfold kunne 2001 lokke med en artikkel om «Hitlers dans». Allikevel vil de fleste nok mene at Årbok for Sunnmøre (2005) har gode sjanser for å vinne NM i lokalhistoriske Hitler-titler med følgende godbit: «'Hitler falt kjempende til siste åndedrag', mens tvilsom lappiskasting florerte i Ålesund». Ethvert spesialtidsskrift med respekt for seg selv bør kunne tenke ut en særegen Hitler-vri for akkurat sine lesere. Materialisten (2005, nr. 4) skrev om «Nazismens velferdstat». Juristkontakt (2005, nr. 2) gjenoppfrisket «Historien om Hitler og hushjelpene». Tidsskriftet Kjemi (2002, nr. 6) kunne triumferende fortelle om «Regnefeilen som frarøvet Hitler atombomben». Artikkelen «Heil Hitler til de greske guder» finner man i dannelsesorganet Filologen (2000, nr. 1), mens det ikke mindre ærverdige kulturtidsskriftet Ide (1999, nr. 2) skriver om «Hitlers keramikk». Feinschmecker-artikler som «Hitler og jetflyene» og «Hitlers skatt» finner vi i periodika som På norske vinger (1995, nr. 3) og Økonomisk rapport (1999, nr. 7). Museumsnytt lokket med følgende artikkel «Algene som knekket Hitler og Maggie Thatcher» (1991, nr. 3/4).


Synes man disse lokale og fagspesifikke vinkler virker avdramatiserende på Førerens omdømme som verdens absolutt ondeste mann, anbefales det på det sterkeste at man leser eller gjenleser Johan Galtungs antiamerikaniske klassiker «Hitlerisme, stalinisme, reaganisme: Tre variasjoner over et tema av Orwell» fra 1984 som for alvor setter Hitler i det rette perspektiv.


Skriver man bok om et tysk krigsskip, bør man vel minne leserne om at Adolf Hitler faktisk har vært øverste sjef for skuta. John Asmussen og Kjetil Åkra skrev om slagskipet Tirpitz, og fant den munnrette tittel «Tirpitz: Hitlers siste slagskip» (2006). Samme år kom Asbjørn Jaklin med boka «Nordfronten: Hitlers skjebneområde». En rekke fenomener venter bare på å bli beskrevet etter denne malen. Anne Lene Lie viste veien med «Gåten Marina: Hitlers spion i norske ballettsko» (2000). Antony Beevor fulgte opp med «Mysteriet Olga Tsjekhova: Var Hitlers favorittskuespillerinne også russisk spion?» (2004). Egentlig er vel alle store nazister kun store i kraft av deres overordnede. Berit Nøkleby skrev om «Josef Terboven: Hitlers mann i Norge» (1992) og Leon Goldensohn kom med «Nürnberg-intervjuene: En psykiaters møte med Hitlers betrodde menn» (2004). Men forandring fryder. I Norge har TV 2 nylig vist en tv-serie om Albert Speer som hadde den subtile tittel «Djevelens arkitekt». Hvis vi her aner konturene av et nytt tittel-paradigme, kan vi se frem til titler som «Djevelen i Hardanger», «Jeg var Djevelens sekretær» eller «Djevelen og Hamsun».


Nazikitsch


Hitlers bedrifter har først og fremst inspirert faglitterære forfattere. At historien om Hitler og Nazityskland overgår selv den villeste fantasi, har allikevel ikke kunnet hindre skjønlitterære forfattere i å drodle videre på dette temaet. Nazi-kitsch er faktisk en internasjonal trend for tiden. SS-skandale-bestsellerromanen til Jonathan Littell («Les Bienveillantes») vil sikkert snart bli oversatt til norsk. I Frankrike har Eric Emmanuel Schmitt nylig skrevet en kontrafaktisk bestseller-roman om hva som ville ha hendt hvis Adolf Hitler hadde blitt tatt opp på kunstakademiet i Wien. Også Norman Mailers siste roman «The castle in the forest» (2007) handlet om Adolf Hitler. Men hvem visste at Norge er med i dette feltet. Odd Arild Ellingsen kom i 2005 med romanen «The True Story of Hermann Hitler: The Son of Adolf Hitler». I 2002 utkom Per Knutsens roman «Hitlers tunge».


Hitler har ikke riktig klart å invadere barnebøkenes verden, men noen markante fremstøt har det da vært. Judith Kerrs «When Hitler Stole Pink Rabbit» var så fengende at den like godt kom på både bokmål «Da Hitler stjal den lyserøde kaninen» (Cappelen, 1979) og nynorsk «Då Hitler stal den lyseraude kaninen» (Bokklubbens barn, 1990). Den samiske utgaven lar vente på seg. Lene Ask har skrevet en barnebok med tittelen «Hitler, Jesus og farfar» (2006). Det er uklart om inspirasjonskilden er Hegels «tese, antitese og syntese» eller Sergio Leones «The Good, the Bad and the Ugly». Uansett er det en oppbyggelig og dynamisk konstellasjon som på lengre sikt kan avløse de statiske «Hitler og …»-titler. Neste generasjon Hitler-titler ser slik ut: «Hitler, Hamsun og pressen»(Tore Stuberg) eller «Lenin, Stalin and Hitler»(Robert Gellately).


20. april ville Adolf Hitler ha fylt 119 år. Han er på ingen måter glemt: en bok eller artikkel om ham kan være god eller dårlig, men den selger alltid. I tiden fremover skal det bli spennende å følge ham i nye sjanger-sammenhenger. Vi venter fremdeles på Hitlers entre i norsk samtidskunst, og meg bekjent har ingen Grand Prix-tekst så langt handlet om Adolf Hitler. Norsk tegneserie har derimot oppdaget gamle Adolf. Tegneren Jason hadde høsten 2007 stor suksess med et album med følgende tittel: «Jeg drepte Hitler».


Ja, tenk om det var så enkelt.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.11
Fredag 20. oktober 2017
Skuespillere opp­lever mer enn dobbelt så mye seksuell trakassering på jobb som andre arbeidstakere. Men ingen av de største teatrene i Norge satte i gang tiltak etter at tallene ble kjent i 2010.
Torsdag 19. oktober 2017
Fire av de sju arkitektgruppene som deltok i konkurransen om å tegne nytt regjeringskvartal har klaget på Statsbygg. De mener gruppen som vant anbudet fikk vinneroppskriften allerede i 2015.
Onsdag 18. oktober 2017
Flere norske film­arbeidere går nå ut på sosiale medier og forteller om seksuell trakassering på jobb. – Det er så lett å le det bort, sier skuespiller Renate Reinsve.
Tirsdag 17. oktober 2017
Mens den ene søndagsavisa etter den andre er blitt lagt ned, har Bergens­avisen gitt søndagsavisa et nytt liv i digitalt format. Dermed har avisa også blitt årets pressestøttevinner.
Mandag 16. oktober 2017
– All skriveteknikk handlar om å få lesaren til å sjå verda, seier Finn Iunker. Han er ute med boka «Stemmer fra Israel».
Lørdag 14. oktober 2017
I regjeringens budsjettforslag får ikke kunstnerorganisasjonene oppnevne komiteene som deler ut kunstner­stipend. – Krakelering av makts­predningen, mener Hilde Tørdal i Norske billedkunstnere.
Fredag 13. oktober 2017
Regjeringen vil kutte hardt i presse­støtten til de største mottakerne, som Dagsavisen, Vårt Land og Klassekampen. Men KrF i sin nye vippeposisjon på Stortinget kan sette foten ned.
Torsdag 12. oktober 2017
Even Tømte mistet jobben etter fire år som «fastlanser» i Bistandsaktuelt. – Vi ble stadig minnet på at vi var annenrangs medlemmer av redaksjonen, sier Tømte.
Onsdag 11. oktober 2017
Det er to år til Norge skal være hovedland under Frankfurt-messa, men norske agenter merker allerede «Frankfurt-effekten». – Det gir oss et momentum, sier Gina Winje.
Tirsdag 10. oktober 2017
Bistandsaktuelt tilbyr frilansjournalister fast kontrakt på 1200 timer i året, med krav om å gå i turnusarbeid og delta på redaksjonsmøter. Norsk Journalistlag er kritisk til avtalen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk