Teater

Det siste, sier journalisten, om retten som teater, må du gjerne si litt mer om.

- Ja. Enhver dom bygger på en fortelling. Hvem gjorde hva, hvordan, hvorfor, når og hvor. Alt det må klarlegges for at noen skal kunne dømmes. Og da må det konstrueres en fortelling. I retten er det veldig mange fortellere som til sammen lager den ene fortellingen: vitner, forsvarere, tiltalte, aktor og så videre. Det vil si at de fortellingene vi finner i rettssystemet ligner veldig på den gode romanen i det at den er flerstemt. Og den russiske filosofen Mikhail Bakhtin, som skriver om flerstemtheten i romanen, var den første som påpekte at man burde undersøke nærmere romanheten i rettsvesenet. Så vi har tatt Bakhtin på ordet, kan du si.

Sånn sett, sier Linneberg, springer fagfeltet direkte ut av litteraturvitenskap, heller enn jussen, som er viktig å få med seg.

- Retten er også teater i den forstand at alle spiller sine roller i en rettssak. Aktor, forsvarer, tiltalte og så videre. Dette skriver Holberg mye om. Blant annet i «Jeppe paa Bierget». Retten er på mange måter hovedtemaet i forfatterskapet til Holberg, og han framviser et rettsvesen som er grunnleggende litterært. Eller man kunne sagt som en annen litteraturfilosof Paul de Man sier: litteraturen er overalt.

Styrke sikkerheten

- Men rettsvesenet blir jo gjerne oppfattet som det stikk motsatte av teater og litteratur…

- Ja, og det er poenget. Det som veldig ofte skjer i retten er at det konstrueres falske fortellinger, og i motsetning til hva mange tror så er det ikke sannheten og virkeligheten som rekonstrueres, men det motsatte. Og da har vi med justismordet å gjøre. Falske fortellinger. Retten blir forbryter ved å være en dårlig dikter.

Linneberg viser til tilfellene Liland, Torgersen og Treholt som helt opplagte og etter hans syn sjokkerende eksempler på justismord, på retten som iscenesettelse og dommen som fiksjon.

- Rettsvesenet regnes kanskje som en saklig instans hvor det felles objektive dommer, men min erfaring er også at det finnes en god del mistro til rettsvesenet blant folk.

- Men er fagområdet mistroisk?

- Nei, vi er ikke mistroisk. Vi jobber med hvordan en dom kan bli holdbar og god, og hvordan man kan styrke rettssikkerheten. Det finnes selvsagt mange gode og riktige dommer også. Boka trekker også linjer fra kolonikrigene i for eksempel Algerie og Vietnam fram til krigen mot terrorisme i så vel Kosovo som Irak. Vår tids nye type kriger: Hvor den internasjonale rettsorden som viser å bygge vel så mye på fiksjoner som den nasjonale: Falske fortellinger. Dårlig litteratur. Og en voldsom teatralitet: tenk bare på FN. Den viser også en direkte linje til tidlig amerikansk fascisme, til Hitler og Bush, hvis retorikk er skremmende lik.

Ikke moralistisk

I den nye boka til Linneberg finner man essays fra nesten alle litteraturhistoriske epoker, og han skriver ikke bare om sentrale forfatterskap som Albert Camus og Graham Greene, men viser også til hvordan rett og urett er et utbredt tema også innen populærkulturen, med Billie Holiday, Bob Dylan og Joachim Nielsen (Jokke) for å nevne noen.

- Jeg ønsker å skissere en annen rettsfilosofi basert på estetisk sensibilitet, sorg og tragikk. Men jeg er ikke opptatt av å belære jurister, læringen går begge veier. Jeg vil ikke etablere utopier, og eventuelle forslag til hvordan rettsvesenet burde være er ikke det viktige, men å rette et kritisk søkelys på det som er. Å snakke om hvordan det burde være blir fort moralistisk og det jeg har sagt her er kanskje mer i så måte enn det boka er. Det er veldig mye i verden som har karakter av fiksjon og teater som vi ikke er nok klar over at har nettopp den karakteren, og det er siktemålet, å avsløre, ikke reformere norsk rettsvesen.