Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Statsautorisert forfatter?

Fredrik S. Heffermehl22. april 2005

Kristiansand vil invitere Mordechai Vanunu til Norge under fribyordningen for forfulgte forfattere. Det vil ikke kommunalminister Erna Solberg, som spør om varsleren Vanunu er «forfatter» og om dette er misbruk av fribyordningen. UD vil, enda en gang, vente og se – andre ord for en fast beslutning om ikke å løfte en finger.

Regjering på fallrepet

Bjørgulv Braanen22. april 2005

Alt som kan gå galt, går galt for Bondevik-regjeringen.

«Alt lykkes for denne regjering», sa Trygve Lie om Nygaardsvold-regjeringen da Märtha og Olav fikk en sønn i 1937. Det kan man ikke si om den sittende Bondevik II-regjeringen. Nesten alt som kan gå galt, går galt, noe som kan leses ut av slitne statsråders ansiktstrekk. Det er ikke akkurat arbeidsglede, selvsikkerhet, optimisme og pågangsmot som preger Kjell Magne Bondevik, Jan Petersen, Dagfinn Høybråten og Kristin Clemet om dagen. Ikke siden Thorbjørn Jaglands regjering i 1997 har vi sett et mer slitent og skadeskutt mannskap. Da forsvant statsråder som Terje Rød-Larsen, Grete Faremo og Anne Holt ut i rask rekkefølge. Men i Bondevik II-regjeringen blir derimot skadeskutte statsråder sittende, selv om de nesten ikke kan stå oppreist lenger.

Lykkepilla og boller, del 1

Astrid Ledang22. april 2005

Vi dro på biltur, mor og jeg. Det var søndag og vi befant oss på landet. «Hvorfor tror du denne lykkepilla fører til at så mange unge tar selvmord?» spurte mor etter en lang prat om Tromsø, ferier, fetter Kristian og så videre. Selv ser jeg på meg selv som et pratsomt menneske, sjenert til tider, likevel pratsom. Om noen spør meg litt filosofiske spørsmål kan jeg tolke til høyre og venstre, opp og ned om jeg får lov. Jeg diskuterer ivrig og avbryter ikke sjeldent for å presse inn tanken som plutselig faller meg inn. Men da mor spurte meg hadde jeg bare en liten fjert i forhold til gassmagen jeg vanligvis bærer på. «Jeg vet ikke …»Det skal nok mer vitenskapelig kunnskap til for å kunne forstå lykkepilla enn bare iver og selvinnbilt menneskeinnsikt. Men som ungdom, midt imellom alt, boende hjemme, uten kjæreste, et lite lån, ingen utdannelse, mange småjobber, 1000 interesser og drømmer, kan jeg godt ha tanker om hvorfor ungdom i det hele tatt går på lykkepilla. I hvert fall for de i min eller lignende situasjoner. For å være ungdom er ikke nødvendigvis en lett sak. Ikke å være 50 i overgangsalderen heller, eller slitne småbarnsforeldre, men å være ungdom, der jeg er, er vanskelig.