Tirsdag 3. januar 2006
En vital sorgarbeider
– Håvard Vikhagen henter opp igjen maleriets historie fra modernismens begynnelse og overbeviser om at maleriet ikke døde med postmodernismen, mener filosofiprofessor Ståle Finke.

«Hvis en gir opp maleriet, er det ikke sikkert det er fordi det er maleriet som er utslitt.»

Det sier maleren Håvard Vikhagen i den nye praktboka om ham: «Håvard Vikhagen – tilnærminger til maleriet», av filosofiprofessor Ståle Finke og amanuensis Holger Koefoed, med et skjønnlitterært bidrag av Jon Fosse. Boka, som er utgitt på Labyrinth Press, handler om Vikhagens virke som billedkunstner – og om maleriets vilkår i dag, cirka 40 år etter at maleriet ble erklært «dødt», eller «uttømt», av mange kunstteoretikere.

Håvard Vikhagen (født 1952) er en av våre mest markante malere. Han utmerket seg tidlig som representant for det såkalte «heftige maleriet» og er kjent for sine fargesterke, intense og stofflige malerier, mektige, abstraherte vestlandslandskaper og lyriske stemningsskildringer.

Medforfatter Ståle Finke mener Vikhagen er interessant av flere grunner.

– Først og fremst fordi han viser oss at mediet – maleriet – berører. Ikke gjennom abstrakte formelementer alene, heller ikke som postmoderne «diskurs», men ved arbeid med motiver.

Sand, grus og treflis

Og det er særlig hvordan Vikhagen utprøver maleriets stofflige muligheter som opptar Finke. Han beskriver hvordan maleren bygger opp stofflige, nærmest håndgripelige bildepartier – ved hjelp av for eksempel overmaling, sand, grus og treflis – og setter dem opp mot mer diskret berørte partier av lerretet.

– Det er gjennom denne materialiteten at maleriet oppnår et slektskap til verden. Usikre og diffuse motiver etablerer seg i bildene, samtidig som de hele tiden truer med å forsvinne. Bildene holder på disse motivene som hemmeligheter de bare vil gi fra seg hvis man lar det stofflige virke på sine egne premisser, sier Finke og viser fram bildet «Uten tittel» fra 1994, der skikkelser vagt antydes i et stemningsfullt skoglandskap.

– Med dette oppnår Vikhagen en form for representasjon som gjør det naturlig å bringe Aristoteles' gamle begrep om mimesis – etterlikning – tilbake i kunstkritikken. Det dreier seg selvsagt ikke om fotografisk gjengivelse, men om anerkjennelsen av noe utenfor en estetisk formverden.

– Og hva er dette «noe»?

– Ta Vikhagens arbeidsmetode: Han konfronterer det fotografiske med abstraksjonen for igjen å la tingene og verden trenge inn i bildet med nærmest uhyggelig fotografisk oppløsning. På denne måten avslører Vikhagens maleri verden på en gåtefull måte fordi stoffligheten slekter på noe mer enn estetisk form. Men nøyaktig hva dette gåtefulle er, røper han ikke. Kanskje ligger det nær en mytisk-poetisk naturerfaring, noe gåtefullt ved tingene selv.

Søker i historien

Men det betyr ikke at Vikhagen maler «naivt», eller «uvitende» om den store debatten om maleriet, slik enkelte kunstkritikere har hevdet.

– Tvert imot inneholder maleriene hans en svært subtil bevissthet om det maleriske mediet og maleriets historiske situasjon.

Det er historien om maleriets død Finke viser til. Med postmodernismen fra 1960-tallet har kunsten beveget seg vekk fra ideen om det mediespesifikke. Det betyr at man ikke lenger snakker om avgrensede medier, som skulptur, maleri og litteratur.

Etter modernismen handler ikke kunsten lenger om estetisk subjektivitet og håndverksmessig kunstferdighet, men om kryssende bruk av sjangre, spill med tegn, konvensjoner og litterære betydninger. Modernismens ideer om kunstnerisk originalitet og subjektivitet, form- og mediebevissthet, er erstattet av den postmoderne ideen om kunst: Her blir serielle og utbyttbare kulturelle symboler formidlet uten noen bestemt uttrykksmåte eller form.

I denne situasjonen kan ikke maleriet lenger gjøre krav på gyldighet, verken historisk eller erfaringsmessig, heter det.

– Vikhagen bruker kunsthistorien som en stilistisk refleksjonsagenda – ikke som en postmoderne og uforpliktende lek med konvensjoner. Ved å søke i historien henter han inn igjen betingelsene for å videreføre maleriet. Men det tilbakeskuende hos Vikhagen skyldes ikke en postmoderne melankoli, prosessen ligner mer et sorgarbeid: Vikhagen bearbeider fortrengte aspekter ved historien i et forsøk på å gjøre maleriet gjeldende igjen. På denne måten motarbeider han også den postmoderne tendensen til å lovprise det aktuelle i en form for konsum av øyeblikket, sier Finke.

– Vikhagens sorgarbeid består i en forsoning mellom fortiden og samtiden?

– Ja, han gjenoppretter den estetiske subjektiviteten gjennom måten han gjenkjenner seg selv i maleriets historie på. Vikhagen erkjenner at det ikke går an å være autentisk på den gamle måten lenger, altså på en heroisk fremadrettet måte. Dette skaper en ny og interessant situasjon, når vi må orientere oss i kunstverdenen uten en overgripende betydning vi kan ta for gitt.

Ny mening

Utfordringen blir å gjøre maleriet interessant på nytt. Er det i det hele tatt mulig?

«Nettopp fordi maleriet er så belastet med tradisjoner og konvensjoner, ligner det på en måte veldig på livet», sier Vikhagen i et intervju i boka.

– Det er jo sånn at en stor del av livet består av rutiner og gjentagelser, likevel er vi ganske flinke til å gi det gjenkjennelige mening. Og i bestemte situasjoner viser livet seg fra en annen side. Det fortrolige og gjentakelsen fremstår på en måte som er ny og som gjør at jeg forstår meg selv annerledes. Og sånn må det være for maleriet også. Jeg tror det er det Vikhagen mener, sier Finke.

Den nye meningen i Vikhagens maleri ligger forsøket på å gjenvinne den tilsidesatte erfaringsresten i maleriet – det filosofer som Aristoteles og Theodor Adorno karakteriserer som maleriets naturkarakter, ifølge Finke.

– Hva betyr det?

– At det som er typisk for maleriet, det «mediespesifikke», består i det gåtefullt «tinglige» i maleriet og ikke bare i det formmessige.

Lyrisk inspirasjon

Mange har tatt opp «tingenes gåtefullhet» som et tema i forhold til diktningen. Rainer Maria Rilke er en dikter som skrev om helt konkrete ting på en måte som er oversett i andre sammenhenger, som for eksempel den tekniske utnyttelsen av tingene som råstoff.

– Vikhagens vestlandslandskaper er eksempler på en slik konsentrasjon om det tinglige, såvel som enkelte stilleben. Og i dette er det en parallell til en form for tingorientert diktning som vi finner hos romantikere som Eichendorff, Meyer og Rilke.

Selv har Vikhagen vært opptatt av en dikter som Gunnar Ekelöf.

– Ekelöf representerer en diktning der den poetiske abstraksjonen ofte er konsentrert i konkrete ting, slik at språkets ekspressive valør gjør seg avhengig av noe ytre. Språket avslører noe gjennom etterlikningen, og framstår som mer enn bare innbyrdes relasjoner av tegn – i og med at diktene aldri forlater relasjonen til tingene. Dette kjenner vi igjen hos den lyriske maleren Vikhagen, sier Finke.

Yter motstand

Til slutt spør vi filosofiprofessoren om hvordan det kan ha seg at Vikhagen med sine store oljemalerier har fått slite med merkelappen «utdatert» kunstner. En romanforfatter ville neppe fått samme anklager rettet mot seg, selv om romanen også er «belastet med tradisjoner og konvensjoner», som Vikhagen formulerer seg om maleriet.

– Jeg tror det har med selve mediet å gjøre. Et språklig basert medium som romanen kan også teste grunnlaget for det meningsfulle, slik Beckett gjorde. Men tekst og språk er likevel forankret i vår livsform. Maleriet har et mye vagere tilknytningspunkt til verden; medieelementene blir fort til abstrakte tegn eller konvensjoner – som kan bety hva som helst i tilsynelatende uendelige kontekstualiseringer.

Finke viser til kunsthistorikeren T. J. Clark, som understreker hvordan billedkunsten har vært gjenstand for vulgarisering – blant annet ved at kunstbegrepet har blitt uttømt til å bety utelukkende den sammenhengen kunsten opptrer i. Som kunstner trenger man derfor ifølge den korrekte postmoderne tankegangen ikke lenger kjennskap til mediets historie og til teknikk. I «det åpne feltet» der kuratoren og galleristen er vel så mye kunstner som kunstneren selv, trenger man kun de riktige kontaktene.

– Slik er det verken i musikkverdenen eller litteraturverdenen – der kommer du ikke utenom tekniske ferdigheter og fordypning i mediet. Situasjonen er heller ikke riktig så gal i billedkunstverdenen andre steder. I den norske debatten har en postmoderne kritikk fått irriterende lett spill, noe som har medført jojo-tendenser og lagt lokk på en seriøs debatt omkring premissene for den postmoderistiske kritikken og ideologien, sier Finke, som mener vi trenger en mer nyansert debatt.

– Og da er det bra at folk som Håvard Vikhagen yter motstand.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.33
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.
Fredag 12. oktober 2018
Frp-velgere flest er skeptiske til metoo-kampanjen, viser en ny meningsmåling. – Sunt, mener Silje Hjemdal, likestillingspolitisk talsperson i partiet.
Torsdag 11. oktober 2018
Regjeringens forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering får stor oppslutning. Men arbeidsgivere frykter for de anklagedes rettssikkerhet.
Onsdag 10. oktober 2018
Mens regjeringen åpner lommeboka for nye museumsbygg, blir drifts­budsjettene kuttet for femte år på rad. Flere kulturbygg må stenge dørene.
Tirsdag 9. oktober 2018
Etter fem år med blåblå kulturpolitikk vil opposisjonen på Stortinget stanse regjeringens forsøk på å dreie kunst- og kultur­livet i en mer markedsliberal retning.
Mandag 8. oktober 2018
Gaveforsterkningsordningen blir videre­ført til neste år, selv om sterke aktører i kulturlivet mener den bør skrotes.
Lørdag 6. oktober 2018
Bøkene til blogger Annijor og «Ex on the beach»-Henrik tydeliggjør behovet for et etisk regelverk for sakprosa, hevder advokat. – Det er viktigere å utfordre grenser enn å vedlikeholde dem, mener Forlegger­foreningen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk