Torsdag 5. juni 2003
De høyreradikale raddisene
De mente at rasen var selve nøkken til å forstå samfunnet, historien og religionen, Terje Emberland har skrevet bok om Nyhedenskap og nazisme i Norge mellom 1933 og 1945.

Religionshistorikeren Terje Emberland har skrevet boka «Religion og Rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge i 1933-1945». Der tar han for seg de mest radikale norske nasjonalsosialistene på 1930- og 40-tallet, de norske nyhedningene. Gruppen kjempet for et «Pangermania», samtidig som de var antifascister og antiimperialister.

? Mange av disse personene var ressurssterke, frittenkende og opposisjonelle av natur. Likevel lot de seg tiltrekke av en såpass totalitær ideologi som nazismen. Hvorfor?

? Det handlet om rase. De mente at rasen var selve nøkken til å forstå samfunnet, historien og religionen. Rasen hadde etter deres syn visse iboende kvaliteter knyttet til det «biologiske», i en eller annen forstand. Det mente at den nordiske rase hadde særlig fortreffelige egenskaper og at blodet var bæreren av denne rase-arven. Men den «artsegne» kulturen som det nordiske mennesket hadde skapt var gjennom historien blitt forurenset av rasefremmed tankegods; marxismen, frimureriet, liberalismen og, ikke minst, kristendommen, forklarer Terje Emberland

Denne forurensingen ville hedningene bli kvitt. De ville rense kulturen for fremmed innflytelse. Eksempelvis kristendommen anså de som en for-asiatisk, rasefremmed og universalistisk religion som urettmessig hadde trengt seg inn i Nord-Europa og forkvaklet det nordiske menneskets sjel og fortrengt den norrøne arven.

Fascismen

? Og siden de var motstander av universalisme i alle former var de også motstandere av fascismen?

? Ja, de hadde for eksempel ingenting til overs for en mann som Mussolini.

Den kanskje sterkeste motstanden mot fascismen kom fra den ledende personen i kretsen, Hans Solgaard Jacobsen, studenten med en av 1920-tallets beste eksamener i sosialøkonomi ved Universitet i Oslo som i 1935 stiftet tidsskriftet Ragnarok, et velredigert og velskrevet nasjonalsosialistisk tidsskrift med over 3000 abonnenter.

I Berlin studerte Jacobsen sammen med den senere så verdenskjente sosiolog og UNESCO-leder, nordmannen Arvid Brodersen, som på denne tiden var svært opptatt av rasespørsmålet. Det var Brodersen som gav Jacobsen de intellektuelle redskaper han trengte for å «vitenskapliggjøre» rasetenkningen.

? Som ivrig nasjonalsosialist hevdet Jacobsen at den italienske fascismen var kapitalismens siste krampetrekninger, de siste bevegelser i en død skrott ? en analyse som interessant nok var helt i samsvar med gjeldende marxistiske forklaringer på fenomenet. Jacobsen og hans tilhengere mente videre, som marxistene, at fascismen på et nasjonalt plan fungerte likt imperialisme på et internasjonalt plan.

? Hvordan begrunnet de sin antiimperialisme?

? Utfra en «Blut und Boden»-tenkning mente de at en hver rase måtte få utvikle seg på en selvstendig og naturlig måte innenfor sitt eget område. Altså en form for kulturrelativisme. Men en slik utvikling ble forhindret av den universalistiske forestillingen om menneskehetens enhet. Det var denne universalismen som etter deres mening lå til grunn for imperialismen, sier Emberland.

Læresveiner

Sagt på en annen måte: Har man funnet sannheten, en universell forklarings-modell, har man også en plikt til misjonering og dermed, vil noen hevde, en eller annen form for erobring: «Gå ut og gjør alle folk til læresveiner».

? Den universelle tenkning mente de sprang ut fra jødedommens monoteisme, så det norrøne hedenskap kom ganske naturlig når vi vet at de ønsket å rense hele kulturen for den jødiske og universalistiske påvirkningen. Både politikken, kulturen og religionen måtte styres etter sunne rasemessige prinsipper.

Inspirasjonen fikk Ragnarok-kretsen fra nyhedningene i Tyskland. Den viktigste kontakten gikk til religionshistorikeren Wilhelm Hauer, lederen av Deutsche Glaubensbewegung, en paraplyorganisasjon for mange ulike nyhedenske grupper.

En av dem som var dypt imponert over nyhedningen Hauer, var den senere biskop Kristian Schjelderup, mannen som utnevnte Noregs første kvinnelige prest og selve den liberale kristendoms ansikt i Norge gjennom store deler av 1900-tallet.

? Alt tyder på at da Schjelderup møtte Hauer for første gang, opplevde han det som et møte med en tvillingsjel. Hauer, som Schjelderup, hadde kommet fra en konservativ kristendomsoppfatning, blitt mer og mer liberal og endt opp med et prosjekt som skulle forlike religion og den moderne vitenskapelige virkelighetsoppfatning, forteller Emberland.

Spørsmålet som opphavlig opptok både Hauer og Schjelderup, var enkelt: Hvordan skulle religionen overleve i den nye tid?

? Det er tre strategier som utkrystalliserer seg: 1: Isolasjon, slik den norske legmannskristendommen valgte, en høre ingenting ? se ingenting - strategi. 2: Man kan hevde at moderne vitenskapelig innsikter bekrefter religionen, en slags new age-strategi. Schjelderup var en tid ivrig på dette og snuste både på parapsykologi, spiritisme og antroposofi som forsøk på å vitenskapeliggjøre religion. Og 3: Man kan si at religionens innerste kjerne er noe som prinsipielt sett ikke kan anfektes av vitenskaplige fakta. For å få det til, må man redusere religion til å være noe mystisk og irrasjonelt.

«Det andre»

Schjelderup endte opp på alternativ tre.

? Religion blir enkeltpersonens møtet med «det overveldende andre», noe man ikke kan skildre i objektive termer. Religionens kjerne er den mystiske erfaring, og den er prinsipielt ikke tilgjengelig for fornuften. Dermed greier man å berge religionen fra vitenskapelig kritikk. Dermed forsvinner også alle former for objektive og rasjonelle sannhetskriterier.

? Når man lander på denne posisjonen, blir sannheten noe subjektivt. En slik irrasjonell religiøsitet kan derfor kombineres med hvilken som helst ideologi. Og det er det den gjør for Hauer og de tyske nyhedningenes del, den går inn i en allianse med nazismen, sier Emberland.

Så langt gikk ikke Schjelderup.

? Da han møter Hauer i 1935, har han nærmest forlatt kristendommen, han er på jakt etter en ny trosforankring. Han ser at Hauer har slitt med akkurat de samme tingene som ham selv. Hauers påstand er at det er rasen som bestemmer religionens ytre form. Schjelderup følger ham et stykke, men tar skarp avstand fra de tyske nyhedningenes støtte til Hitler. Han mener at ideologien til Deutsche Glaubensbewegung prinsipielt sett kan adskilles fra nazismens politiske ideologi. Problemet er at Schjelderup mangler et rasjonelt redskap til intellektuelt sett å ta avstand fra denne sammenblandingen av religion og rase.

? Hans forsvar for nyhedenskapets religiøse side gjør ham til en «ufrivillig apostel» for en politisk ideologi han er motstander av, konstaterer Emberland.

Etterhvert ser Schjelderup dette og havner tilbake i «Faderhuset».

? Han begynner etter en tid å sympatisere med den opposisjonelle «bekjennende kirken» i Det tredje riket, «holdningshumanisten» Schjelderup vinner i denne indre åndskampen. I 1937 har han distansert seg helt fra nyhedenskapet.

En stammesosialisme

Men de radikale nasjonalsosialistene har lyttet til Schjelderup misjonering for Hauer og Deutsche Glaubensbewegung.

? De tilhører «venstrefløyen» i nasjonalsosialismen, de er som sagt, sterkt kristendomsfiendtlige, og derfor tar de Hauer, og en periode, Schjelderup, til sine hjerter. I tillegg er det de som tar «sosialismen» i nasjonalsosialismen mest på alvor. Deres store helter er lederne for venstreopposisjonen i det tyske nazi-partiet, de som Hitler får myrdet under De lange knivers natt, ideologen Gregor Strasser og SA-lederen Ernst Röhm. Dette var «nazismens trotskister», folk som ville ha permanent revolusjon. De mente at maktovertagelsen i 1933 bare var første skritt i det som skulle komme, den totale samfunnsmessige og kulturelle revolusjon.

?Men så ikke de norske nyhedningene at de ved å abonnere på en form for sosialisme, også havnet i en slags universialisme?

? Nei. Deres sosialisme var en «stammesosialisme». De mente at de evige egenskapene i den nordiske rase tilsa at samfunnet måtte organiseres sosialistisk. Det var den naturlige førkristne organisasjonsform.

Som om dette ikke var nok, Ragnarok-kretsen var også motstandere av nasjonalismen.

? Nasjonalstaten Norge var for dem selve symbolet på kristningsverket, et anatema. De ville ha et «Pangermania», en sterk germansk union. Men paradoksalt nok betyr ikke dette at kretsen ønsket å støtte tysk ekspansjonisme; de ville ha en union av likeverdige parter. Tyskland måtte ikke få en dominerende posisjon. Kjøttvekta skulle ikke bety noe, bare de kvalitative egenskapene ved rasen. Og utfra deres ideologi var det klart at nordmennene var høyest på rangstigen. Norge skulle ha den førende stillingen i «Pangermania».

Odin-tenking

Ragnarok-kretsen var ikke motstandere av en hver form for ekspansjonisme. De mente at stormaktspolitiske og imperialistiske ambisjonene til Tyskland var i strid mot den nasjonalsosialismens ånd, men en okkupasjon av Sovjetunionen støttet de fullt ut.

? De ville gjerne kolonisere Russland, men det var fordi det mente at området opprinnelig var en del av det nordiske rike.

? Det er en viss likhet med Thor Heyerdahls tenking her.

? De er i fullstendig overensstemmelse med Heyerdahls Odin-tenkning. De hevdet også at Odin opprinnelig var en krigerhøvding som i ettertid ble deifisert ? gjort til gud ? som følge av hans fortreffelige egenskaper som kriger og germaner.

? Til slutt: Hvor stor var denne kretsen og hvor viktig var den?

? Den harde kjerne i Ragnarok-miljøet, de som var medlemmer av Deutsche Glaubensbewegung var omtrent 20 stykker. Så hadde de et omland på et to-tre tusen sympatisører som i varierende grad sluttet seg til disse ideene. Før de brøt med Quisling, utgjorde denne kretsen den viktigste intellektuelle fløyen innen Nasjonal Samling. Det var eksempelvis Jacobsen som skrev utkastet til partiprogrammet til NS i 1934. Quilsing ville imidlertid verne kristendommen og var dessuten ikke rasetenkende nok for Ragnarok-kretsen. Derfor brøt de med partiet. Under krigen valgte noen å gå inn i NS igjen, mens andre forble utenfor. Men alle drev en intens opposisjonspolitikk mot både Quisling og Terboven.

Religionshistorikeren Terje Emberland har skrevet boka «Religion og Rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge i 1933-1945». Der tar han for seg de mest radikale norske nasjonalsosialistene på 1930- og 40-tallet, de norske nyhedningene. Gruppen kjempet for et «Pangermania», samtidig som de var antifascister og antiimperialister.

? Mange av disse personene var ressurssterke, frittenkende og opposisjonelle av natur. Likevel lot de seg tiltrekke av en såpass totalitær ideologi som nazismen. Hvorfor?

? Det handlet om rase. De mente at rasen var selve nøkken til å forstå samfunnet, historien og religionen. Rasen hadde etter deres syn visse iboende kvaliteter knyttet til det «biologiske», i en eller annen forstand. Det mente at den nordiske rase hadde særlig fortreffelige egenskaper og at blodet var bæreren av denne rase-arven. Men den «artsegne» kulturen som det nordiske mennesket hadde skapt var gjennom historien blitt forurenset av rasefremmed tankegods; marxismen, frimureriet, liberalismen og, ikke minst, kristendommen, forklarer Terje Emberland

Denne forurensingen ville hedningene bli kvitt. De ville rense kulturen for fremmed innflytelse. Eksempelvis kristendommen anså de som en for-asiatisk, rasefremmed og universalistisk religion som urettmessig hadde trengt seg inn i Nord-Europa og forkvaklet det nordiske menneskets sjel og fortrengt den norrøne arven.

Fascismen
? Og siden de var motstander av universalisme i alle former var de også motstandere av fascismen?

? Ja, de hadde for eksempel ingenting til overs for en mann som Mussolini.

Den kanskje sterkeste motstanden mot fascismen kom fra den ledende personen i kretsen, Hans Solgaard Jacobsen, studenten med en av 1920-tallets beste eksamener i sosialøkonomi ved Universitet i Oslo som i 1935 stiftet tidsskriftet Ragnarok, et velredigert og velskrevet nasjonalsosialistisk tidsskrift med over 3000 abonnenter.

I Berlin studerte Jacobsen sammen med den senere så verdenskjente sosiolog og UNESCO-leder, nordmannen Arvid Brodersen, som på denne tiden var svært opptatt av rasespørsmålet. Det var Brodersen som gav Jacobsen de intellektuelle redskaper han trengte for å «vitenskapliggjøre» rasetenkningen.

? Som ivrig nasjonalsosialist hevdet Jacobsen at den italienske fascismen var kapitalismens siste krampetrekninger, de siste bevegelser i en død skrott ? en analyse som interessant nok var helt i samsvar med gjeldende marxistiske forklaringer på fenomenet. Jacobsen og hans tilhengere mente videre, som marxistene, at fascismen på et nasjonalt plan fungerte likt imperialisme på et internasjonalt plan.

? Hvordan begrunnet de sin antiimperialisme?

? Utfra en «Blut und Boden»-tenkning mente de at en hver rase måtte få utvikle seg på en selvstendig og naturlig måte innenfor sitt eget område. Altså en form for kulturrelativisme. Men en slik utvikling ble forhindret av den universalistiske forestillingen om menneskehetens enhet. Det var denne universalismen som etter deres mening lå til grunn for imperialismen, sier Emberland.

Læresveiner
Sagt på en annen måte: Har man funnet sannheten, en universell forklarings-modell, har man også en plikt til misjonering og dermed, vil noen hevde, en eller annen form for erobring: «Gå ut og gjør alle folk til læresveiner».

? Den universelle tenkning mente de sprang ut fra jødedommens monoteisme, så det norrøne hedenskap kom ganske naturlig når vi vet at de ønsket å rense hele kulturen for den jødiske og universalistiske påvirkningen. Både politikken, kulturen og religionen måtte styres etter sunne rasemessige prinsipper.
Inspirasjonen fikk Ragnarok-kretsen fra nyhedningene i Tyskland. Den viktigste kontakten gikk til religionshistorikeren Wilhelm Hauer, lederen av Deutsche Glaubensbewegung, en paraplyorganisasjon for mange ulike nyhedenske grupper.

En av dem som var dypt imponert over nyhedningen Hauer, var den senere biskop Kristian Schjelderup, mannen som utnevnte Noregs første kvinnelige prest og selve den liberale kristendoms ansikt i Norge gjennom store deler av 1900-tallet.

? Alt tyder på at da Schjelderup møtte Hauer for første gang, opplevde han det som et møte med en tvillingsjel. Hauer, som Schjelderup, hadde kommet fra en konservativ kristendomsoppfatning, blitt mer og mer liberal og endt opp med et prosjekt som skulle forlike religion og den moderne vitenskapelige virkelighetsoppfatning, forteller Emberland.

Spørsmålet som opphavlig opptok både Hauer og Schjelderup, var enkelt: Hvordan skulle religionen overleve i den nye tid?

? Det er tre strategier som utkrystalliserer seg: 1: Isolasjon, slik den norske legmannskristendommen valgte, en høre ingenting ? se ingenting - strategi. 2: Man kan hevde at moderne vitenskapelig innsikter bekrefter religionen, en slags new age-strategi. Schjelderup var en tid ivrig på dette og snuste både på parapsykologi, spiritisme og antroposofi som forsøk på å vitenskapeliggjøre religion. Og 3: Man kan si at religionens innerste kjerne er noe som prinsipielt sett ikke kan anfektes av vitenskaplige fakta. For å få det til, må man redusere religion til å være noe mystisk og irrasjonelt.

«Det andre»
Schjelderup endte opp på alternativ tre.

? Religion blir enkeltpersonens møtet med «det overveldende andre», noe man ikke kan skildre i objektive termer. Religionens kjerne er den mystiske erfaring, og den er prinsipielt ikke tilgjengelig for fornuften. Dermed greier man å berge religionen fra vitenskapelig kritikk. Dermed forsvinner også alle former for objektive og rasjonelle sannhetskriterier.

? Når man lander på denne posisjonen, blir sannheten noe subjektivt. En slik irrasjonell religiøsitet kan derfor kombineres med hvilken som helst ideologi. Og det er det den gjør for Hauer og de tyske nyhedningenes del, den går inn i en allianse med nazismen, sier Emberland.

Så langt gikk ikke Schjelderup.

? Da han møter Hauer i 1935, har han nærmest forlatt kristendommen, han er på jakt etter en ny trosforankring. Han ser at Hauer har slitt med akkurat de samme tingene som ham selv. Hauers påstand er at det er rasen som bestemmer religionens ytre form. Schjelderup følger ham et stykke, men tar skarp avstand fra de tyske nyhedningenes støtte til Hitler. Han mener at ideologien til Deutsche Glaubensbewegung prinsipielt sett kan adskilles fra nazismens politiske ideologi. Problemet er at Schjelderup mangler et rasjonelt redskap til intellektuelt sett å ta avstand fra denne sammenblandingen av religion og rase.

? Hans forsvar for nyhedenskapets religiøse side gjør ham til en «ufrivillig apostel» for en politisk ideologi han er motstander av, konstaterer Emberland.

Etterhvert ser Schjelderup dette og havner tilbake i «Faderhuset».

? Han begynner etter en tid å sympatisere med den opposisjonelle «bekjennende kirken» i Det tredje riket, «holdningshumanisten» Schjelderup vinner i denne indre åndskampen. I 1937 har han distansert seg helt fra nyhedenskapet.

En stammesosialisme
Men de radikale nasjonalsosialistene har lyttet til Schjelderup misjonering for Hauer og Deutsche Glaubensbewegung.

? De tilhører «venstrefløyen» i nasjonalsosialismen, de er som sagt, sterkt kristendomsfiendtlige, og derfor tar de Hauer, og en periode, Schjelderup, til sine hjerter. I tillegg er det de som tar «sosialismen» i nasjonalsosialismen mest på alvor. Deres store helter er lederne for venstreopposisjonen i det tyske nazi-partiet, de som Hitler får myrdet under De lange knivers natt, ideologen Gregor Strasser og SA-lederen Ernst Röhm. Dette var «nazismens trotskister», folk som ville ha permanent revolusjon. De mente at maktovertagelsen i 1933 bare var første skritt i det som skulle komme, den totale samfunnsmessige og kulturelle revolusjon.

?Men så ikke de norske nyhedningene at de ved å abonnere på en form for sosialisme, også havnet i en slags universialisme?

? Nei. Deres sosialisme var en «stammesosialisme». De mente at de evige egenskapene i den nordiske rase tilsa at samfunnet måtte organiseres sosialistisk. Det var den naturlige førkristne organisasjonsform.

Som om dette ikke var nok, Ragnarok-kretsen var også motstandere av nasjonalismen.

? Nasjonalstaten Norge var for dem selve symbolet på kristningsverket, et anatema. De ville ha et «Pangermania», en sterk germansk union. Men paradoksalt nok betyr ikke dette at kretsen ønsket å støtte tysk ekspansjonisme; de ville ha en union av likeverdige parter. Tyskland måtte ikke få en dominerende posisjon. Kjøttvekta skulle ikke bety noe, bare de kvalitative egenskapene ved rasen. Og utfra deres ideologi var det klart at nordmennene var høyest på rangstigen. Norge skulle ha den førende stillingen i «Pangermania».

Odin-tenking
Ragnarok-kretsen var ikke motstandere av en hver form for ekspansjonisme. De mente at stormaktspolitiske og imperialistiske ambisjonene til Tyskland var i strid mot den nasjonalsosialismens ånd, men en okkupasjon av Sovjetunionen støttet de fullt ut.

? De ville gjerne kolonisere Russland, men det var fordi det mente at området opprinnelig var en del av det nordiske rike.

? Det er en viss likhet med Thor Heyerdahls tenking her.

? De er i fullstendig overensstemmelse med Heyerdahls Odin-tenkning. De hevdet også at Odin opprinnelig var en krigerhøvding som i ettertid ble deifisert ? gjort til gud ? som følge av hans fortreffelige egenskaper som kriger og germaner.

? Til slutt: Hvor stor var denne kretsen og hvor viktig var den?

? Den harde kjerne i Ragnarok-miljøet, de som var medlemmer av Deutsche Glaubensbewegung var omtrent 20 stykker. Så hadde de et omland på et to-tre tusen sympatisører som i varierende grad sluttet seg til disse ideene. Før de brøt med Quisling, utgjorde denne kretsen den viktigste intellektuelle fløyen innen Nasjonal Samling. Det var eksempelvis Jacobsen som skrev utkastet til partiprogrammet til NS i 1934. Quilsing ville imidlertid verne kristendommen og var dessuten ikke rasetenkende nok for Ragnarok-kretsen. Derfor brøt de med partiet. Under krigen valgte noen å gå inn i NS igjen, mens andre forble utenfor. Men alle drev en intens opposisjonspolitikk mot både Quisling og Terboven.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.30
Torsdag 18. oktober 2018
Nasjonalmuseet burde heller kjøpt Marianne Heskes «Gjerdeløa» enn russisk konseptkunst, mener kunstner og kunstkritiker.
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.
Fredag 12. oktober 2018
Frp-velgere flest er skeptiske til metoo-kampanjen, viser en ny meningsmåling. – Sunt, mener Silje Hjemdal, likestillingspolitisk talsperson i partiet.
Torsdag 11. oktober 2018
Regjeringens forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering får stor oppslutning. Men arbeidsgivere frykter for de anklagedes rettssikkerhet.
Onsdag 10. oktober 2018
Mens regjeringen åpner lommeboka for nye museumsbygg, blir drifts­budsjettene kuttet for femte år på rad. Flere kulturbygg må stenge dørene.
Tirsdag 9. oktober 2018
Etter fem år med blåblå kulturpolitikk vil opposisjonen på Stortinget stanse regjeringens forsøk på å dreie kunst- og kultur­livet i en mer markedsliberal retning.
Mandag 8. oktober 2018
Gaveforsterkningsordningen blir videre­ført til neste år, selv om sterke aktører i kulturlivet mener den bør skrotes.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk