I dag er det fire uker siden grossiststreiken startet, og i morgen skal partene inn til tvungen mekling. De skal tvinges til å se hverandre i øynene og argumentere for sine krav. Norsk Transportarbeiderforbunds krav ved oppgjøret er å få et eget tillegg for de fagorganiserte på 1,4 prosent. Dette tillegget skal gjøre det nærmest gratis å være organisert. For arbeidsgiverne er dette nok et eksempel på at politiske krav bringes inn i oppgjøret, noe NHO er svært oppbrakt over. Akkurat nå streiker journalistene for pensjoner som også var viktig i frontfagsoppgjøret, i mange oppgjør er det fremmet krav om begrensing av arbeidsleie. NHO-direktør Sigrun Vågeng uttalte til Klassekampen fredag: «Ved årets tariffoppgjør er flere saker flyttet over fra politikken til tariffavtalene hvor de ikke hører hjemme. Fagbevegelsen prøver seg på omkamp.» LO-leder Gerd-Liv Valla uttalte samme dag at dette ikke er tilfelle, at det ikke er noen omkamp. Om det er kamp eller omkamp betyr ingenting for realiteten i sakene. Det viktigste poenget er at fagbevegelsen velger å forankre flere av sine rettigheter i tariffavtalen enn tidligere. Tariffesting av rettigheter er ikke noe nytt. Men tidligere ble en rettighet først tariffestet, for så å bli lovfestet. Det som er tendensen nå er at fagbevegelsen prøver å tariffeste krav som tidligere har vært lovfestet. I vinter kom to store reformforslag på bordet: pensjonskommisjonen og arbeidslivslovutvalget. Begge reformene vil føre til at de lovbestemte rettighetene for arbeidstakere vil bli svekket. Det må ses på som en reaksjon på reformene at fagbevegelsen fremmer «politiske» krav til tariffoppgjøret. Så lenge regjering og storting fortsetter å fremme og støtte slike reformer vil fagbevegelsen fortsette å fremme «politiske» krav. Hvis ikke gjør den ikke jobben sin.