Leder

Vern om papiravisa!

Norges desidert største avis, VG, nådde første halvår 2025 nesten to millioner mennesker hver dag. Aldri har en norsk avis flere daglige lesere. Likevel forteller VG-redaktør Gard Steiro i et intervju med Medier24 at avisa må arbeide hardt for å tjene penger. Selv om VG er den mest suksessrike nett­avisa i landet, er det papiravisa som har finansiert den digitale veksten, forteller Steiro. Nå er VG nødt til å lykkes med to andre, store inntektsstrømmer: digitale annonseinntekter og digitale bruker­inntekter. I tillegg planlegger avisa å skaffe seg inntekter fra andre satsinger, som podkast og nisjeprodukter.

«Hvis store VG sliter, hvem klarer det da?»

Intervjuet seier det meste om hvor sentral papiravisa fortsatt er for norsk medieøkonomi. Bransjen har i årevis satset på at digital inntjening skal overta for inntekter på papir, men papiravisa er fortsatt grunn­muren i norsk avisøkonomi. Den har vist seg svært seiglivet av minst to grunner. For det første er den populær. Leserne liker en helhetlig, redigert papirutgave de kan lese uforstyrret. For det andre er papir­avisa lønnsom. Fortellingen om at det i enden av en digital omstillingsprosess står en gryte av gull, har vist seg å være et eventyr. Digitalt stikker internasjonale tekselskaper av med annonsekronene og stjeler oppmerksomheten. Da har det vist seg lurt å holde på papir, som altså også betaler for digital satsing.

Hver eneste norske avis gjør i dag alt de kan for å lykkes digitalt. Det er hardt arbeid med lav avkastning. For de aller fleste aviser er papirutgaven fortsatt avgjørende for å kunne betale regningene. Nå er Schibsted i ferd med å selge store deler av norsk avisdistribusjon til høystbydende. Det kan bli dyrere for en allerede pressa bransje å få papirutgaver ut. I tillegg går den subsidierte distribusjonsavtalen i distriktene ut neste sommer. Intervjuet med Steiro viser hvor risikabelt det er for finansieringen av norsk journalistikk å la distribusjon av papiraviser blir dyrere og dårligere. Hvis store VG sliter med digital inntjening, hvem skal klare det da? Vår demokratiske offentlighet er i dag avhengig av at vi opprettholder en infrastruktur for papir. Hvis ikke, vil vi få store vansker med å finansiere norsk journalistikk.

Leder

Påvirkning i det skjulte

Aldri før har så mye penger blitt pøst inn i norsk valgkamp, og aldri før har så mye av valgkampen foregått på sosiale medier. Partiene bruker millioner både på å produsere innhold til sosiale medier og på å gi det ekstra spredning ved å betale for det, men også andre aktører bruker store summer på å spre politiske budskap i feeden din. Blant dem er skiinstruktør, influenser og nå dokumentarfilmskaper Sindre Wiig Nordby, som har brukt over 500.000 kroner på politisk reklame på Meta de siste 90 dagene. Mye har gått til å promotere den mye omtalte filmen «Hvor blir det av pengene», og det meste er betalt av Simon Simonnæs, eieren av et lite restaurant- og eiendomsimperium, opplyser Nordby til Dagens Næringsliv. Men ikke alle er like åpne om hvor pengene kommer fra. For hvem har betalt de 350.000 kronene som er brukt til å spre videoer med titler som «Juge-Jonas gir seg aldri med jugingen» fra Facebook- og Instagram-kontoen Virale videoer? Det greier ikke DNs journalister å finne ut, på tross av Metas egne retningslinjer om at slike annonser skal inneholde informasjon om hvem som har betalt for dem. DNs jakt etter personen bak stopper med et telefonnummer til en tilsynelatende intetanende snekker i Ytre Enebakk og en e-postadresse med brukernavnet Occultus Spiritus. Jakta på Occultus Spiritus viser at det er store svakheter i Metas system for å sikre åpenhet og ansvarliggjøring rundt politisk markedsføring.

Alle gode krefter

For ett år siden stanset Nordlandssykehuset sine utbetalinger til det private selskapet Spesialistlege AS, og sykehuset i Tromsø gjorde det samme i april i år. De mistenkte overfakturering. Nå avdekker en tilsynsrapport fra Statsforvalteren i Nordland at mistanken var berettiget, skriver Aftenposten. Statsforvalteren har undersøkt ti pasientforløp. For åtte av dem har behandleren bare brukt mellom fem og ti timer med pasienten, mens sykehusene er fakturert for mellom 40 og 115 timer. I ett tilfelle har Spesialistlege AS fakturert for 69 timer for en pasient som bare var til stede i fem timer.

Taktikkeri

I årets valgkamp får diskusjonen om taktisk stemmegiving stor plass. Det henger delvis sammen med at mindre partier på begge sider av de politiske blokkene vaker rundt sperregrensa. Hvem som kommer over, kan få betydning for regjeringsdannelsen etter valget. Men oppmerksomheten om denne tross alt ganske uvisse faktoren, framstår nå uforholdsmessig stor. Kanskje henger det sammen med at det sjiktet som skriver om politikk og vaker rundt politikere, er overopptatt av valgteknikaliteter. Hyppige og sprikende meningsmålinger bidrar til at interessen fôres omtrent daglig.