Grovt sagt

Skolert

Et lynkurs til deg som skal i skoledebatt.

Julie Nordby Egeland

Mens alles øyne er rettet mot stortingsvalget, ser jeg lengtende mot en gymsal. Det er klart for sensommerens høydepunkt: skolevalget. Hundrevis av tenåringer legger seg motvillig ned på en klappstol. Det sitrer av spenning: «Er Unge Høyre-fyren sinnssykt rik?» og «Hvem faaaen er han gamle mannen fra Kistepartiet? ... Nei, Kystpartiet står det.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Grovt sagt

40 år

For en tid siden fylte jeg 40. I optimistiske saker i media kan man lese at dagens 40-åringer er mye yngre enn de var før. «50 er det nye 40», prøver de å fortelle oss. Det er løgn, skrevet av journalister i hovedstadspressa med midtlivsangst som forsøker å klore seg fast til en siste rest av ungdommelighet fordi de ikke takler å stirre sin egen dødelighet i hvitøyet. Jeg lager unevnelige lyder når jeg reiser meg fra sofaen. Jeg tar meg selv i å tenke ting som «men det har jeg vel ikke lov å si!» Sist jeg drakk meg full, var jeg bakfull i tre dager. Jeg synes ungdommen nå til dags blir mer håpløse for hver dag som går.

Jo Røed Skårderud

Den beste

Om en liten måned skal jeg feire bursdag. Vi satser på finvær, for vi vil ha én siste sommerfest før høsten kommer. Jeg skal lage rollerburger fra bunnen av og har kjøpt inn luftgevær for å holde måkene i sjakk. Det store spørsmålet er hvem som skal lage potetsalat. De siste fire årene har Jon laget potetsalat, men mange har vært middels fornøyd. Flere av oss tror Stian kunne gjort det bedre, og selv er han tydelig på at han er flinkere enn Jon. Han sier at Jons potetsalat er det verste som har skjedd bursdagen min.

Daniel Hesby Hansen

Snakk norsk!

Vi ferierer i Danmark. Ved første møte er det akkurat som reklamen. Et land hvor det er deilig å være norsk. Et land fritt for motbakker hvor du sorgløst kan gasse deg på bøf, frikadeller og uanstendige mengder øl, og skylle hele gildet ned med solide doser Ozempik. Men så fort vi møtte vår første danske under 40 år, ble det klart at noe er råttent i Danmark. Vårt «heihei, hvordan er kartoflene?» ble møtt med et totalt uforstående blikk etterfulgt av «what do you want?» Fadesen gjentok seg på restauranter, butikk og iskremutsalg. En Gen Z-servitør prøvde til og med å prakke på oss engelskspråklige menyer.

Jo Røed Skårderud