Eirik Magnus Fuglestads beskrivelse av klasseforholda i jordbruket (Klassekampen 23. april) er interessant og ryddig, men konklusjonen hans, at utfordringene i jordbruket bør løses med flere bønder og styrking av familiebruket, følger ikke logisk av premissene. Han skriver at bonden må få større kontroll over ressursene «primært for to føremål, 1) for å kunna skaffa seg sjølv og familien gode liv og 2) for å brødfø befolkninga.» Riktignok kommer befolkningas overlevelse høyt på lista, men som formuleringa viser: I vårt samfunn er det private aktører som gjør en sånn prioritering. Dyrkbar jord er ikke en hvilken som helst ressurs; den er vår alles livsbetingelse. Argumentene for å nasjonalisere jorda styrkes i samme takt som presset på denne begrensa ressursen øker.