I en ny dansk bok beskrives brystets gang gjennom historien. Om den har rett, har vi ikke fått vårt siste puppesjokk.

Den magiske puppen

MELKESPRENG: «Madonna og barnet» (1452) av den franske hoffmaleren Jean Fouquet. Bildet er en del av et diptykon, en todelt bildeframstilling, i alterutsmykningen i kirka Collégiale Notre-Dame i den franske byen Melun.

I romanklassikeren «Vredens druer» fra 1939 beskriver John Steinbeck depresjonsårenes konsekvenser for bondefamiliene i Oklahoma, som i stort antall ble tvunget til å forlate gårdene sine for å søke arbeid lenger vest. Fortellingen om Joad-familiens flukt til California, som bidro til at forfatteren noen år seinere fikk Nobelprisen i litteratur, er gjennomgående holdt i en realistisk stil – med unntak av åpning og avslutning. På romanens aller siste side skriver Steinbeck ut en symbolsk og temmelig gåtefull scene som på et underfundig, konsentrert vis viser fram alt som står på spill i boka: Spørsmålene om generasjoner og tilhørighet, om oppofrelse og tap, om liv og død. Og i sentrum for dette nokså korte avsnittet, står et bryst. Tydeligvis kan man ha et så materialistisk og kjølig syn på verden som man bare vil, synes lærdommen å være: Idet brystet blottes, kommer symbolismen og metafysikken krypende like bak.

Tidens tegn