– Pressestøtta skal helst bidra til at man får en reell konkurranse der ute. Når de allerede svært begunstigede konsernene får enda mer av kaka, forsvinner formålet med støtta, sier Danby Choi.
Han er sjefredaktør i Subjekt og skrev i forrige uke en kommentar i egen avis hvor han advarte mot maktkonsentrasjon i mediebransjen.
Bakteppet var at både motemagasinet Melk og honning og det feministiske magasinet Altså nylig har gått konkurs.
I sin kommentar viser Choi til at de tre største mediekonsernene i landet – Amedia, Schibsted og Polaris – kontrollerer 71 prosent av det norske avisopplaget. Konsekvensene er likere journalistikk, mer deling av stoff og mindre konkurranse mellom avisene, ifølge Choi.
– De frittstående mediene blir færre, maktkonsentrasjonen øker og stordriftsfordelen blir tydeligere, sier han.
«Espresso House»
En gjennomgang Klassekampen har gjort, viser at 67 prosent av avisene som mottok pressestøtte i 2023, er knyttet til et konsern.
Nesten en tredel av mottakerne er eid eller deleid av Amedia, Norges største mediekonsern. I dette tallet inngår også konsernets «partneraviser».
Aviser eid av Polaris og Mentor Medier mottok henholdsvis 13 og 19 prosent av de drøyt 400 millioner kronene som ble delt ut i pressestøtte i fjor.
Choi mener pressestøtteordningen burde skille mellom frittstående og konserneide medier.
– Det er helt unaturlig ikke å differensiere mellom disse. Frittstående medier vil bidra til mer mediemangfold enn konsernavisene.
Choi kaller konsernene for «offentlighetens Espresso House», med henvisning til den svenske kaffebarkjeden.
– De har råd til å gå i minus i mange år og bidrar ikke til sunn og viktig innovasjonskraft. Nye medier blir ikke født om de følger samme oppskrift som alle andre.
Anakronismer på papir
Også Harald S. Klungtveit mener at pressestøtta ikke bidrar til å dyrke fram nye medier utenfor de store konsernene.
Han er redaktør for den uavhengige nettavisa Filter Nyheter, som legger vekt på undersøkende journalistikk.
Da Filter søkte om pressestøtte i 2022, ble søknaden avslått, begrunnet med at avisa hadde for lite debatt- og kommentarstoff.
Siden har avisa fått innvilget støtte. I fjor fikk den nesten 2,8 millioner kroner.
– Det er fremdeles mye som oppleves som anakronismer fra de gamle papiravisenes tid, sier Klungtveit.
– Som for eksempel?
– Det er alt fra kriterier som ikke passer for nye og moderne medier, til selve søknadsprosessen, som er veldig seig og byråkratisk. Mange vil jo måtte kjøpe seg hjelp bare for å søke og administrere pressestøtta, sier Klungtveit.
– Jeg skulle ønske pressestøtta ikke bare var et virkemiddel for å opprettholde de gamle, såkalt meningsbærende papiravisene, men et hjelpemiddel for å etablere nye medier.
– Vi trenger en grundig revisjon av tilskuddsordningen. I dag fungerer den ikke etter hensikten, sier Ida Eliassen-Coker.
Hun er sjefredaktør og grunnlegger av Altså. Onsdag i forrige uke ble det kjent at magasinet begjærte seg konkurs.
Det feministiske bladet ble grunnlagt i 2019 og har vært driftet gjennom folkefinansiering og abonnenter.
I fjor la redaksjonen om til digital publisering for å sikte seg inn mot pressestøtte.
Samtidig mistet magasinet mange abonnenter da papirutgaven forsvant.
– Det er viktig å tilby et mangfoldig medietilbud til befolkningen. Det sies fra Medietilsynet at man ønsker nye aktører, men slik det er i dag, står ordningen til hindring for nye aktører.
Eliassen-Coker mener det tar for lang tid før nye medier er kvalifisert til å søke på ordningen.
Hun viser til at frekvenskravet for antall artikler måles for hvert kalenderår, og ikke fra det øyeblikket man begynner å produsere innhold.
– Jeg skulle gjerne sett at man prøvde ut en form for pilotfinansiering. At man kunne hatt andre støttekrav for seriøse prøveprosjekter, sier hun.
– Vi får en likere og likere presse. De store konsernene driver med stoffdeling og har stordriftsfordeler. En kan nesten ikke se forskjell på VG og Aftenposten lenger, legger Eliassen-Coker til.