Lørdag 14. mars 2020
BYGGMESTER SOLNESS: En hensatt gravemaskin må til for å bygge et fiktivt operahus i den vesle bygda Flø på Hareidlandet, hvor Vinge/Münge for tiden bor og arbeider.
I Tyskland hylles den norske teaterduoen Vinge/Müller. Her hjemme karakteriseres de som rumpemalere:
Jackass på parketten
HJEMLANDET: Fortellingen om den store kunstneren som hylles i utlandet og latterliggjøres i hjemlandet, er utvilsomt en klisjé. Men i Ida Müller og Vegard Vinges tilfelle er det vanskelig å komme utenom den. Teaterduoen bor for tida i den lille bygda Flø på Hareid utenfor Ålesund.
PÅ BYGDA: Etter nesten to tiårs arbeid uten ferie så duoen fram til et arbeidsår blant lundefugler og verfts­arbeidere.
HAN MALER OG HAN MALER: Som en del av forberedelsene til neste forestilling maler og tegner Vegard Vinge hundrevis av potensielle scener. – Jeg hadde ikke malt i to år, om jeg bare skulle gå opp og bæsje på scenen.
KONSTRUERT: I forestillingen «Nationaltheater Reinickendorf» (2017) konstruerte Vinge/Müller et teaterbygg i en lagerhall i utkanten av Berlin. FOTO: JULIAN ROEDER
En video av teaterregissør Vegard Vinge som spruter maling ut av rumpa, har utløst rop om sløsing med skatte­penger. Men for Vinge/Müller er sløseri et gode.

teater

– Det framstilles som at jeg er en seriøs bildekunstner som maler med rumpa. Men det er jo «Jackass»! sier teater­regissør Vegard Vinge.

Han refererer til det populære amerikanske humor­programmet fra årtusenskiftet der en gjeng skatere overgikk hverandre i lattervekkende og frastøtende stunt.

– Det er jo dette Harald Eia og Bård Tufte Johansen drev med i beste sendetid. Det handler ikke om grenseoverskridelse. Det er ikke jeg som privatperson som spruter maling ut av rumpa, det er en karakter på en scene som gjør det.

Vi er i den vesle bygda Flø på Hareidlandet. Her ute i havgapet jobber Vegard Vinge og Ida Müller for tida i en nedlagt skole. De siste 18 årene har teaterduoen Vinge/Müller hatt tilhold i Berlin, hvor de har satt sitt umiskjennelige preg på tysk og europeisk teater – blant annet med sine Ibsen-oppsetninger. Etter nesten to tiårs arbeid uten ferie kalte den norske naturen, og duoen så fram til et arbeidsår blant lundefugler og verfts­arbeidere.

Fakta

Vinge/Müller:

• Teaterduo bestående av Vegard Vinge (f. 1971, Oslo) og Ida Müller (f. 1977, Hamburg).

• Har gjort seg bemerket internasjonalt, blant annet med sine oppsetninger av Henrik Ibsens stykker. Deres forestillinger «John Gabriel Borkman» (2012) og «Nationaltheater Reinickendorf» (2017) ble begge valgt ut til den prestisje­tunge tyske teater­festivalen Theatertreffen.

• Inngår i den kunstneriske ledelsen av det tyske teateret Volksbühne fra og med 2022.

• Etter 18 år i Berlin, bor og arbeider duoen nå i den vesle bygda Flø på Hareidlandet.

– Skaper negativt narrativ

Men ikke før hadde kunstnerne spilt sin første bandykamp i gymsalen, før facebooksida Sløseriombudsmannen publiserte en video av Vinge som spruter maling ut av rumpa på et lerret – «Jackson Pollock-style», som han selv beskriver det.

Det 44 sekunder lange klippet, som er hentet fra den tolv timer lange oppsetningen «John Gabriel Borkman» (2012), ble statuert som eksempel på Kulturrådets sløseri med skattebetalernes penger. Snart plukket flere aviser opp saken om kunstnerduoen som i løpet av de siste tolv årene har mottatt 37 millioner kroner fra Kulturrådet «for å bæsje på scenen». Nettavisen døpte Vinge «Rumpemaleren», mens Dagbladet rigget til tvekamp mellom Kultur­rådet og Odd Nerdrum, som protesterte på at hans skattepenger blir brukt til å finansiere avføring på scenen.

– Dette handler ikke om oss mot mesteren Odd Nerdrum, men at det skapes splittelse i kunstfeltet, sier Ida Müller.

– Ved å bruke skandale­begreper skaper man et negativt ladet narrativ om kunst som forplanter seg ut i de sosiale mediene og helt inn på Stortinget.

Politiske reaksjoner

I det som trolig er et tidligere klasserom, er vi omringet av et titall malerier på over to meter. Eller «storyboards», som kunstnerne kaller det. I arbeidet med nye prosjekter tegner og maler Vegard Vinge hundrevis av detaljrike scener som kan komme til å inngå i neste forestilling.

– Jeg hadde ikke malt i to år hvis jeg bare skulle gå opp og bæsje på scenen, sier Vinge.

– Vi lager totalteater der det bare er én del av paletten. Det er som en boksekamp: først nitti minutter med Ivo Caprino, så ett slag med rumpe­maling, så tre timer Ibsen igjen. Det handler om å favne totaliteten i hva det vil si å være menneske. Det er også derfor forestillingene varer i 12 timer.

Snart ble sløserisaken, som også omhandlet andre kunstnere fra det frie scenekunstfeltet, plukket opp i det politiske systemet. Senterpartiets Ola Borten Moe kalte tildelingen et sykdomstegn. I januar stilte Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Silje Hjemdal skriftlig spørsmål til kulturminister Abid Raja (V) om hva statsråden vil gjøre for å sikre at Kulturrådet forvalter offentlige midler på en forsvarlig måte.

Hjemdal ville ha rede på om den ferske ministeren mente det var fornuftig bruk av skattebetalernes penger å tildele midler til prosjekter som «konsentrerer seg rundt nakenhet, penetrering og diverse kroppsvæsker». Hun har også tatt til orde for å erstatte Kulturrådet med en folke­jury som fordeler penger til breie kunstprosjekter.

– Nyliberal mekanisme

Det er knapt første gang høyre­sida stiller seg kritiske til eksperimentell scenekunst. Og det er heller ikke noe nytt at tabloidavisene tyr til bindestreksord som «analkunst» eller «ekstremkunstner» for å beskrive kunstnerskap i det frie feltet.

Da Vinge/Müller satte opp «Vildanden» under Festspillene i Bergen i 2009, ble forestillingen stoppet etter ni timer av hensyn til naboer som lengtet etter nattesøvn. Forfatter Vigdis Hjorth skrev et panegyrisk innlegg om sin opplevelse, og i Klassekampen kalte Norsk Shakespearetidsskrift-redaktør Therese Bjørneboe deres «Vildanden» for den «politisk sterkeste ibsenoppsetningen» hun hadde sett. Men ellers var den norske mediedekningen i stor grad preget av begreper som «skandaleteater».

Denne gangen føles det likevel annerledes, forteller Ida Müller. Hun understreker at det ikke handler om å gråte for sin syke mor, men en overordnet bekymring for fram­tida til det frie kunstfeltet.

– I 2009 var presseartiklene i alle fall skrevet i konteksten av en oppsetning, de handlet om «Vildanden». Nå er klippene tatt helt ut av kontekst, og det føles som om det ligger en annen agenda bak. Dette er et angrep på den frie kunsten. Folket settes opp mot kunstnere på en manipulativ måte, sier Müller.

– På den måten unngår man at høygaflene blir rettet oppover, dit hvor pengene virkelig går. I stedet skal vi på bunnsjiktet flå hverandre vertikalt, påpeker Vinge.

Duoen mener det er skummelt at Kulturrådet nå stilles til veggs for sine tildelinger.

– All kunst har en eller annen form for støtte. Munch hadde det, Vigelandsparken hadde det og Leonardo da Vinci hadde det. Vi må heller spørre oss: Tror vi på kunsten? sier Vinge.

Han viser til Belgia, der støtta til kunst- og kulturprosjekter i fjor ble besluttet kuttet med 60 prosent.

– På 1980-tallet var det frie feltet der blodårene for teaterinstitusjonene. Alle de store scenekunstnerne i Europa kom derfra, men nå ligger feltet der brakk. Høyrekrefter har kommet til makta og flyttet midlene fra det frie feltet til institusjonsteatrene, som igjen har fått mandat om å spille nasjonal kunst. Det er en nyliberal mekanisme.

Kulturledere må kjempe

Tida er moden for en aldri så liten luftetur. Overalt hvor vi beveger oss mellom vindkastene i Flø, har Vegard Vinge og Ida Müller ideer til scener som kan spilles ut i den vesle bygda.

Nedover fjell­sidene kan en enorm Mor Aase komme klyvende, på jordene kan traktoregg males om til gigantiske tamponger, og i en gravemaskin i vannkanten kan Byggmester Solness bygge et operahus til den nette sum av 37 millioner kroner.

– Om jeg åpnet avisa og så at en kunstner har fått 37 millioner for å drite på et lerret, ville jeg også tenkt at dette ikke var riktig, sier Vinge idet vi har kommet inn i huset de leier, beliggende en liten kilometer borti veien fra skolen.

– Men det er ikke en rettferdig framstilling av det vi gjør. Det er jo journalistene som er dada-kunstnerne i dette tilfellet, sier Vinge.

Vi spiser ferskt brød fra et bakeri i Ulsteinvik med brunost på og glor bort på Rundefjellet. I morgen iverksettes det årlige ferdselsforbudet på øya, slik at 100.000 lunde­fugler kan få hekke i fred.

– I verste fall vil slike framstillinger føre til selvsensur, at kunstnere ikke tør å lage det de vil i frykt for å bli den neste som henges ut, sier Müller.

Både hun og Vinge etter­lyser en tydeligere stillingtaken fra landets mektige kulturledere.

– De sitter i panelsamtaler og snakker om betydningen av ytringsfrihet, men dette er virkeligheten, sier Vinge.

– Det nytter ikke å sitte i kaffeslabberas og snakke om kunstnerisk frihet. I folket har det nå satt seg et narrativ om at kunst bare er dritt, på samme måte som Nav-folk er snyltere. De må inn på arenaer der folk er, i tabloidavisene, i «Nytt på Nytt». De har overlatt den offentlige samtalen til populister. De må ta plass, kjempe tilbake og vise at de tror på kunsten.

Å leve er å sløse

Siden de satte opp Henrik Ibsens «Et dukkehjem» på Hausmania i Oslo i 2006, har Vinge/Müller etablert seg som et av Europas mest toneangivende scenekunstkompanier.

«Sie sind zurück» – «de er tilbake» – kunne man lese på forsida av det tyske teatermagasinet Theater der Zeit i 2017. Den tyske teaterkritikeren Thomas Irmer slo fast at det var bortkastet å lete etter forestillinger som har hatt like stor påvirkning på tysk teater som Vinge/Müllers «Borkman».

Han viste blant annet til fremmedgjøringseffekten som oppstår ved at alle skuespillerne framstår som dukker. Vinge/Müller bruker alltid masker i sine oppsetninger, og lydbildet har en tegneseriekvalitet med forvrengte stemmer og karikerte lyd­effekter. Over perioder på 12 til 17 timer dundrer de gjennom tablå etter tablå i det som på alle måter må kalles et maksimalistisk kunstuttrykk.

– Det å leve er å sløse. Det er det som er å være menneske, sier Vinge.

– Et par har kanskje sex 365 dager i året, men bare én gang i løpet av kanskje fem år får de det barnet de ønsker seg. Alt annet er sløseri med sperm på dyna.

For regissøren er sløseri en hedersbetegnelse, noe å hige etter i et stille opprør mot protestantismens, nyliberalismens og kapitalismens krav om effektivitet.

– Jeg ser på sløseri som en bra greie. Vigelandsparken er sløseri, Kölnerdomen var 650 år med byggesløseri, pyramidene var sløseri. I Tyskland framheves sløseriet og sjenerøsiteten ved forestillingene våre. At det er overdådig og at det er for mye, liksom.

For Vinge er det viktig å holde fast ved at kunsten er et fiksjonsrom der vi kan holde ut det vi i virkeligheten ikke kan tåle.

– I virkeligheten må fornuft og sivilisasjon etterstrebes. Kunsten må bære kaoset, krigene, begjæret og de irrasjonelle, destruktive kreftene. Kunsten må være mer brutal enn virkeligheten, ikke omvendt, slik det er blitt nå.

Vinge mener sløseriprinsippet også bør gjelde for Kulturrådets tildelinger, selv om det innebærer at også kunst av laber kvalitet gis støtte.

– Det er ekstremt viktig at det lages dårlig kunst. Om man bare lager kunst man på forhånd vet at fungerer, så er det jo dødt, sier Vinge.

– Det lønner seg ikke å være scenekunstner i dag uansett, påpeker Müller.

– Det er ikke sånn at vi mottar 37 millioner kroner til eget forbruk. Vi lønner skuespillere, teknikere og lager teater for hver eneste krone.

Ekstremt komplisert teater

Fortellingen om kunstnere som hylles i utlandet og latterliggjøres i hjemlandet, er en klisjé. Men i Vinge/Müllers tilfelle er det, gitt den siste tids utvikling, blitt vanskelig å komme utenom den.

Karakteristikker som «skandaleteater» står i kontrast til den heder og ære de har fått i Tyskland. Ikke bare har de blitt valgt ut to ganger, som en av ti forestillinger, til den toneangivende festivalen Theatertreffen. De har også fått det svært prestisjetunge oppdraget om å inngå i den kunstneriske ledelsen av teateret Volksbühne. Siden 1990-tallet har teatret vært det mest toneangivende i Europa.

Lederen for Berliner Festspiele, Thomas Oberender, har karakterisert Vinge/Müller som en «sensasjon», og den anerkjente kuratoren Hans Ulrich Obrist har erklært at hvor enn Vinge/Müller drar, vil han være. Få, om noen, norske scenekunstnere har nytt like stor anerkjennelse i Europa.

Men også her hjemme har teaterduoen sine mektige støttespillere. Blant dem er Kristian Seltun, påtroppende teatersjef ved National­theatret.

– Det som først slår en med forestillingene deres, er at det er så kunstnerisk vågalt og originalt. Men også at det håndverksmessig er veldig komplisert teater, sier Seltun på telefon fra sitt hjemme­kontor tidligere denne uka.

I Ida Müllers massive scenografi håndmales hundrevis av meter med papp til å simulere alt fra enorme skoger til små colabokser. Seltun påpeker at Vinge/Muller skriver seg inn i en tysk tradisjon av ekspressivt teater som står på skuldrene til blant annet Bertolt Brecht og Erwin Piscator.

– Det er mye humor og popkulturelle referanser, og forestillingene er både intellektuelle og tilgjengelige, påpeker Seltun.

Den påtroppende teater­sjefen har fulgt debatten rundt kunst og sløseri med et halvt øye, men synes det er vanskelig å si noe fornuftig om den.

– Debatten er så ufornuftig. Kroppsdeler, både de indre og de ytre, har kunsten forholdt seg til siden antikken. Om folk er så redd for det, så forstår jeg ikke hvordan de kommer seg gjennom hverdagen.

– Er det aktuelt for deg å booke Vinge/Müller til å spille på Nationaltheatret?

– Ja, helt klart.

– Hva kan skattebetalerne da forvente å få igjen for pengene sine?

– Om de som ikke har sett dette, kommer og ser det, tror jeg mange ville blitt veldig imponert. Det er spektakulært, oppfinnsomt og utrolig morsomt teater. Det er veldig visuelt og ekspressivt.

– Alt snus på hodet

I 2017 skrev Klassekampen at Vinge/Müller ville miste ­støtte fra Kulturrådet fordi de ikke spilte nok i Norge. Kultur­rådet gikk riktignok tilbake på beslutningen, men det skal uansett ikke stå på fravær av forestillinger på norsk jord i fortsettelsen. Og det helt uavhengig av om de blir å se på Nationaltheatret.

Her i Flø leker kunstnerne med tanken om både spel i havgapet med det lokale koret og oppsetninger i skolens gymsal, med karakteristisk Vinge/Müller-scenografi under den ene basketkurva og publikum plassert på like karakteristiske gymsalsbenker under den andre.

For i motsetning til inntrykket som etterlates på sider som Sløseriombudsmannen, er ikke Vinge/Müllers oppsetninger ment som elitistisk ­teater for en liten, innviet kunstnerkrets i hovedstaden.

Med sin utstrakte bruk av populær­musikk og splattervold ligger alt til rette for at forestillingene kan appellere til både Gud og hvermann.

Ifølge Vinge/Müller selv kommer deres publikum i Berlin fra alle samfunnslag. Heller ikke her hjemme har det bare vært hornbriller og dyre joggesko på seteradene.

– Kunstnere framstilles som elitister, mens de fleste lever på fattigdomsgrensa. De fattige beskyldes for å sløse og boltre seg i penger, mens oljeselskaper har miljøprofil og krig er fredsbevarende. Alt snus på hodet, sier Vinge.

– Kunst er ikke fremmedgjørende. Det handler bare om å forelske seg eller fra­støtes, å sitte trygt plassert i en berg-og-dal-bane, enten den tar deg gjennom subtil minimalisme eller grense­overskridende totalkunstverk.

Vinge har funnet fram en utgave av Vi Menn fra i fjor sommer.

Der er en dobbelt­side viet en kritisk artikkel om Vinge/Müller.

«Vegard Vinge 37 – ­Vikingskipene 0», lyder overskriften til artikkelen som setter deres 37 millioner Kulturråd-kroner opp mot at Vikingskipshuset på Bygdøy ikke fikk penger til nytt museumsbygg for å redde skipene fra forfall.

Vinge blar i bladet.

– Militæret, det har vi. Sport, det har vi. Krig, det har vi. Damer, det har vi. Jeg tror Vi Menn-leserne hadde digget forestillingene våre.

sarah@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 17. mars 2020 kl. 10.23
Onsdag 8. april 2020
At besøkstallet ved Nordnorsk kunstmuseum falt i fjor, henger sammen med at tallene hadde økt kraftig i foregående år, hevder den sparkede direktøren Jérémie McGowan.
Tirsdag 7. april 2020
På grunn av korona­krisa har Forsvaret stengt museene sine. Det har også ført til at flere medarbeidere er blitt sagt opp på dagen.
Mandag 6. april 2020
Aleksander Melli har brukt under en uke på å oversette «I smittens tid» fra italiensk til norsk. Flere forlag er i gang med koronabøker.
Lørdag 4. april 2020
Styreleder Grete Ellingsen ved Nordnorsk kunstmuseum tar bladet fra munnen om hvorfor direktøren fikk sparken. Men et tidligere styremedlem bestrider framstillingen hennes.
Fredag 3. april 2020
I koronaens tid blir stadig flere tekster, foredrag og forfattersamtaler lagt gratis ut på nettet. Forfatterorganisasjon advarer medlemmene sine mot å dele for mye.
Torsdag 2. april 2020
Videotjenesten Zoom er i hardt vær for sin behandling av personvern og sikkerhet. Forbrukerrådet håper nå at flere tjenester rydder opp.
Onsdag 1. april 2020
Navs kompensasjons­ordning til selv­stendig nærings­drivende blir trolig ikke utbetalt før tidligst i juni. Musiker Anja Lauvdal er redd for å miste leiligheten i mellomtida.
Tirsdag 31. mars 2020
Filmregissør Geir Greni etterlyser krisehjelp fra Norsk filminstitutt etter stengingen av kinoene. Men instituttet venter på svar fra regjeringen.
Mandag 30. mars 2020
Uansett hvor lenge unntakstilstanden varer, vil 2020 neppe bli et normalt inntektsår for museene. Museumsforbundet frykter at tapet kan vedvare i flere år.
Lørdag 28. mars 2020
En av ti nordmenn har liten tiltro til forsk­ning på kjønn og likestilling, viser en ny undersøkelse. I flere land er kjønnsstudier under sterkt press.