Mandag 24. februar 2020
MOT NORMALT: Dutty Dior tror fansen hans trenger noen å se opp til. Slik han selv trengte noen å se opp til, da han tidlig i tenårene flyttet fra Søndre Nordstrand til Jessheim og plutselig ble «den svarteste av de svarteste». Og de eneste han kunne relatere til var rappere som Travis Scott, Young Thug og Kid Cudi – musikken deres, men også stilen.
Hallo på Dior: Sammen med Isah sto Bylarm-debutant og -headliner Dutty Dior bak en av fjorårets aller største norske hits.
Øyeblikkets frihet
I SITT LUNE HI: Ifølge Musikkmagasinets fotograf var det en gang Lillebjørn, den tørste trubaduren fra Torshov, som holdt til her, i studioet til SDKT i Skippergata.
Det handler om å fange opp energien i første takning, ordløs flyt og melodier fra løse lufta, eller underbevisstheten. Det er essensen av en ny norsk hybridpop, midt mellom rap og R&B, i 2020.

INTERVJU

Hva i alle dager skal dette bety? Det er ikke første gang noen har tenkt dette, verken første eller femte gang de har hørt en ny låt av Dutty Dior. Men altså. Jeg prøver å transkribere det som strømmer ut av monitorhøyttalere i et siderom i et studiolokale i en bakgård i Skippergata i Oslo, sånn noenlunde fonetisk ned på blokka: Kan jeg få ssjegge no’ lau? Alleeeeloujah. Føle meg hårni. Jeg sa at din sjærlihet er som dø daup – o oui – gi meg meer – ou ya.

– Den kommer ut denne uka, tror jeg. Den heter «Komma». Før det het den «Karma», og en liten stund før der igjen het den «Kom her», forklarer produsent Chrisander Rønneseth, henvendt til Musikkmagasinets hodenikkende, men lett perplekse utsendte.

Alle tre titler funker på hvert sitt vis som transkripsjon av refrenget på den nye singelen til Dutty Dior. Men den het «Komma» da den kom ut forrige torsdag, i god tid før du leser dette. Og Dutty Dior skulle egentlig vært der denne formiddagen forrige uke, der vi sitter i et slags studiokollektiv, tilhørende det overhengende konglomeratet SDKT. Først og fremst et slags management, men også et slags kollektiv, med utenommusikalske profiler som komiker Jonis Josef, kunstneren MA$ARATi og (den fremgangsrike) modellen og designeren Vetle Emil i rekkene. I tillegg til en stadig mer profilert musikkavdeling, et slags plateselskap, sentrert rundt disse rommene. Det er her Chrisander (også kjent som Pluto) og produsentkollega Mogilla (Morten Gillebo) spiller inn Stavanger-rapperen Prolly Nah, sanger og stjerneskudd Isah, samt han vi egentlig er her for å snakke med – Isahs duettpartner på fjorårets massive «Hallo», produsert av nettopp Pluto.

Fakta

DUTTY DIOR

• Artist, født 1996 i Oslo, oppvokst på Søndre Nordstrand og Jessheim.

• Rapper og/eller R&B-sanger, eller en slags hybrid de ennå ikke har funnet et navn på, mener han selv.

• Signert på selskapet SDKT, sammen med bl.a. Prolly Nah og Isah. Fikk en massiv hit sammen med sistnevnte i fjor, med «Hallo». Men ga også ut de to fullengderne «Para/Normal» og «BHD» på egen hånd i 2019.

• Forrige uke kom singelen «Komma». Denne uka spiller han på Bylarm.

Rapper/sanger/rapsanger Dutty Dior har imidlertid forsovet seg fra hele avtalen, viser det seg gradvis via telefon/SMS med manager og SDKT-sjef Philip Ruud – som selv har artistbakgrunn på sagnomsuste/beryktede Pass It Records tidlig på totusentallet under artistnavnet Lille Philip (du vet, «Sommerflørt»). Der er det vel noen historiske linjer å trekke, for dem som driver med sånt.

Men til tross for mekkeblekka med maltraktert menthol-Marlboro, på bordet foran skinnsofaen i studiorommet, til tross for rappere på raptid, som det heter, og generelt gjenkjennelig vibb, sånn sett, er det likevel nye takter over den urbane popmusikken Dutty Dior har fått fotfeste med, ganske ubemerket av såkalt mainstreammedia. Ikke bare med «Hallo», eller gjestespillet på Unge Ferraris massive gjennombruddsalbum «Midt imellom manisk og magisk» tidlig på vinteren 2018/19. Han har også gitt ut to egne fullengdere, et sted mellom ep og minialbum, i løpet av 2019. Først «Para/Normal» i februar, før «BHD» kom som overraskelsesslipp til Halloween. Begge bød på langt mer rendyrkede, minimale og mørkere, men fortsatt ytterst melodiske spor.

Med autotunet vokaltilnærming av den typen som en viss type raplyttere har problemer med å engang gjenkjenne som rapmusikk. Og det er nettopp tilnærmingen vi benytter anledningen til å få svært konkret innføring i, der vi sitter og venter på Dutty denne formiddagen. Mens Chrisander forklarer hvordan han jobber med Dutty og med Isah, om hvordan det sentrale under selve innspillingen er å gjøre det enklest mulig å spille inn kjappest mulig. Det gjøres gjennom å ha plugin-effekter (selvsagt inkludert autotune) liggende klare på lyden inn fra vokalspor, slik at vokalen kan spilles inn med en lyd tilnærmet lik det ferdig miksede resultatet.

Men også ved å ha klar musikalske maler, og medfølgende «go to-lyder», på laptopen, som gjør det mulig for ham å lage en beat der og da, klar for innspilling på rundt ti minutter. Dette er tilsynelatende et pussig paradoks, som setter et tydelig preg på både musikken de lager her, og mye moderne urban pop generelt. Hvordan den er strengt formatert, men også svært frittflytende, på samme tid. Formiddagens lille eureka-øyeblikk er hvordan dette kun tilsynelatende er et paradoks. For i praksis er musikken såpass strengt formatert nettopp for å gi rom for spontaniteten.

Den er alfa og omega, essensen er det som fanges inn på første opptak, der Dutty (eller Isah) kjører gjennom beaten fritt, ordløst, og prøver ut melodier og flyt. Chrisander blir synlig engasjert bare ved å snakke om det.

– Jeg føler det er noe man prøver å si på den opprinnelige takningen. Man blir liksom forelska i det der opprinnelige taket, en eller annen sånn nerve i det. «OK, hva er det du prøver å si der?» Jeg vet at Justin Vernon fra Bon Iver også spiller inn mye på den måten, og at han mener mye kommer frem fra underbevisstheten. Om man prøver å synge uten å skrive, men bare slipper det ut. Bare forplikt deg til å prøve å si et eller annet! Og ut fra første taket prøver vi å finne frem til en tekst som fanger selve lyden i det, uten å endre for mye fra det opprinnelige. Det er derfor vi jobber så fort, og det blir veldig viktig å skrive teksten med en gang man har spilt det inn. Nesten like fort som man kom på det der melodiske.

Dagen etter sitter omsider Dutty Dior der, svært henslengt i en kamuflasjemønstret sacco-sekk inne i det gamle vokalrommet, mens Lemaitres Ketil Jansen, del av den utvidede musikalske familien her i huset, sitter i hovedrommet utenfor og ploinker funkriff ut av en Prophet 6-synthesizer. Kris, som Dior høflig introduserer seg som med et slapt, men vennlig håndtrykk, legger søvnig uthvilt ut om hvor sjukt sliten han var på søndag. Da kom han hjem etter konsert i København lørdag, som oppvarmer for nettopp Lemaitre. Og når han først la seg ned for å sove, tok det over et døgn før det var fysisk mulig å vekke ham opp igjen, et halvt døgn etter vår opprinnelige avtale på mandagen. Men Køben var jævlig gøy da, og brått er vi over i en knotete historie om lørdagskveldens konsert, om manglende mikrofon akkurat da Dutty sto på dass og pissa, og fikk beskjed i «in ears»-headsettet om at det var på tide å løpe ned på scenen for å ta «Hallo» sammen med Isah og … vel, det ordnet seg, og publikum ble «ekstra turnt» da han til slutt fant mikken og de bestemte seg for å kjøre låta en gang til på rappen. Hele greia får undertegnede til å tenke på refrenget på «Edvard Saksehånd», denne Unge Ferrari-låta fra 2018 som introduserte mange lyttere til Dutty Dior: Jeg var en de lo av / Nå reiser jeg rundt i Europa.

Han lever den sangen nå, den triumferende delen av den, men har han også levd den andre delen av den, undrer jeg?

– Ja ass. Jeg relaterer veldig til låta, og jeg relaterer til Ferrari, vi er begge veldig misforståtte. Når jeg vokste opp var jeg hvert fall veldig outsider, særlig da jeg flytta fra Oslo til Jessheim i 2010. Det er ikke mange utlendinger der – jeg er jo ikke utlending engang, jeg er født i Norge, mamma er norsk, pappa er fra Nigeria. Men når vi flytta til Jessheim, var jeg den eneste mørke der. Da var jeg plutselig den svarteste av de svarte, liksom. Jeg skjønte ikke en dritt, men da ble jeg sånn «Greit, hvis de ikke liker meg for det her, for noe jeg ikke kan noe for en gang, kan jeg like gjerne gjøre akkurat som jeg vil». Og musikken ble den eneste utveien jeg hadde. Travis Scott, tidlig Young Thug og Kid Cudi.

Atlanta-eksentrikeren Young Thug, med sine outrerte og utydbare vokale krumspring, er så klart den av disse tre det er lettest å høre spor av i musikken til Dutty Dior. Men særlig sistnevnte, Kid Cudi, var viktig for Kris, på veien til å bli Dutty om du vil. Cleveland-artisten var en slags foregangsfigur for dagens melodisk orienterte «rapsangere». Men det er ikke det Dutty Dior trekker frem ved Kid Cudi, snarere hvordan han ga en stemme til utenforskapet.

– Det hjalp meg gjennom hverdagen. Noen jeg kunne relatere til, bare det å vite at du ikke er alene. Han sier at han er alene, ikke sant, og jeg sitter der og føler meg alene. Så bare vet jeg at du kommer gjennom det, du overlever, alt er kjipt men du dør ikke av å være ensom.

Forbindelsen til norske raptradisjoner er derimot bare et vagt minne fra barndommen, av refrenget til Onkl P & Jaa9s «Glir Forbi» (eller Flyyyr forbi, slik han synger det for å illustrere). I grunnen er det vage minnet av den låta, samt «Glasskår» med Karpe (den gang Diem, lenge før Dutty hoppet på vinterens remiks av «Moscot & Dior») det eneste forholdet han har til norske rapgenerasjoner før ham.

– Jeg er ganske ung da, jeg føler litt sånn «fuck alt det gamle, la oss starte noe nytt.» De har bygd en plattform, eller en grunnmur. Og nå er det vår tur å bygge videre på den. Med frie tøyler, ass. Eh-hehe-he.

Det er noe i den knappe, stoner-aktige latteren der som ikke lar seg transkribere presist. I den ligger ikke bare noe avvæpnende, men også noe genuint upretensiøst, en tone som tar utsagn som ellers ville fremstått som uspiselig arrogante ned på bakkenivå. Bylarm omtaler han som et hundeshow, en parade der man liksom skal vise frem sine beste evner og sånt. Men selv er han jo ikke der for å bli signa. Eller som det heter på «BHD»-bangeren «Balmains»: Kan ikke signe til Sony / Er ikke dum eller dummere, homie.

– Jeg er der for å vise dem hva de går glipp av, på en måte. Men jeg synes Bylarm er en jævlig bra event, ass. I hvert fall for de kidsa ingen har hørt om. For egen del synes jeg bare det er gøy å spille shows. Seriøst, jeg hadde blitt litt skuffa om jeg ikke skulle spille på Bylarm.

I fjor spilte han og Isah en liten minikonsert «off-larm» på Ingensteds, tre-fire låter inkludert en nedstrippa akustisk versjon av «Hallo», som nettopp hadde kommet ut, før noen kunne ane hvordan den låta kom til å prege den norske våren og sommeren. I år er Dutty Dior tilbake på Ingensteds ved midnatt torsdag, denne gangen til de grader på det offisielle programmet, toppet med «headliner-gig» på Sentrum Scene natt til søndag. Midtitjueåringen forteller hvordan han bestemte seg for å begynne å rappe fordi han mente norsk rap, norsk musikk og Norge manglet noe, noe nytt.

– Norge trenger mere baller, liksom, skjønner du? Men ikke sånn «vi trenger flere menn», shout out til alle damene også, bare du er fet og lager fet musikk støtter jeg det. Jeg synes bare det er altfor mye av det samme.

Han hører i det hele tatt veldig lite på norsk musikk. Det er kanskje et par, tre, fire norske samtidige rappere han føler. Larsiveli – «grov, grov rapper». Jonas Benyoub. Arif, så klart.

– Og meg selv. Vi sier de fire, da. Da tenker jeg rap, de som virkelig spytter. Ellers hører jeg littegrann på hun Susanne Sundfør, hun har dritfin stemme, sinnssyk dame. Og noen viste meg en gruppe her om dagen, fra Bodø eller noe? Jeg tror de heter Verdensrommet. Superchille vibes med gitarer og sånt.

Det var en dokumentar om Travis Scott som fikk ham til å innse at han kunne gjøre alt selv, som gjorde at han kjøpte seg laptop, programvaren Logic og en mikrofon. Så han kunne begynne å spille inn egne låter – i bilen til moren, for hun orket ikke at han satt på rommet og gaulet i mikken hele kvelden når hun måtte på jobb dagen etterpå. Der kommer liksom det jordnære inn igjen, i baksetet til bilen der han spilte inn sin første låt, med den ublu tittelen «Famous». En låt han først nå nettopp har tatt ned fra Soundcloud-siden, han er «jævlig flau over den, ass». Samtidig var det der snøballen begynte å rulle, raskt. Det var sånn han kom i kontakt med Prolly Nah, Isah og SDKT. Havnet på P3 med Christine, på turne med Unge Ferrari. Alt gikk veldig fort.

– Det gikk superfort. De tok oss jævla godt imot, bransjen og allmennheten.

Og innspillingen av ferske «Komma» gikk også superfort, slik Dutty Dior husker det.

– Refrenget du hører på låta er fra aller første opptak. Egentlig er nesten alt ett opptak. Vi viber jo bare, i hvert fall de første to opptakene. Da er det bare mumling, eller at jeg repeterer samme setning hundre ganger. Helt til jeg får neste setning. Jeg liker det best sånn, da får du en god flyt. Og jeg kan høre om andre har skrevet. Det er supertydelig, du kan høre det på teknikken de bruker.

Ikke at det er noe galt i det, legger han kjapt til, det viser bare variasjonen mellom rappere. Men det er mildt sagt tydelig hvor han plasserer seg selv, i så måte. Det er kanskje ikke det at han har noen negative følelser knyttet til den andre måten å gjøre det på, heller. Mer et fravær av føling.

– Det er veldig lett å høre om de bare leser rett fra telefonen. Det mister en følelse, den første energien du hadde da du gikk inn. Og det er den jeg føler teller.

Deretter gjelder det å fylle ut, rundt de melodiene og de ordene som har utkrystallisert seg ut fra første spontane takning. Og apropos de spesifikke ordene er vi nesten nødt til å spørre rett ut, som en del av samfunnsoppdraget – hvorfor er så mange av de ordene, de som overhodet lar seg tyde klart og tydelig, varianter av «bitch» og «hoe»?

– Det er bare sånn jeg snakker, sånn jeg alltid har snakket. «Bitch» er aldri negativt ladet for meg, det kommer an på hvordan du sier det og putter det inn i en setning. Du kan si «bitch» på så mange måter. Jeg skjønner at noen kan synes det er negativt, at det kanskje er et skjellsord for noen. Men jeg har mange sanger hvor jeg ikke sier «bitch» også, så hør på de i stedet, da? Jeg vet ikke, jeg kan stå på scenen og skrike «BITCH» så høyt jeg kan, men jeg ser ikke på noen, jeg kan se rett ned i gølvet. Det er en måte å få ut noe på. Jeg kan begynne å rope «faen» eller «fuck» i stedet, om det er bedre? Selve ordet betyr ingenting for meg i det hele tatt. Det er bare en måte å få ut energi på, det er energien i selve ordet.

– Men alle synes jo ikke det er like god energi i det ordet. Hva synes for eksempel moren din om det? Om hun hører på musikken din?

– Hun er min største fan, hun! Eh-hehe-he. Hun er kjempefan, litt for mye til og med, spiller det for alle på jobben sin. Jeg blir litt flau av å tenke på det, ass, men det er jo mest søtt. Og jeg synes det er morsomt at hun liker musikken min. Hun har alltid støtta meg. Og alltid spilt masse musikk når jeg vokste opp, jeg har plukka opp masse der. Marques Houston, TLC og Usher. Mint Condition og sånne band jeg aldri hadde hørt om ellers. Hun sender meg fortsatt musikk, hele tiden!

– Så fett! Hva var det forrige hun sendte deg som du kicka på?

– Hva heter den sangen? [Synger, mel. Human League:] Don’t you want me baby / Don’t you want me, oo-ooooo-oh! Hehehehe. Den sendte hun! Hun har sinnssykt god musikksmak.

martinb@klassekampen.no

Dutty Dior spiller på Ingensteds ved midnatt torsdag, og på Sentrum Scene lørdag 21.00.

Artikkelen er oppdatert: 25. februar 2020 kl. 10.31
Mandag 30. mars 2020
Direkte formidling av et følelsesinnhold er musikkens store ­styrke. Et brått aktuelt spørsmål er hvordan naturens skapende formprosesser påvirker den musikalske formprosessen.
Mandag 23. mars 2020
Når den lokale festivalen avlyses, er det flere enn de konkret involverte som kjenner det på kroppen. Ringvirkningene merkes både før og etterpå. Men kulturen kommer til å slå tilbake.
Mandag 24. februar 2020
Det handler om å fange opp energien i første takning, ordløs flyt og melodier fra løse lufta, eller underbevisstheten. Det er essensen av en ny norsk hybridpop, midt mellom rap og R&B, i 2020.
Mandag 10. februar 2020
På Nationaltheatret utvides Erlend Ropstads sanger når de speiles i Nils-Øivind Haagensens dikt – og motsatt.
Mandag 3. februar 2020
40 år etter reggaens gullalder fortsetter Jamaica å være en av de viktigste musikknasjonene i verden. Denne vinteren dro Kim Klev dit på pilegrimsreise i håp om å forstå litt bedre hvorfor.
Mandag 20. januar 2020
Opptredenen da de plutselig måtte steppe inn på hovedscenen under fjorårets Bergenfest viste potensialet. Nå hevdes det at Romskip for tiden er verdens beste rockeband fra Bergen.
Mandag 13. januar 2020
1. juledag kom den nye skiva til Yasin, en av rap-Sveriges viktigste stemmer. Den gikk rett til strømmetoppen. Natt til nyttårsaften ble han så pågrepet for drap på barndomsvennen.
Mandag 6. januar 2020
Mytologisert og banebrytende som både fri kunstner og såkalt romantisk geni, men det var selvfølgelig først og fremst i musikken at Beethoven sprengte alle grenser.