Lørdag 15. februar 2020
EN GLEDE: Petina Gappah beveger seg denne gang til 1870-tallets Zimbabwe. FOTO: HENRY OLIVER HAKULANDABA
Nedenfra
Afrika: Dr. Livingstone er ikke lenger hovedperson i fortellingen om sin siste reis.

ANMELDELSE

Selv om norske forlag ikke akkurat forteller oss så mye om verden utenfor Europa, følger de iblant med når det gjelder skjønnlitteratur. Et av de nyeste tilskuddene er Petina Gappah fra Zimbabwe, som kom raskt på norsk med sin debut fra 2008. Før det var hun internasjonalt mest kjent som jurist. Etter å ha oversett, istedenfor å ha oversatt, de to neste bøkene, har Gyldendal allerede sendt fjorårets kritikerroste «Ut av mørket, skinnende lys» ut i butikkene. Det bør mange glede seg over.

Mens Gappah tidligere har gitt oss nærbilder av mennesker i dagens Zimbabwe, beveger hun seg denne gang tilbake til 1870-tallet. Hun har selv fortalt om sin barndoms fascinasjon for europeere som var så oppsatt på å finne Nilens kilder. Mest kjent var skotten David Livingstone, som etter sin død i 1873 blei en overmenneskelig helt for misjonsforbund, geografiske selskaper og alle med imperiedrømmer. Tenk bare på hvor mye tekstilfabrikkene fikk å gjøre når halvnakne hedninger ble frelst og tok på seg sømmelige klær.

Gjennom Gappahs historiekunnskaper, fantasi og fortellerlyst møter vi flere av dem som bar utstyr, proviant – og iblant Livingstone selv. De lagde mat, vasket klær, fant stier gjennom kratt, behersket lokalspråk og forhandlet om å passere gjennom fremmede territorier. Noen av dem har fått sine navn i bøker av og om Livingstone, men nå får de også en egen stemme i beretningen om hans siste dager og siste ferd.

Fakta

roman

Petina Gappah

Ut av mørket, skinnende lys

Oversatt av Tone Formo

Gyldendal 2020, 336 sider

Først ute av to hovedpersoner er Halima, kokke med bakgrunn som slave, som har en skarp observasjonsevne og ei like skarp tunge. I Living-stones egne dagbøker omtales hun som rappkjefta og glad i sladder. Men dette er jo gode egenskaper å ha, i alle fall med tanke på at hun 150 år seinere henvender seg til oss i en muntlig, direkte og respektløs stil. Mest står hun fram som undrende: Hva er det med den tvangspregete jakten etter Nilens kilder? Ligger ikke floden der den ligger, og vil den ikke flyte videre etter at alle er døde? Burde ikke Living-stone tatt vare på sine mange barn istedenfor å vandre rundt i sumpen, som i dag ligger i Zambia? Ville det ikke være bedre å reise hjem for å få på plass noen tenner for å tygge maten, eller bli behandlet for ustanselig diaré, hemoroider, depresjoner og verkende føtter?

I mai 1873 dør en avkreftet Livingstone, som var helt på villspor etter Nilens kilder, og ikke lenger var mottakelig for råd fra noen. Vi er til stede under diskusjoner om hva som skal gjøres med hans legeme, som ender med at det skal bæres til kysten, for deretter å bli sendt med skip til hjemlandet. En del av myten er at det skyldtes dyp hengivenhet, men kanskje var det like mye ut fra håp om belønning, eller frykt for ellers å ha blitt beskyldt for drap. Men kroppen ble først tørket av salt og sol, innvoller fjernet og hans hjerte gravlagt ved foten av et tre. Ferden til Bagamoyo og Zanzibar, som krevde mange menneskeliv, tok nesten ni måneder.

Vandringene med restene av Livingstone er sett gjennom Jacob Wainwrights øyne. Som flere i følget var han en frigitt slave, med kristen omvendelse og gode kunnskaper i engelsk. I tillegg førte han dagbok. Det er den Gappah tenker seg inn i, og som gjengis i høytidelige og gammelmodige vendinger, alt gjennomsyret av kristne takksigelser, bønner og selvtilfredshet som er godt ivaretatt i Tone Formos oversetting.

Heller ikke for Wainwright er Livingstone noen opplagt helt. Misjonskallet ga bare et par omvendelser før andre sysler tok over, og dagboka uttrykker sjokk over at en kristen kunne ta med seg så mange muslimer i sitt følge uten å gjøre noe for å redde deres fortapte sjel. Bedre til sinns blei han ikke når det blei kjent at ikonet i kampen mot slaveriet tok i bruk tjenester fra beryktete slavehandlere og krigsherrer når det var opportunt. Til slutt var det Wainwright, slik som i virkeligheten, som fulgte båren over havet.

Underveis har vi også blitt kjent med Chuma og Susi, som seinere blei brakt over for å hjelpe til med å gjøre ferdig Livingstones siste dagbøker. Og med sitt språk, sin kristendom og sin dress med vest, overraskes vi ikke over at Wainwright blei tatt vel imot i det viktorianske London, det var slik afrikanere burde bli gjennom oppdragelse.

Livingstone har fått mange monumenter og mange biografier. Med Petina Gappahs roman er det også gitt liv til Halima, Susi, Chuma, Wainwright og mange, mange andre. Det var på tide å bringe mer mangfold inn i historien. Dessuten hviler hun ikke på sine laurbær, men er i gang med en trilogi som følger zimbabwere gjennom 400 år. Vi venter i spenning.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 15. februar 2020
Afrika: Dr. Livingstone er ikke lenger hovedperson i fortellingen om sin siste reis.
Lørdag 8. februar 2020
Tilknytning: «Informerte borgere?» viser hvordan nordmenn orienterer seg i samfunnet – uten å moralisere over mediebruken.
Lørdag 1. februar 2020
Historieløst: Rasmus Hage Dallands bok de identitære er svært problematisk.
Lørdag 25. januar 2020
Det nye arbeidslivet: I Amazons lagerhaller kan ingen høre deg skrike.
Lørdag 18. januar 2020
Overtramp: Alle disse skandalene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.
Lørdag 11. januar 2020
En prestasjon: Jesmyn Wards tredje roman er en vond fortelling verdt å lese.
Lørdag 4. januar 2020
Erindring: «Hjemsøkelse» er en uforlignelig roman fra en like uforlignelig forfatter.
Lørdag 28. desember 2019
Brev: I «Kærlig hilsen, Tove» skriver Tove Ditlevsen til redaktøren sin Mogens Knudsen – om alt.
Lørdag 21. desember 2019
Syklisk: Naja Marie Aidts dikt skaper avtrykk av en oppvekst, i en vill bilderikdom.ANMELDELSEEt av de første diktene i Naja Marie Aidts «Poesibok»,...
Lørdag 14. desember 2019
Noko eige: På radikalt vis utfordrar Cecilie Løveid alt som har stivna i språket.