Onsdag 12. februar 2020
TILGJENGELIG: Martin Svedmans «Når jeg drikker» fikk mye oppmerksomhet da den kom i fjor. For poeten var det viktig å skrive en diktsamling som ikke ville kreve for mye av leserne. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN
Litteraturkritiker Hadle Oftedal Andersen mener at poesien er blitt «prosaisert» de siste årene:
Nå skal diktene være enkle
Undersak

Femten nyenkle

Martin Svedman: «Når jeg drikker» (Cappelen Damm, 2019)

Helene Imislund: «Spredte døtre» (Cappelen Damm, 2018)

Amalie Kasin Lerstang: «Vårs» (Cappelen Damm, 2018)

Trygve Skaug: «Ikke slipp» (Cappelen Damm, 2020)

Alexander Fallo: «du fucker med hjertet mitt nå» (Cappelen Damm, 2020)

Ida Lórien Ringdal: «Dette skjer ikke» (Tiden, 2017)

Ingvild Lothe: «Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt» (Kolon forlag, 2016)

Rebecca Wexelsen: «Så faller jeg» (Tiden, 2017)

Sarah Zahid: «La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve» (Flamme forlag, 2018)

Tine-Jarmila Sir: «Om» (Flamme forlag, 2019)

Atle Håland: «Jeg reiser» (Flamme forlag, 2019)

Kristin Auestad Danielsen: «Sterke kjensler og andre dikt» (Samlaget, 2019)

Nora Aschim: «Unngå øyekontakt» (Flamme forlag, 2017)

Kristian Bergquist: «Alt du er trengs her» (Forlaget Oktober, 2020)

Kristin Storrusten: «Barsel» (Tiden, 2017)

Hadle Oftedal Andersen
Da Martin Svedman skrev sin første diktsamling, ville han gjøre den så tilgjengelig som mulig. – Jeg ønsket at den skulle treffe flere enn bare poesi­kjennerne, sier han.

Bøker

Det går lengre og lengre tid mellom hver gang Cappelen Damm-redaktør Sigmund Sørensen finner en vanskelig tilgjengelig diktsamling i manusbunken. Han mener noe har skjedd siden han startet i forlaget i 2008. Poetene skriver «mer rett fram» nå, mener han.

– Mitt inntrykk er at diktsamlingene vi mottar og gir ut nå, er mye mer fortellende og lettere tilgjengelig enn for ti–tolv år siden, sier Sørensen.

– Hva har skjedd?

– Det er jeg faktisk ikke sikker på. Jeg har tenkt på Nils-Øivind Haagensen som en sentral inspirasjonskilde. Han er et godt eksempel på en etablert poet som har skrevet lett tilgjengelig, men som likevel er blitt tatt seriøst som forfatter.

– Det er vel ikke alle anmeldere som er like begeistret for denne trenden? Er du redd for at poetene du gir ut, skal bli beskyldt for å skrive knekkprosa?

– Ja, jeg ser jo at noen bruker det begrepet litt nedlatende. Jeg pleier å forberede debutantene mine på at det kan bli slått ned på dersom boka blir plukket opp av en kritiker som har et mer anstrengt forhold til denne lyrikkformen.

Fakta

Fakta

Hvor går poesien?

• Har samtidslyrikken vært for lite folkelig og tilgjengelig? Det er et av spørsmålene Klassekampen har stilt i en artikkelserie om norsk poesi.

• Tidligere har vi sett på Trygve Skaugs såkalte Instagram-poesi. Poeten splitter kritikerne, men hylles av folket.

• I dag ser vi på den såkalte prosaiseringen av lyrikken, som ofte kalles knekkprosa: prosa brukket opp i linjer, så det ligner lyrikk.

Vil ikke kreve for mye

En av poetene Sørensen sikter til, er Martin Svedman. I fjor debuterte han med diktsamlingen «Når jeg drikker», som handler om «en alkoholiker som blir syk av å drikke og sykere av ikke å drikke».

Tar man seg friheten til å sette et av Svedmans dikt opp som prosa, kan det se slik ut: «Jeg er 15. Søsteren min feirer bryllup på et hotell. Har aldri hatt det så gøy. Er ikke på festen, går i korridorene».

Diktsamlingen har fått mye positiv oppmerksomhet fra litteraturkritikere. Flere av dem beskriver Svedmans dikt som «rå», «rett på sak», «prosaiske» og «effektive».

Til Klassekampen sier Svedman at det var et viktig mål å skrive en diktsamling som ikke ville kreve for mye av leserne.

Før boka kom ut, ble det også nevnt i forlaget at forfatteren kunne tjene på å droppe merkelappen «dikt» på omslaget.

– Det er jo dess­verre sånn at en slik sjangerbetegnelse kan skygge for innholdet, sier Svedman.

Han peker på at diktsamlinger gjerne kommer inn i et annet kretsløp enn romaner, og at de tradisjonelt sett ikke får like mye oppmerksomhet.

Ligger unna metaforer

Sjangerbetegnelsen fikk omsider plass på omslaget og ser ikke ut til å ha skremt bort leserne. «Når jeg drikker» har foreløpig et imponerende

totalopplag på 2700 eksemplarer.

Svedman er glad for at boka ser ut til å ha truffet også utenfor litteraturmiljøet.

– Det er alkoholismen som er hovedpersonene i diktsamlingen min, og jeg vil jo at folk som har erfaringer med den tematikken, skal få noe ut av boka, sier han.

Av denne grunn har Svedman også holdt seg unna similer og metaforer. Han ville skape et poetisk univers som var klamt, knapt, monotont og direkte.

– Jeg ville at boka skulle kunne leses i ett drag av noen som ikke nødvendigvis kjenner hele poesihistorien. Hvis det hadde blitt for mange similer og metaforer, tror jeg leserne ville blitt rykket ut av teksten.

Å bruke rim var også utenkelig, sier Svedman.

– Mine valg tok utgangspunkt i at stoffet mitt i seg selv var sterkt og eksistensielt. Diktene handler om en som drikker seg i hjel. Han mister venner og kjæreste, og det er i det hele tatt mye drama. Å introdusere rim ville stjålet for mye av oppmerksomheten. Jeg ville skrive så enkelt som mulig.

Det var imidlertid enklere sagt enn gjort. Mens selve fortellingen ble skrevet på et blunk, brukte Svedman flere år på å jobbe fram formen.

– Føler du deg forpliktet til denne formen, nå som du jobber med en ny bok?

– Nei, jeg opplever det ikke slik. Men jeg kommer nok til å fortsette med dikt.

– Naturlig utvikling

– Jeg har tenkt på dette en god stund, sier litteraturkritiker Hadle Oftedal Andersen da Klassekampen spør ham om han mener såkalt tilgjengelig poesi er blitt en trend.

Andersen viser til at han i «Norsk litterær årbok 2019» skrev om at det foregår en prosaisering av lyrikken. Her skriver han blant annet:

«Med det sosialhistoriske og med prosaiseringa byrjar det for alvor å bli grunn til å tala om lyrikken som ein altomfattande sjanger av den typen Mikhail Bakhtin i si tid identifiserte som romanens særmerke. Dagens lyrikk kan ta stoff, former og perspektiv opp i seg og gjera diktet til ein moderne sjanger, det vil seia til ein sjanger som ikkje er låst fast i eit statisk arsenal.»

Til Klassekampen påpeker Andersen at den såkalte prosaiseringen har foregått helt siden de tidlige modernistene begynte å skrive dikt uten rim og rytme, men at det absolutt har skjedd en radikalisering de siste årene.

– Det kan se ut til at det lyriske formspråket er under press, sier han.

– Du høres nesten litt bekymret ut?

– Nei, nei, jeg synes det er viktig at poesien beveger seg videre og gjør noe nytt. Det er helt naturlig, sier Andersen.

Han peker videre på at mange av poetene som skriver tilgjengelig og prosaaktig gjerne også nærmer seg det dokumentariske.

– Det handler om virkelighetsretorikk. Dersom formspråket blir for sofistikert, framstår ikke stoffet like dokumentarisk og sant, sier han.

Samtidig påpeker Andersen at ingen av disse prosa­poetene er blitt veldig store.

– Man kan jo innvende mot noen av disse bøkene at de kan likne på omrisset av en oppvekstroman fortalt i punkter, uten plott. I verste fall blir det en bok som verken gjør det prosaen eller lyrikken er god på.

– Hva med Trygve Skaug? Han skriver temmelig enkelt og er blitt ganske så stor?

– Ham vil jeg helst ikke kommentere, sier Andersen.

– Hva synes du om diktene hans?

– Ingen kommentar.

thomase@klassekampen.no

Fredag 28. februar 2020
Den årelange krangelen om forfatternes stipendpott kan nærme seg en løsning: Partene er blitt enige om å overlate fordelingen til et nøytralt utvalg.
Torsdag 27. februar 2020
Romsås bades i sol idet Mariana begår barmhjertighetsdrap på en fugl. Filmen «Alle utlendinger har lukka gardiner» viser den gylne baksida av Oslos demoniserte østkant.
Onsdag 26. februar 2020
Antall påmeldte bøker til innkjøpsordningen har økt kraftig, og ordningen er presset. Utvalgsleder Anne Oterholm i Kulturrådet mener nye kriterier må til for å bevare ordningen.
Tirsdag 25. februar 2020
Det er ikke opp til Trond Giske å definere hva seksuell trakassering er, fastslår forfatterne av boka «Giske-saken».
Mandag 24. februar 2020
Plutselig kan grava til din favoritt­forfatter være borte. Kun tilfeldigheter gjorde at gravstedet etter den modernistiske poeten Claes Gill (1910–1973) nå kan bli bevart.
Lørdag 22. februar 2020
Må dagens forfattere selv ta ansvar for markedsføringen? Nei, sier Kaja Kvernbakken, som likevel finner stor glede i å «pushe» debutboka på Instagram.
Fredag 21. februar 2020
– Vi vil ha en eier som satser på journalistikken, sier Joel Jonsson, tillitsvalgt i Hall Media. Polaris og Amedia er i budkamp om det kriserammede konsernet.
Torsdag 20. februar 2020
De siste fem årene er det knapt blitt utgitt diktsamlinger for ungdom. Nå tror flere at trenden kan snu.
Onsdag 19. februar 2020
Resetts søknad om medlemskap i Redaktørforeningen ble avslått etter en «helhetsvurdering». Pressenestor Per Edgar Kokkvold etterlyser en bedre begrunnelse.
Tirsdag 18. februar 2020
Poet og bibliotekar Paal Bjelke Andersen opplever at de «enkle» diktene ikke snakker til ham.