Månedens poet

Dyrene er verdt å hjelpe

MÅNEDENS POET

OLA SKAR

Hver måned kårer Diktkammeret månedens poet, som intervjues i Bokmagasinet. Dette intervjuet ble gjort første gang Skar vant, i oktober 2019.

– Gratulerer som månedens poet! Kan du fortelle om dette diktets tilblivelse?

– Takk, det var moro! Det oppsto mye som et biprodukt av et annet prosjekt (hvis det er lov å bruke et stort ord) som jeg holdt på med for tiden. Jeg bestemte meg for å slippe en del av hemningene eller rammene som jeg hadde pålagt meg selv i forbindelse med det prosjektet. Jeg følte jeg fikk utløp for en del momenter som ikke hadde fått komme frem til da, og syntes resultatet ble interessant.

– Hvilken plass har det å skrive dikt i livet ditt?

– Det er en måte å betrakte på, tror jeg, å anerkjenne. Jeg skriver som regel noe hver dag. Smått eller stort om smått eller stort. Hvis det er noe som fanger blikket mitt, og det er det som regel, så skriver jeg det ned.

– Juryen priser diktet for sitt «drømmespråk», hender det du bruker drømmer i diktningen din?

– Ganske ofte. Eller kanskje noe som ligner. Jeg begynner ofte med et bilde, tenkt eller reelt, og assosierer deretter mer eller mindre fritt. Som en Rorschach-test? Og så satser jeg på at underbevisstheten min vet hvor den vil. Så gjør jeg ofte en del opprydningsarbeid etterpå.

Juryens kommentar

Dette vart kåra til månadens dikt i skarp konkurranse, men makta likevel å overtyda juryen med sin subtile bruk av lyriske verkemiddel og si originale og slåande bilet­skaping. Diktet opnar med to nyord som viser korleis ein kreativ poet kan fanga inn lesaren berre gjennom tittel og opningslinjer.

‘Ansiktsskrift’ fortel at eit andlet merka av livet, med rynker og rukker, nyver og arr, kan lesast, korleis andletet fortel ei livssoge. Ordet «sjelesteinar» er ei vellykka samansetjing av det svært konkrete og sanselege med noko uendeleg ugripeleg og abstrakt. Noko forteljande og attkjenneleg ved ansikta og noko gåtefullt og grense­sprengande poetisk er såleis introdusert alt gjennom dei to første orda i månadens dikt.

I ein surrealistisk situasjon opplever me her at aldring vert skildra presist og nådelaust. Men òg overraskande – og med full klangkontroll: På den eine sida er «birøkter, / sølv / og røkelse» ei nydeleg utnytting av det musikalske i ø-lyden, på den andre sida er «Lærhudene ber / til knoklenes gud» og «de vandaliserte kroppene våre» ei så rå og rammande skildring av alderdom at me nesten vart mållause. Kvar minste del av diktet er lada med poetiske energi, og den draumeaktige ramma understrekar vekta på det visuelle, framfor det episke. Men her er òg lyd: knirkinga i golvplankane vert eit teikn på alderdom og får menneske og hus til å smelta saman, slik stein og sjel smelta saman i opninga av diktet – og til slutt vender diktet attende til skrifta, og ordsirkelen som rammar inn ansiktet, er slutta.

– «Alle dyr er vandrende kors», skriver du. Hva legger du selv i den linja?

– Det å bære på et kors har vel gjerne med motgang å gjøre, at man sliter med noe. Korset er jo også et religiøst symbol med sterk mening for mange; så det er vel ikke meningsløst slit. At dyrene samtidig er kors … at motgang er en nødvendig del av tilværelsen, kanskje? At de vandrer – at de beveger seg mot noe, og at sånt blir det motstand av? Vi har vel gjerne sympati med dem som bærer kors. Jeg tenker at dyrene er verdt å hjelpe.

– Hva inspirerer deg i skrivingen?

– Jeg vil vel ikke si at det er en enkelt ting som inspirerer. Mer et indre driv, kanskje, som gjør at du lettere lar deg inspirere av store eller små ting.

– Juryen framhever også en klimatematikk i diktet – var det noe du tenkte på, og hva tenker du poesien kan bidra med i slike spørsmål?

– Ja, jeg hadde nok klimaet i bakhodet da jeg skrev. Jeg tror at poesien kan ha en, jeg vet ikke, levende relasjon til omgivelsene sine. For eksempel savannen er ikke bare et objekt som plottes inn i teksten, men besjeles fordi den inngår i skrivingen, en menneskelig aktivitet. Dersom vi virkelig opplever at teksten snakker til oss, snakker jo også savannen på en måte til oss. Den blir levende. Hvis naturen lever og har sine egne interesser, får den jo også egenverdi. Jeg tror at i alle fall deler av klimaproblematikken har å gjøre med at vi ofte ser på naturen som et redskap eller en ressurs med verdi i kraft av det den kan yte oss, og ikke som noe med betydelig egenverdi. Dersom vi opplevde naturen som noe levende, hadde vi ikke så enkelt kunnet rettferdiggjøre denne måten å tenke på. Dersom poesien kan levendegjøre naturen, så må vel det kunne sees på som et bidrag?

Månedens dikt

Ansiktsskrift

Sjelesteiner ligger stablet

fra vegg til vegg

Gamle menn skritter gjennom rommet

med ordene på slep

Gammel materie

birøkter

sølv

og røkelse

Lærhudene ber

til knoklenes gud

Tre remser med varme

brer seg

gjennom de

vandaliserte kroppene våre

Vi er kommet dit

at vi tangerer frykt

Ansiktene våre kan byttes ut

med ansiktet til en messias

Vi signer ordet

og knirkingen i gulvplankene

Når du graver

er også knivene skrift

Ola Skar

Bokmagasinets diktspalte redigeres av poetene Endre Ruset og Joakim Kjørsvik. Vi trykker nye, innsendte dikt av etablerte og uetablerte forfattere. Bidrag mottas på adressen poetiskpraksis@klassekampen.no. Spalta har dessuten et samarbeid med Diktkammeret, et åpent, nettbasert skriveverksted for poesi, hvor Helge Torvund er veileder. Poeter kan også gå inn på Diktkammerets nettsider og delta der: diktkammeret.no. Hver måned kårer juryen i Diktkammeret en månedens poet, som intervjues og trykkes i Bokmagasinet.