Mandag 13. januar 2020
SHAPE OF YOU: Solgte til seks ganger platina i Storbritannia, men Ed Sheeran klarte ikke å slå Bryan Adams’ rekord for antall uker på nummer én, og tapte 14–16. Bryan er best. FOTO: DANIEL LEAL-OLIVAS/AFP
Hit for hit: Men er Bryan Adams bedre enn Ed Sheeran?
Popsvindelen
VG sparker i gang en musikkdebatt om da og nå, ingen blir klokere.

Hit-debatt

Ole-Martin Ihle har dårlig timing, i hvert fall for bassist å være. Men med VGs drahjelp er han tydeligvis i stand til å skape en komplett meningsløs debatt, som så ofte før når noen setter min tid opp mot din tid. Og nostalgikoret biter på, for Ihle gir dem nøyaktig hva de vil ha: gamle dager gis mening og alt nytt låter likt. Fengende, som om Ihle er Tix og gubbene er russen.

Skribenten og musikerens kronikk i VG 7. januar fikk den spissa tittelen «Musikken var bedre før – og jeg kan bevise det». Ja, så spissa er faktisk tittelen at jeg mistenker at den muligens trollende Ihle har fått ukreditert hook-hjelp fra VG-desken, avisenes svar på låtskriverlagenes toplinere, en av mange liksom-fiender i Ihles såkalte analyse av popmusikken anno nå. For det er selvsagt det er noe feil med, som det alltid er, særlig for den som egentlig ikke følger med eller en gang bryr seg. Merk for øvrig at kronikktittelen er misvisende: Det er ikke dagens musikk Ihle vil ta, men dagens hitlister. De som i Norge i skrivende stund toppes av The Weeknds «Take on Me»-refererende «Blinding Lights».

Om hitlistene var bedre før? Ha. Ha. Ha. Globalt har de med noen eksepsjonelle unntak (1967? 1984?) først og fremst inneholdt forglemmelig fjas, med små og store øyeblikk av ekstase derimellom, fra Elvis og Beatles, via MJ og Prince og Madonna, til Rihanna og fjorårsfenomenet Billie Eilish. Det året Ihle ble født, 1977, kjent som punken og «Rumours» sitt store år, var det kun fem forskjellige artister som toppet VGs singelliste, apropos ensretting: Pussycat, Boney M, Smokie, The Manhattan Transfer og Baccara.

I 1991, det store året for Nirvanas gjennombrudd, et Ihle-eksempel på fortidas overlegenhet, var verdens desidert største hit Bryan Adams’ strømpebukseballade «(Everything I Do) I Do It for You», sin tids mindre sexy utgave av Ed Sheerans ganske usexy «Shape of You». Ingen av delene veldig cutting-edge, og det er vel omtrent der hitliste-lista har ligget, sånn generelt.

Men popmusikk er gøy likevel. Fordi det er mye av det. Vilt mye. Og fordi blant mye pussig piss, får vi innimellom servert champagne, eller bare en tungt sukra brus som smaker best på styrten. Herlig. Men hvor den nye lyden kommer fra i morgen, vet faktisk ingen, hvilket har blitt stadig mer uforutsigbart i en bransje som har mindre kontroll enn på lenge, til forskjell fra hva Ihle antyder.

Joa, Max Martin lager fortsatt hits – han er med i låtskriverlaget på The Weeknds nye – men han har faktisk ikke toppet Billboard siden 2016. Og i foregangslandet Sverige, apropos Martin, har det oppstått nær panikk i musikkbransjen etter indie-gangsterrappens inntog og overtagelse av strømmelistene (se hovedsaken i denne avisa).

Eller se til de siste par års amerikanske nykommere på toppen av våre norske hitlister: Post Malones folk-hiphop oppstod på Soundcloud og ble senere plukket opp av «industrien». Ditto for de delvis grunge-inspirerte emo-rapperne Lil Peep og XXXTentacion. Country-rapper Lil Nas X er self-made via en Nine Inch Nails-sample og videotjenesten TikTok. Hans «Old Town Road» ble først sluppet uavhengig og senere reutgitt av Columbia Records.

Og Billie Eilish, hun er en singulær en, skriver og spiller inn med broren og dyrker sitt eget outsider-image fordi det faller like naturlig for henne som å være åpen om depresjoner og tourettes. Eventuelt kan vi holde oss her og snakke om Karpe, som ikke passer inn i noen av Ihles ideer om den moderne, strømlinjeformede hitmusikkens manglende vilje til risiko. Karpe risikerer mye og Karpe risikerer ofte. Og de er størst.

I det hele tatt har Ihles mye diskuterte VG-tekst noen besynderlige utelatelser, den misbruker Wikipedia grovt og er mest et salig udokumentert rot skapt for å få reaksjoner, såpass at jeg tar den som en spøk. Men det ligger også et halvveis poeng inni der et sted, om hitlåtene som ligner stadig mer på hverandre, om track-and-hook-produksjonsprosessen som John Seabrook skrev så godt om i «The Song Machine» fra 2015. Men vi befinner oss ikke i 2015 lenger, og ved starten av et nytt tiår er det helt andre strømninger som setter avtrykk, særlig de der publikum favoriserer outsidere over hva som prakkes på dem fra toppen av pophierarkiet.

Det er det som er trenden, til trenden blir yesterday’s news. Og hvem vil vel ha gårsdagens nyheter? Nobody in the wooorld, som Mick sang så frekt over resten av skrangle-Stones høsten 66. Det var den gang.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. februar 2020 kl. 10.39
Mandag 6. april 2020
KommentarRobert Altmans bransje- og tidsåndssatire «The Player» (1992) utspiller seg i og rundt et filmstudio der hovedpersonen Griffin Mill (Tim Robbins) er ansvarlig for å sile...
Mandag 16. mars 2020
Et kulturliv i karantene er både en krise og et stort, merkbart tap, men påbudt isolasjon er også en mulighet for mer musikk.
Mandag 3. februar 2020
Gjestespill«Bør jeg slutte å strømme musikk på grunn av miljøet?» Mange spør meg om det. Først skjønte jeg ikke hvor alle spørsmålene kom fra, men så oppdaget jeg presseoppslagene som har...
Mandag 13. januar 2020
VG sparker i gang en musikkdebatt om da og nå, ingen blir klokere.