Lørdag 11. januar 2020
TUNG HISTORIE: Slaveri og rasisme danner bakteppet i Jesmyn Wards roman. Her ser vi fanger ved Parchman-fengselet satt til tvangsarbeid i 1911. FOTO: MISSISSIPPI DEPT. OF ARCHIVES AND HISTORY/WIKIMEDIA
Sanger fra Mississippi
En prestasjon: Jesmyn Wards tredje roman er en vond fortelling verdt å lese.

ANMELDELSE

Dette er Jesmyn Wards tredje roman, og den befester hennes posisjon som en gryende litterær verdensstjerne – jevnlig omtalt som «den nye Toni Morrison».

Den 13 år gamle gutten Jojo bor i den fiktive bygda Bois Sauvage, der hvor det fuktige Mississippi-deltaet møter den grumsete Mexico-gulfen. Ward har selv vokst opp i disse traktene, og Boise Sauvage var åsted også for gjennombruddsromanen «Det som reddes kan» – utgitt på norsk i fjor.

«Syng, gravløse, syng» er likevel en nokså annerledes roman enn «Det som reddes kan», blant annet fordi Jojo og lillesøsteren Kayla røskes ut av den relative tryggheten bestefaren i Bois Sauvage representerer. Moren Leonie, som har alvorlige rusproblemer og en manglende evne til å ta seg av barna sine, b­estemmer seg for å ta dem med seg på biltur nordover i staten hvor faren Michael skal slippe ut av fengsel. Det blir en forferdelig reise fram og tilbake, hvor annethvert kapittel fortelles av henholdsvis Jojo og Leonie. Sistnevnte virker totalt blendet av forelskelsen i Michael, og uten evne til omsorg for eller empati med barna de har fått sammen. Det er Jojo som tar seg av sin treårige lillesøster, og beskytter henne mot den ustabile og regelrett slemme moren. Kapitlene hvor Leonie forteller gir likevel leseren en slags forståelse for henne, som Jojo, av åpenbare årsaker, ikke har.

Fakta

ROMAN

Jesmyn Ward

Syng, gravløse, syng

Oversatt av Eve-Marie Lund

Aschehoug 2020, 282 sider

Flerstemmigheten er en styrke i romanen, og utvides av at en tredje forteller dukker opp i andre halvdel av boka. Både mor og sønn har evnen til å se spøkelser, men de vet ikke om at de deler denne egenskapen. Gjenferdet av den unge gutten Richie gir seg til kjenne for Jojo, og tvinger seg inn i bilen når de skal forlate det beryktede Parchman-fengselet. Richie vil tas med til Jojos bestefar som satt sammen med ham i Parchman noen tiår tidligere. Les gjerne Wikipedia-artikkelen om hvordan virkelighetens Parchman ble drevet som tortur- og tvangsarbeidsleir for svarte menn til godt ut på 1970-tallet.

Forlaget lanserer denne boka som en «tidløs» roman, men på en måte er det helt motsatt. Ikke fordi Leonie er hekta på crystal meth, eller fordi sveiseren Michael er traumatisert av Deepwater Horizon-ulykken, men fordi denne boka handler om mennesker hvis handlinger, idéunivers og liv er dypt preget av spesifikke historiske erfaringer knyttet til slaveri og raseskille i det moderne USA. Michael er hvit, og en av fetterne hans stod bak det ustraffede drapet på Leonies bror noen år tidligere. Michaels far sørget for å dekke til hendelsen, og nekter å ha noe med sine svarte barnebarn og gjøre. Det er kanskje noe universelt over hvordan undertrykt skyldfølelse kan produsere blindt hat mot de man selv har forgrepet seg mot, men i dette tilfellet er det så tett knyttet opp mot rasisme og amerikansk historie at det blir vanskelig å forstå fortellingen uten den historiske bakgrunnen.

Slik sett handler hele denne boka om nettopp tid, og om hvordan de fortvilte menneskene i Mississippi er født inn i historien. De tar egne valg, de fleste av dem nokså dårlige, men de formes ubønnhørlig av alt som går forut for dem, som de ikke kan kontrollere: Oldemødre som husker historier om slaveskipene, bestefedre som har historier om lynsjinger og regelrette konsentrasjons­leirer, onkler som er døde og mødre som ikke bryr seg.

Når de kommer tilbake til Bois Sauvage, overbeviser Richies spøkelse Jojo om at han vil forsvinne dersom han greier å få bestefaren til å fortelle om Richies død, som han ikke selv husker. Historien kommer til slutt fram, men den er så grusom at Richie ikke vet hva han skal gjøre med den. Isteden setter han seg i et tre, fullt av andre spøkelser:

«De vagler som fugler, men ser ut som mennesker. De snakker med øynene: Han voldtok meg og kvalte meg til døde jeg løftet henda og han skjøt meg åtte ganger hun låste meg inne i skuret og sulta meg til døde mens jeg hørte ungene mine leke med henne i hagen de kom inn på cella mi midt på natta og de hengte meg de fant ut at jeg kunne lese og de halte meg ut på låven og stakk ut øynene mine før de slo meg i hjel [...]»

Dette er en vond, tidfull roman på et svært høyt litterært nivå. «Det som reddes kan» inneholdt tidvis litt påklistrede analogier til gresk mytologi, og lange metafor-rekker som kunne gjøre lesingen vanskelig. I denne boka er det isteden som om Ward har større tillit til at historien kan stå støtt i et mer rettfram språk. En imponerende prestasjon.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 21. mars 2020
Isolasjon: Karolina Ramqvist konfronterer sine feministiske reflekser.
Lørdag 14. mars 2020
Urverk: Christoph Ransmayrs refleksjon over tid reiser funda­mentale spørsmål om fornuft, framskritt og forgjengelighet.
Lørdag 7. mars 2020
Prevensjon: Marte Stubberød Eielsen skriver overbevisende om det 20. århundres viktigste revolusjon.
Lørdag 29. februar 2020
Samtykket: Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret gir et solid innblikk i Giskesaken, men legger for lite vekt på den politiske maktkampen.
Lørdag 15. februar 2020
Afrika: Dr. Livingstone er ikke lenger hovedperson i fortellingen om sin siste reis.
Lørdag 8. februar 2020
Tilknytning: «Informerte borgere?» viser hvordan nordmenn orienterer seg i samfunnet – uten å moralisere over mediebruken.
Lørdag 1. februar 2020
Historieløst: Rasmus Hage Dallands bok de identitære er svært problematisk.
Lørdag 25. januar 2020
Det nye arbeidslivet: I Amazons lagerhaller kan ingen høre deg skrike.
Lørdag 18. januar 2020
Overtramp: Alle disse skandalene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.
Lørdag 11. januar 2020
En prestasjon: Jesmyn Wards tredje roman er en vond fortelling verdt å lese.