Lørdag 4. januar 2020
LINJER: Jenny Erpenbecks nyeste roman på norsk, «Hjemsøkelse», viderefører temaene tid og minne fra hennes tidligere bøker. FOTO:ANNIKEN C. MOHR
Historiens hus
Nytt bylinefoto
Erindring: «Hjemsøkelse» er en uforlignelig roman fra en like uforlignelig forfatter.

ANMELDELSE

«J-e-g v-e-n-d-e-r h-j-e-m» skriver Forfatterinnen, en av de mange karakterene som vandrer inn og ut av Jenny Erpenbecks roman «Hjemsøkelse». Hva betyr så det? Et hjem er i utgangspunktet en materiell ting: Et rom forbehold den som bebor det, vegger og tak. Men det er i likeså stor grad, for Forfatterinnen, kommunist og tidligere flyktning fra forfølgelse i sitt eget hjemland, et abstrakt begrep, «hjem», som peker rett inn til noe helt sentralt i menneskenes liv: et vell av kulturelle forestillinger, minner, tradisjoner, materielle og sanselige fenomener som knytter direkte an til erfaringen av tilhørighet, kjærlighet, identitet og historie – grunnleggende kategorier for hvordan et menneske forstår både seg selv og samfunnet det lever i.

«Hjemsøkelse» bygger på en enkel, men briljant idé: På en tomt i Brandenburg ved Berlin bygges et hus tidlig på 1930-tallet. Så fortelles husets historie ad de som bebor det i løpet av 1900-tallet, fra tomten selges første gang og til huset til slutt rives, nesten hundre år seinere; fra storbonden, via en arkitekt og hans kone, den jødiske naboen og dennes niese, til en russisk offiser, den østtyske Forfatterinnen og en rekke andre. Mellom hvert kapittel fortsetter Gartneren, den eneste konstante skikkelsen, å skjøtte sitt arbeid i husets hage, en repetisjonsøvelse som står i sterk kontrast til de store omskiftningene huset overværer.

Fakta

ROMAN

Jenny Erpenbeck

Hjemsøkelse

Oversatt av Ute Neumann

Forlaget Oktober 2020, 176 sider

Bruken av huset som scene åpner for at Erpenbeck kan fortelle den tyske erfaringen gjennom et helt århundre, men samtidig – og dette er det vesentlige – legge vekten på enkeltmenneskene, de mange som i årenes løp har passert gjennom samme sted, og som har etterlatt seg spor, historier gjemt og ofte glemt i fortiden. Livene i «Hjemsøkelse» er bestemt av flukt og uklare grenser, og av forsøk på å slå rot mens tiden fortsetter å løpe. Like ofte er det derfor tapet som bestemmer, for eksempel hos den tidligere nazistiske arkitekten som, i DDR-tida, må flykte fra huset:

Han vet ikke når den siste gangen han kommer til å ha badet her, kan ha vært. Ei heller om det på tysk finnes en verbtid som klarer det kunststykke å erklære fortid til fremtid.

Nei, selv ikke det innfløkte tyske språket kan påvirke tidens gang; det er som «om tiden kan bukte og vri på seg uansett hvor godt man tar tak, vrenge seg akkurat som den vil», mens mennesket, på tross av alskens ideologi, politikk, religion og norm, til slutt er utlevert til historiens vilkårlighet. For menneskene i boka er resultatet det samme: De lever alle i sin erindring, huset er alltid allerede tapt, de selv på vei videre. En annen karakter, en gammel dame på besøk hos Forfatterinnen, tenker, i et resonnement som treffer romanens dyp:

Det er vel så […] at alle setninger nås før eller siden og sies først av den ene og så den andre, her eller der, slik alt tilhører alle når man er på flukt, for overført på livet er tingenes gang, og menneskenes, i grunnen alltid den samme som på flukt.

Hva er så et hjem? Selv det varige er flyktig når man flykter, og et hjem snarere å finne, slik Besøket innser, heller i en sang enn i et hus.

Og kanskje er det slik man kan forstå Erpenbecks særegne måte å bruke språket på også? Fortelleren er kjølig og distansert. Prosaen, glimrende oversatt av Ute Neumann, er underlig lett og musikalsk, den drives framover av en utstrakt bruk av repetisjon: Setninger, fraser og motiver gjentas lik ledemotiver, og gis gradvis mer og mer tyngde når deres betydninger blir åpenbart for leseren. Dette gir teksten en nerve og intensitet som varer romanen igjennom. Oppsamlingen speiler romanens struktur: For hver historie, hvert liv som har passert gjennom huset, blir det neste kapitlet enda litt mer komplekst; gjenklangen fra de gamle livene høres i rommene hvor de nye lever.

Og da berører vi et helt sentralt moment i boka, og i Erpenbecks hele forfatterskap: Tidens og minnets virkemåter. For hvilken verdi har erindring om alt skal forgå? I denne voldsomme krympingen av menneske-livet, som jo tross alt er det eneste vi har, blir tilværelsens vilkårlighet og brutalitet tydelig, men paradoksalt nok også dens skjønnhet – og det er også her erindringens alvor, nødvendigheten av å kjenne historien, og å skrive den igjen og igjen, viser seg tydeligst. Litteraturen er, som sangen, et minnearbeid.

Men det er også med denne erkjennelsen at romanens skjønnhet – og det må sies: «Hjemsøkelse» er en usedvanlig vakker roman – virkelig kommer til syne. Det er en kort bok, kun 170 sider, men mellom permene er det så mye liv som fortelles, og så mye tenkning som foregår, at jeg får bekreftet hva jeg allerede vet: at Jenny Erpenbeck er en av samtidens største forfattere.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 21. mars 2020
Isolasjon: Karolina Ramqvist konfronterer sine feministiske reflekser.
Lørdag 14. mars 2020
Urverk: Christoph Ransmayrs refleksjon over tid reiser funda­mentale spørsmål om fornuft, framskritt og forgjengelighet.
Lørdag 7. mars 2020
Prevensjon: Marte Stubberød Eielsen skriver overbevisende om det 20. århundres viktigste revolusjon.
Lørdag 29. februar 2020
Samtykket: Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret gir et solid innblikk i Giskesaken, men legger for lite vekt på den politiske maktkampen.
Lørdag 15. februar 2020
Afrika: Dr. Livingstone er ikke lenger hovedperson i fortellingen om sin siste reis.
Lørdag 8. februar 2020
Tilknytning: «Informerte borgere?» viser hvordan nordmenn orienterer seg i samfunnet – uten å moralisere over mediebruken.
Lørdag 1. februar 2020
Historieløst: Rasmus Hage Dallands bok de identitære er svært problematisk.
Lørdag 25. januar 2020
Det nye arbeidslivet: I Amazons lagerhaller kan ingen høre deg skrike.
Lørdag 18. januar 2020
Overtramp: Alle disse skandalene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.
Lørdag 11. januar 2020
En prestasjon: Jesmyn Wards tredje roman er en vond fortelling verdt å lese.