Lørdag 28. desember 2019
I ALL FORTROLIGHET: Tove Ditlevsen, her fotografert i 1975 – året brevkorrespondansen stanset. FOTO: NORDFOTO/NTB SCANPIX
Kjære Tove
Brev: I «Kærlig hilsen, Tove» skriver Tove Ditlevsen til redaktøren sin Mogens Knudsen – om alt.

ANMELDELSE

Man finner nesten alltid noe man hadde glemt at man hadde, når man rydder. Det skjedde også på det danske forlaget Gyldendal tidligere i år, da noen med­arbeidere snublet over en bunke brev fra Tove Ditlevsen adressert til redaktøren sin, Mogens Knudsen. Det var flaks kan man si, og det var også flaks for oss som nå kan lese brevene i samlingen «Kærlig hilsen, Tove».

Det starter 1. februar 1969 med at Ditlevsen vil bytte forlag fra Hasselbalch til Gyldendal, og skriver til Knudsen på Gyldendal: «Kære Mogens. Tak for sidst, det var smadderhyggerligt.» Derfra går det ikke lang tid før brevene blir intime, og Ditlevsen innlemmer redaktøren i alt som skjer i livet hennes de seks årene. Det siste brevet er datert 22. juli 1975, åtte måneder før Ditlevsen tok sitt eget liv.

Mogens Knudsen forsto nok verdien av brevene da han la dem i forlagets pengeskap, hvor de altså nå er funnet og publisert for offentligheten for første gang. Det er ikke godt å vite om han sparte på brevene av personlige grunner eller med tanke på å utgi dem senere, men han hadde nok en klar idé om at de var skrevet av en forfatter som ville rekke langt inn i framtiden.

Om Ditlevsen selv ville ha godkjent utgivelsen, vites heller ikke. I en parentes et sted skriver hun at «dette er fortroligt, ikke noget med at arkivere det!» I det originale brevet, som er avbildet på neste side, ser man at Ditlevsen i den maskinskrevne teksten har understreket fortrolig med to grønne streker i penn. Men kanskje ville hun også synes fortroligheten var mindre viktig med tidens løp.

Fakta

BREV

Tove Ditlevsen

Kærlig hilsen, Tove.

Breve til en forlægger

Dansk Gyldendal 2019, 114 sider

Én historie er drivende i brevene, og det er historien om det turbulente forholdet mellom Ditlevsen og den siste mannen hennes, Victor Andreasen. I januar 1970 ble hun innlagt på psykiatrisk og skriver til Knudsen at «det er min afsindige genforening med Victor, der til sidst slog mig ud.» Tre måneder senere skriver hun og ber Knudsen om han kan kanskje kan trekke i noen tråder for å få henne utskrevet. Hun får nemlig ikke dra hjem i helgene lenger, etter at hun kastet antabusen (et legemiddel mot alkoholmisbruk) i do sist hun var hjemme, så hun og Victor kunne «sammen kunne tage os en lille en om søndagen.» Det endte med, forteller hun i brevet, at de to delte en flaske rødvin og «for at gøre en lang historie kort tog vi ind på alle værtshuse mellem København og Roskilde og drak bajere, til vi arm i arm kom dinglende op på afdelingen, hvor han blev smidt ud og jeg i seng..»

I årene brevvekslingen strekker seg over, er Ditlevsen jevnlig innlagt på psykiatrisk. Likevel utga hun mange bøker i perioden, blant annet erindringsromanene «Gift» (1971) og «Vilhelms værelse» (1975).

Mye av det hun skriver til Knudsen, handler om penger og økonomisk rot. «Jeg er ikke gift og ikke skilt, og hverken Victor eller jeg betaler skat, og du kan jo selv se, at det ikke kan blive ved med at gå,» skriver hun. Generelt ber hun Knudsen om mye, også å ringe til Victor og forhandle med ham når han ikke vil snakke med henne.

Samlingen av brevene er kun Ditlevsens brev til Knudsen, og ikke omvendt. I en tid hvor «brevveksling» stor sett foregår over e-post, og de sendte og besvarte «brevene» står under hverandre i en tråd, er det noe uvant i å bare se den ene siden av utvekslingen. Hva svarte han på alt hun skrev? Kanskje svarte han heller ikke alltid, som når hun ba om ting han ikke kunne gi henne, eller ytret paranoide ideer om at Gyldendal holdt på å gå konkurs og kanskje holdt det skjult for henne, så hun aldri ville få pengene sine. Et av brevene avslutter hun med et P.S.: «Hvorfor får jeg heller aldrig nogen af Gyldendals priser?» Den morsomme og litt fandenivoldske tonen i brevene minner om brev­kassen hun skrev i det danske ukebladet Familie Journal fra 1956 til 1976, som også ble utgitt som bok i fjor under tittelen «Små hverdagsproblemer». Her skrev kvinner inn og spurte Ditlevsen til råds om alt mulig. De fikk kanskje ikke alltid svaret de håpet på, men de fikk Tove.

Da Ditlevsen endelig ble skilt fra Victor Andreasen i 1971, skrev hun en kontaktannonse i avisen Politiken, hvor hun søker en ny mann. Det var skandaløst og selv om hun synes det er «frygteligt» med all sladderen, skriver hun at de andre pasientene på psykiatrisk synes det er helt normalt «og jeg har jo også den margin, at jeg har lov til at være lidt excentrisk, ikke?» Ditlevsen fant en ny partner, men i brevene virker det mest som en praktisk løsning for å slippe å være alene, for hun kan ikke snakke med ham, skriver hun.

Er jeg så endelig sammen med nogen, jeg kan tale med, bliver jeg så bange for at blotte mig, at jeg misbruger den kostbare tid til at spille falsk klovn, for folk må endelig ikke kede sig sammen med mig. Sikrest føler jeg mig, som du ved, blandt muntre og let berusede mennesker, som ikke aner hvem jeg er. Altså sådan virkeligt.

Man blir fristet til å si at hun nok var mer synlig enn hun trodde, for i alle de spøkefulle, selvironiske og biske kommentarene, er hun virkelig levende til stede, på en eller annen måte. En gang undertegner hun et brev med «din forvirrede, Tove». Å være så forvirret og samtidig så klar, må være et testamente på hennes evner som forfatter.

Et år før hun døde skrev Ditlevsen et «PS» om skrivemaskinen sin, som føles som en illevarslende forutanelse: «Nu kan den gamle maskine snart ikke repareres mere. Når jeg må skrive dens nekrolog vil intet øje være tørt!»

Det er derimot ikke hennes siste ord i boken, for noen måneder senere skriver hun fra sykehuset igjen. «I øvrigt har jeg det godt her - og så får jeg endelig noget for skatterne! Kærlig hilsen, Tove».

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 25. januar 2020
Det nye arbeidslivet: I Amazons lagerhaller kan ingen høre deg skrike.
Lørdag 18. januar 2020
Overtramp: Alle disse skandalene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.
Lørdag 11. januar 2020
En prestasjon: Jesmyn Wards tredje roman er en vond fortelling verdt å lese.
Lørdag 4. januar 2020
Erindring: «Hjemsøkelse» er en uforlignelig roman fra en like uforlignelig forfatter.
Lørdag 28. desember 2019
Brev: I «Kærlig hilsen, Tove» skriver Tove Ditlevsen til redaktøren sin Mogens Knudsen – om alt.
Lørdag 21. desember 2019
Syklisk: Naja Marie Aidts dikt skaper avtrykk av en oppvekst, i en vill bilderikdom.ANMELDELSEEt av de første diktene i Naja Marie Aidts «Poesibok»,...
Lørdag 14. desember 2019
Noko eige: På radikalt vis utfordrar Cecilie Løveid alt som har stivna i språket.
Lørdag 7. desember 2019
WHO: Holths bok gir innsyn og innsikt i den kompliserte Syria-krigen.
Lørdag 23. november 2019
Kan og skal man skille litteraturen fra livet og kunstneren fra verket? Sånne diskusjoner kan være interessante og lærerike, som med Knut Hamsun og Det tredje riket, eller Peter Handke og Milosevic-regimet. Andre ganger er det mindre å lære, og...
Lørdag 16. november 2019
Kongens dag­bøker, som han egenhendig nedtegnet fra 1906 til 1955, er prismet Tor Bomann-Larsen bruker for å skrive historien om Norge i åttebindsverket om kong Haakon og Maud, som nå avsluttes med boka «Kongen». Noen ganger er ikke kongeprismet helt...