Et av de første diktene i Naja Marie Aidts «Poesibok», ‘Vintergleder’, slår luften ut av meg både ved første- og annengangs lesing. Det handler ikke så mye om at det treffer meg som at diktet er overveldende, både hva gjelder lengde og bilderikdom. Over flere sider følger ‘Vintergleder’ en form der diktjeget ramser opp ting, begivenheter, erfaringer. Skjønt, diktjeg: Et jeg er knapt synlig her, snarere er det snakk om en jegløs utsigelse. Et (relativt tilfeldig) utdrag: