Cecilie Løveid er det naturlege geniet i norsk litteratur. 16–17 år gammal debuterer ho, på slutten av 1960-talet, med dikt i ulike aviser, tidsskrift og antologiar. Dette er tekstar som på radikalt vis utfordrar den etablerte forståinga av kva eit dikt er eller kan vera. Ikkje sjeldan eksisterer dei i grenselandet mellom dikt og prosa. Eit av dei er til dømes stilt opp som susjett til ein roman, i stikkords form, fordelt på ti kapittel. Fleire av dei er dramatiske monologar, det vil seia dikt der den som fører ordet heilt tydeleg er nokon annan enn forfattaren.
Mor og far
Ingmar Bergman forsøkte å skrive seg fram til en forståelse av sine egne foreldre.