Kan og skal man skille litteraturen fra livet og kunstneren fra verket? Sånne diskusjoner kan være interessante og lærerike, som med Knut Hamsun og Det tredje riket, eller Peter Handke og Milosevic-regimet. Andre ganger er det mindre å lære, og litteraturdebatten sklir over i noe som minner mer om Se og Hør. Noen ganger skjer det imidlertid noe annet, noe uventet, der vekselvirkningene mellom det levde livet og litteraturen er så kaotiske at det er nærliggende å lese livet selv som en del av verket. Et eksempel på det var da den unge poeten Yahya Hassan, kort tid etter å ha fått sitt gjennombrudd med diktsamlingen «YAHYA HASSAN», i 2015 meldte sin ankomst i dansk politikk. Karrieren som kandidat for Nationalpartiet ble kort, og minnet mer om en situasjonistisk performance enn partipolitikk (en grense som riktignok har blitt langt mer utydelig siden den gang). Men Hassan viste med all utydelighet hvor krevende det kan være å skille skjemt fra alvor, politikk fra kunst, kunstner fra kunstverk og etikk fra estetikk.