Lørdag 23. november 2019
TUNG TIDS TALE: Yahya Hassan har seks tilsynelatende kjipe år bak seg siden forrige utgivelse. FOTO: VEGARD GRØTT, NTB SCANPIX
Grenseløs: Yahya Hassan lager et brygg av giftig maskulinitet – og tømmer selv giftbegeret.
NÅR RASSHØLET VÅKNER

Kan og skal man skille litteraturen fra livet og kunstneren fra verket? Sånne diskusjoner kan være interessante og lærerike, som med Knut Hamsun og Det tredje riket, eller Peter Handke og Milosevic-regimet. Andre ganger er det mindre å lære, og litteraturdebatten sklir over i noe som minner mer om Se og Hør. Noen ganger skjer det imidlertid noe annet, noe uventet, der vekselvirkningene mellom det levde livet og litteraturen er så kaotiske at det er nærliggende å lese livet selv som en del av verket. Et eksempel på det var da den unge poeten Yahya Hassan, kort tid etter å ha fått sitt gjennombrudd med diktsamlingen «YAHYA HASSAN», i 2015 meldte sin ankomst i dansk politikk. Karrieren som kandidat for Nationalpartiet ble kort, og minnet mer om en situasjonistisk performance enn partipolitikk (en grense som riktignok har blitt langt mer utydelig siden den gang). Men Hassan viste med all utydelighet hvor krevende det kan være å skille skjemt fra alvor, politikk fra kunst, kunstner fra kunstverk og etikk fra estetikk.

Når den fremdeles unge poeten nå kommer ut med en oppfølger som så og si begynner der den forrige slapp, er det som med debutsamlingen fra 2013 vanskelig, for ikke å si umulig, ikke å lese den selvbiografisk. Mye minner om debuten, for eksempel valg av tittel og omslag. De to bøkene ser helt identiske ut, med unntak av totallet og det lille ordet «stadig» i den korthugde biografien på baksida: «Født i 1995. Stadig statsløs palæstinenser med dansk pas.» Også den konsekvente bruken av versaler, som gir assosiasjoner både til gamle pønkfanziner og sinna folk på internett, har overlevd. Det har også dikteren selv – så vidt det er.

Fakta

DIKT

Yahya Hassan

Yahya Hassan 2

Dansk Gyldendal, 112 sider

Allerede i åpningsdiktets andre linje skjønner man at diktene handler om det som har vært noen svært vanskelige år siden forrige utgivelse: «UD AF BLOKKEN / SKUD­SIKKER VEST PÅ I SOMMERVARMEN». Tøff-i-trynet-attituden klarer ikke skjule at det er seks temmelig kjipe år som har gått, år som blant annet inkluderer stoffremkalte psykoser, fengselsstraff, drapstrusler og overfall, noen ganger med dikteren som offer, andre ganger som gjerningsmann. Diktet ‘SKUDT’ handler for eksempel om en episode der Hassan skjøt en 17 år gammel gutt i beinet:

JEG SAGDE SMUT / MEN HAN FORFULGTE MIG I HALVANDET MINUT / OG ENDTE MED AT BLIVE SKUDT / DET HAR JEG IKKE FORTRUDT / SELVOM DET ER FORBUDT / AT PRUTTE MED KRUDT.

Diktet er typisk for energien og motløsheten, humoren og alvoret, som lever side om side i mange av Hassans dikt. Så melder spørsmålet seg: Kan man vurdere et sånt dikt isolert fra hendelsen det beskriver? Skylder man offeret å se det fra hans perspektiv, finne dommen, lese den? Skylder man forfatteren å finne ut om det stemmer at han trolig ville blitt overfalt av den gjengen 17-åringen skal ha vært en del av? På en måte gjør Hassan slike dilemmaer enklere for oss, fordi han ikke ber om medlidenhet. Man kan være fristet til å si at han tar det som kommer hans vei «som en mann», han påberoper seg ikke en offerrolle når han selv har vært et rasshøl – i motsetning til hva en del andre kultur- og politikkmenn har gjort de siste par årene. «YAHYA HASSAN 2» er på ingen måte noe forsvarsskrift, snarere er det et anklageskrift, der det ofte er han selv som sitter på tiltalebenken. Den voldelige faren, som var sterkt til stede i debuten, lurer her mest i bakgrunnen, som en guddommelig helvetesmaskin eller en rot til alt vondt («SVINENES BØRN LIGNER OGSÅ NOGLE SVIN», heter det et sted).

Som leser og medmenneske sitter man igjen med en følelse av at Hassan er for hard mot seg selv, for lite tilgivende. Mens man i debutsamlingen kunne finne ømme skildringer av hvordan han på omsorgsfullt vis tok vare på lillebroren (som denne gangen er representert ved tre egne dikt inne i omslaget), og vi får høre hvordan han reddet ham fra å få juling av faren etter at han enda en gang hadde pissa på seg om natta, er Hassan her lite annet enn en voldsutøver, en tikkende bombe, en pikk og et rasshøl. Kanskje særlig det siste. Anale metaforer opptrer svært hyppig («JEG ER EN FREMMEDLEGIONÆR I LEGEMET / MIN EGEN MUND DÆKKER IKKE OVER MIG / RØVHULLET HOLDER IKKE SAMMEN PÅ MIG»), noe som utrolig nok ikke virker trøttende – i seg selv et vitnesbyrd om hvilken kraft Hassan besitter som dikter.

I debutsamlingen var Hassan den tolv år gamle gutten som passet på lillebroren sin i én verselinje, og hørtes ut som en kjederøykende Charles Bukowski i den neste. I toeren (no pun intended) er han blitt en skråsikker ung mann, som nettopp derfor klarer å vise hvordan usikkerhet ser ut innenfra. Han er sårbarheten kroppsliggjort, ikledd skuddsikker vest, en talsmann for den giftige maskuliniteten som selv tømmer giftbegeret:

JEG MISTEDE MIN MANDDOM DA JEG FIK DEN / JEG TROEDE AT JEG HAVDE ET VÅBEN / MEN JEG STOD MED EN KNIV UDEN SKAFT / KANONERNE VENDTE DEN FORKERTE VEJ / DA JEG DROG I KRIG / JEG HAVDE BLOT FJENDEN VED MIN SIDE / DA KAMPFÆLLERNE FALDT.

Det oppstår en merkelig dobbelthet under lesningen av Hassans dikt. På den ene siden er det vanskelig å si hvor mannen slutter og diktet begynner, på den andre siden er det en enorm avstand i alt som skjer. Tidvis minner det om et særs originalt førstepersons skytespill, der poeten med den ene hånden viklet inn i gips, og med et skarpladd skytevåpen i den andre, proklamerer livsvisdom og holder politiske taler. «JEG ER ET LITTERÆRT HANGARSKIB / ET POETISK MASKINGEVÆR». Han sier han har mistet troen både på pennen og pistolen, men man aner at faren er overhengende for at han vil bruke dem begge igjen. For Hassans skyld, for hans mulige ofres skyld, og for verdenslitteraturens skyld, håper jeg han klarer å holde seg til pennen – og at han fortsetter å skyte av salver som denne i mange år til:

LAD DE FUCKING FLYGTNINGE DRUKNE PÅ HAVET / LAD OS GRAVE VOLDE LANGS GRÆNSEN OG KYSTLINJEN / OG OPSTILLE ULVEGRAVE / RÆVESAKSE / OG MINDRE FÆLDER / TILEGNET ULEDSAGEDE FLYGTNINGEBØRN.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 23. november 2019
Kan og skal man skille litteraturen fra livet og kunstneren fra verket? Sånne diskusjoner kan være interessante og lærerike, som med Knut Hamsun og Det tredje riket, eller Peter Handke og Milosevic-regimet. Andre ganger er det mindre å lære, og...
Lørdag 16. november 2019
Kongens dag­bøker, som han egenhendig nedtegnet fra 1906 til 1955, er prismet Tor Bomann-Larsen bruker for å skrive historien om Norge i åttebindsverket om kong Haakon og Maud, som nå avsluttes med boka «Kongen». Noen ganger er ikke kongeprismet helt...
Lørdag 9. november 2019
Heidundrende: Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi er vanskelig å legge fra seg – og et mørkt portrett av kunstneren som ung egoist.
Lørdag 2. november 2019
Framtida: Historien om Statoil er et kraftfullt argument for mer aktiv politisk styring av selskapet.
Lørdag 19. oktober 2019
Guffent: I Matias Faldbakkens nye roman går en atal leir­kladd amok i Bygde-Norge. Kan det være et bilde på vår tid?
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.
Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.