Månedens poet

Den lille bobla i vateret

MÅNEDENS POET

KIRSTEN OPSTAD

Hver måned kårer Diktkammeret månedens poet, som intervjues i Bokmagasinet. Vinnerdiktet kan leses på side 8. Kirsten Opstad er til vanlig billedkunstner.

– Diktet «Kontorhallusinasjoner» er ganske hverdagslig, men også veldig fantasifullt. Juryen peker på både humrefaktor og vemod. Hvordan får du fram slike bevegelser i et dikt?

– Jeg hadde akkurat avsluttet en intens maleperiode og en soloutstilling med 75 selvportrett da jeg ble tilbudt en vikarjobb. Det er fint med betalte avbrekk fra atelier. Jeg får innblikk i andre yrker og blir utfordret av nye miljø, mennesker og meninger.

Diktet ble til i en hyggelig resepsjon på Skøyen. Jeg kan nesten ikke huske at jeg skrev det, men ble skikkelig glad for at diktet fant en leser. Kravet til tekstene jeg skriver, er at de skal ta opp i seg det som omgir meg. Inntrykk blir uttrykk, eller avtrykk. Tiden blir noe håndfast når jeg skriver. Teksten finnes. Tankene. Jeg prøver å åpne slusene, la kreativiteten ta plass og overraske meg.

– Du har en fortellende, prosaisk stil i diktet. Er det den formen du pleier å skrive i?

– Jeg skriver ofte kortere dikt. Teksten kom trolig som en konsekvens av mye korrekturlesning. Jeg har laget en poetisk advents­kalender med 24 nyskrevne dikt. Kalenderen får du tak i hos Cappelens Forslag. Det er skummelt, men også fint å vite at flere personer leser samme dikt, samme dag. A poem a day

Juryens kommentar

Eit dikt så rikt på assosiasjonsvekkande referansar og skiftande sprang at ein i tankane sneiar innom både Uroas bok, biletbøker for barn og franske surrealistars zoologiske hagar, før ein innser at diktet eigentleg berre har sitt eige originale uttrykk og sitt heilt eigne trøkk.

Pengehungrige flaggermus og sjiraff-allergiar har høg humrefaktor, men står i kjapp kontrast til inderleg lengting og ei vemodig kjensle av å ikkje koma nokon stad. Her blir ein triviell kontordag sett opp mot den mørkaste natta, då ein vart riven med og kasta seg om halsen på den mytiske sjiraffen. Ja, ikkje spør!

I dette diktet går det fantastiske saumlaust opp i det attkjennelege, og intense nattlege barmøte fører til dette hemmelege som me er mange som veit om, at alt kan bli så underleg komisk nett før det kunstige lyset får morgonrøynda til å stå særleg ærleg fram for oss.

Her har poesien fanga det heile i sin fabelvev.

– Hva slags plass har skrivingen i resten av kunstnervirket ditt?

– Skrivingen er en lunge. Ordene gir oksygen til kraniet. De kaotiske tankene, de lykkelige. Skrivingen er den lille bobla inni vateret, som skaper en viss balanse. Jeg har et fantastisk atelier på Trosterudlåven. Boltreplass og uendelige arbeidsglede. Jeg jobber sjangeroverskridende og intuitivt. Det finnes ingen delete-knapp i maleriet, det tiltrekker meg. Det krever nærvær, fysisk og mentalt. Jeg har begynt å lese dikt for maleriene, og i det siste har selvportrettene begynt å svare.

– Hva betyr Diktkammeret for skrivingen din?

– Jeg oppdaget kammeret for ti år siden og vender stadig tilbake. Et viktig fellesrom. Tregulvet lukter grønnsåpe. Her kan man henge fra seg, sette seg i lenestolen og lese. Mye bra poesi! Nyskrevne tekster som dufter stekt brød. Nystrøkne skjorter. De dagene jeg i takknemlighet logger inn, skriver ofte tekstene mine seg selv. Det er uvurderlig lærerikt å ha en plass hvor man kan prøve ut dikt. Et dikt er ikke et dikt om det ikke leses. Kammeret er fylt av skarpe blikk og kloke hoder. Bordet fanger her, man kan ikke trekke tilbake en tekst man har lagt ut. Det er livsfarlig og skjerpende.

– Diktet ditt er en slags virkelighetsflukt. Hvordan tenker du at kunst kan være det?

– En virkelighetsflukt? En autentisk løgn. En sannhet inspirert av søvnens underbevisste struktur, nattens ulogiske blanding av mareritt og eventyr.

KH

Månedens dikt

KONTORHALLUSINASJONER

Kontorstolen gir meg en knekk i knærne.

Det minner som å sitte på toget fra en storby til en

annen, men jeg kommer ikke noe sted. Går inn en

dør klokka 8, og går ut den samme døra kl. 16.

Tankene forflytter seg ikke på samme måte når

landskapet utenfor står stille.

Jeg har byttet ut de firkantede post-it lappene på

pulten, med noen sekskantede. Det er bare en av

disse store forandringene som fryder meg, men

hodepinen stopper ikke, selv etter overskridende

inntak av smertestillende.

Om du bare visste hvor sterkt jeg lengter etter å se

deg. Himmel. De usle pengene som suste inn på

kontoen min i dag, fløy ut igjen med det samme.

Sultne flaggermus gumler i seg husleie og

studielån. Å, onsdag. Jeg er allerede omsluttet av

det same hule ekkoet som tidligere denne uken.

Og flaggermusene er fredet, umulig å få ut av

huset.

Jeg vil tilbake til den mørkeste natta, den kvelden

jeg i ubetenksomhet kastet armene om halsen på

giraffen. Du hadde godt overblikk over baren den

kvelden, og jeg er fremdeles sikker på at det var

han som oppdaget meg, ikke omvendt.

Jeg savner faktisk det hvite lyset som fargela

veggene den skyldige morgenen. Den dårlige

ånden fra den langstrakte halsen. Skyggene av oss

som lå utstrakt på gulvet fikk meg til å le. Jeg

savner de hovne øynene som knapt kunne se

klovene. Ingen av oss ante at jeg var allergisk mot

giraffer. Jeg hadde jo aldri møtt noen før.

På husveggen utenfor ser jeg solens tegninger.

Skyggen av lyktestolpen minner meg om han. Det

er noe med dette kunstige lyset, som får

virkeligheten til å fremstå som autentisk og ærlig.

Kirsten Opstad

Bokmagasinets diktspalte redigeres av poetene Endre Ruset og Joakim Kjørsvik. Vi trykker nye, innsendte dikt av etablerte og uetablerte forfattere. Bidrag mottas på adressen poetiskpraksis@klassekampen.no. Spalta har dessuten et samarbeid med Diktkammeret, et åpent, nettbasert skriveverksted for poesi, hvor Helge Torvund er veileder. Poeter kan også gå inn på Diktkammerets nettsider og delta der: diktkammeret.no. Hver måned kårer juryen i Diktkammeret en månedens poet, som intervjues og trykkes i Bokmagasinet.