Lørdag 16. november 2019
I SLOTTSVINDUET: Kong Haakon på 80-årsdagen i 1952 med prins Harald og kronprins Olav. Til venstre prinsesse Ingeborg. FOTO: SVERRE A. BØRRETZEN, AKTUELL/NTB SCANPIX
Fortellerkunst: Tor Bomann-Larsen har skrevet en fengslende historie om kong Haakon og Norge, fra unionsoppløsningen i 1905 til kongens død.
Haakon forsoneren

Kongens dag­bøker, som han egenhendig nedtegnet fra 1906 til 1955, er prismet Tor Bomann-Larsen bruker for å skrive historien om Norge i åttebindsverket om kong Haakon og Maud, som nå avsluttes med boka «Kongen». Noen ganger er ikke kongeprismet helt optimalt, fordi kongehuset ikke har stått like sentralt i alle politiske begivenheter – og noen transportetapper får vi – men det fungerer likevel overraskende ­produktivt.

De to mest dramatiske hendelsene i perioden er unionsoppløsningen i 1905, som gjorde den danske prins Carl til Haakon VII, og over­fallet på Norge i 1940, der kongens holdning gjorde ham til det samlende symbolet for motstandskampen mot den nazistiske okkupasjonen.

Da den norske statsledelsen forlot Norge i juni 1940 om bord på den britiske krysseren «Devonshire» – «Kongeriket Norges livbåt», som Bomann-Larsen skriver i en av sine mange bildeskapende vendinger – hadde kongen, stortingspresident C.J. Hambro og regjeringen skaffet landet et statsrettslig grunnlag – Elverumsfullmakta – som gjorde det mulig å fortsette kampen for et selvstendig Norge fra utlandet. Likevel var det på hengende håret at Norge ikke fikk en kollaboratørregjering som Vichy-regimet i Frankrike. Bomann-Larsen er på sitt beste når han beskriver Oslo-miljøet rundt Høyesterett og Stortingets presidentskaps eskalerende landsforræderi sommeren 1940.

Fakta

BIOGRAFI

Tor Bomann-Larsen

Kongen.

Haakon & Maud. VIII

Cappelen Damm 2019, 510 sider

Årets bok, som går fra 1945 til 1957, dekker en periode som – naturlig nok – ikke var like begivenhetsrik som krigs­årene. Likevel tegner Bomann-Larsen opp noen fascinerende hovedlinjer ved kongens virke. Bildet som blir stående etter å ha lest verket, er av kongen som forsoneren. Etter krigen rakte han bevisst ut hånda til mange av dem hadde sviktet og krevd hans avgang. Kongen bidro også til forsoning ved at han trakk de revolusjonære inn i det politiske systemet. Den eneste han ikke kunne tilgi var svenskekongen, Gustav 5.

I et så omfattende verk, skrevet over en tidsperiode på 20 år, forestiller jeg meg at forfatterens perspektiver på noen punkter har endret seg underveis. I Bind IV «Makten» fra 2008 skriver han for eksempel at kongens strategi da han ga Ap og Christopher Hornsrud regjeringsoppdraget i 1928, var å splitte arbeiderbevegelsen. I årets bok er dette perspektivet trengt i bakgrunnen. I stedet legger han vekt på at kongen ville vise de revolusjonære i Ap at han behandlet alle likt. «Skal Kongen i dette Land i det hele taget have Haab om at gjøre Nytte må det være ved at vise sin Upartiskhed under alle Forholde», skrev han. Kongens oppgave var å samle og ikke splitte.

Bomann-Larsen viser at kong Haakon også etter krigen var opptatt av ikke å utestenge de revolusjonære. Da Einar Gerhardsens samlingsregjering skulle settes sammen i 1945, mente kongen den burde dannes på breiest mulig grunnlag, noe som betydde at kommunistene måtte med. Resultatet ble at NKP fikk like mange statsråder som Høyre. Johan Strand Johansen ble arbeidsminister og Kirsten Hansteen konsultativ statsråd i Sosialdepartementet.

Kommunistene hadde stått for en aktiv motstandskamp, og i 1945 kåret Dagbladets lesere Nordahl Grieg til landets største krigshelt etter kong Haakon. Kongen hadde også spesielt hjerte for Grieg, ikke minst fordi dikteren hadde utpekt ham til «folkekongen». Det var en tittel han bar med glede og stolthet. «[D]et er Krigen som har gjort at hele Folket har samlet sig om min gærning, som Konge», skrev han. Landet trengte et samlingsmerke, «og da tog de Kongen, som dette Mærke».

Kommunistene var heller ikke de samme som før. I Friheten kunne partiets leder, Adam Egede-Nissen, fortelle at kongens tale 7. juni da han kom tilbake til Norge, også var kommunistenes program. Et talende uttrykk for at dette var spesielle tider, var at NKPs generalsekretær Peder Furubotn dukket opp som en av 14 underskrivere (sammen med Ole Hallesby og Johan Falkberget) på et forslag om å reise en Haakon VII-katedral i hovedstaden.

Boka gir også et innblikk i hvor konfliktfylt striden om norsk militær tilknytning vestover har vært i norsk politisk historie. Halvdan Koht forlot London-regjeringen delvis på grunn av uenighet om dette, og Einar Gerhardsen, sterkt påvirket av FNs general­sekretær Trygve Lie, kjempet i det lengste for et nordisk forsvarsforbund. Da Winston Churchill besøkte Norge i mai 1948, var det under de hardeste tautrekkingene om Nato-tilknytning. Da Churchill talte for et fullsatt storting, var kommunistenes tolv representanter demonstrativt fraværende, det samme var Einar Gerhardsen som befant seg ved Dæli­vannet i Bærum, skriver Bomann-Larsen. Kommunistene forholdt seg til signaler fra Moskva, statsministeren til et notat som de nordiske sosialdemokratiske stats­ministrene hadde utformet i Stockholm om nordisk forsvarsforbund. Gerhardsen hadde ikke mistet trua på at Norge kunne være en bru­bygger mellom stormaktene.

Tor Bomann-Larsens åtte bøker om Haakon og Maud har på alle måter blitt et storverk. Fruktene av 20 års utrettelig kildearbeid og hans breie kunnskaper om norsk politisk historie, er nennsomt vevd sammen til en fengslende beretning om vår nære fortid. Verket damper av skriveglede som savner sidestykke i norsk sakprosa. Hendelsene, om aldri så intrikate, krystes ut i levendegjorte fortellinger. Noen innvendinger finnes, blant annet at han av og til nedvurderer andre politiske aktørers rolle til fordel for den biograferte, men det får vi tåle i en kongebiografi. Det er lett å forestille seg hvor mye arbeid og lidelse som er nedlagt i skriveprosessen, men det endelige resultatet framstår likevel som et overflødighetshorn av fortellerglede. Det er bare å takke Tor Bomann-Larsen for strevet.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 23. november 2019
Kan og skal man skille litteraturen fra livet og kunstneren fra verket? Sånne diskusjoner kan være interessante og lærerike, som med Knut Hamsun og Det tredje riket, eller Peter Handke og Milosevic-regimet. Andre ganger er det mindre å lære, og...
Lørdag 16. november 2019
Kongens dag­bøker, som han egenhendig nedtegnet fra 1906 til 1955, er prismet Tor Bomann-Larsen bruker for å skrive historien om Norge i åttebindsverket om kong Haakon og Maud, som nå avsluttes med boka «Kongen». Noen ganger er ikke kongeprismet helt...
Lørdag 9. november 2019
Heidundrende: Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi er vanskelig å legge fra seg – og et mørkt portrett av kunstneren som ung egoist.
Lørdag 2. november 2019
Framtida: Historien om Statoil er et kraftfullt argument for mer aktiv politisk styring av selskapet.
Lørdag 19. oktober 2019
Guffent: I Matias Faldbakkens nye roman går en atal leir­kladd amok i Bygde-Norge. Kan det være et bilde på vår tid?
Lørdag 12. oktober 2019
Ideologi: Linn Stalsberg viser hvordan nyliberalismen virker i kropp og sinn.
Lørdag 5. oktober 2019
Overblikk: Ingar Sletten Kolloen lykkes med å gi et helhetlig bilde av nordmenns krigserfaringer.
Lørdag 28. september 2019
Nærvær: Therese Tungen skriv langsame noveller med nerve.
Lørdag 21. september 2019
Leik: Ravatns nye roman veks seg større enn sin eigen krimintrige.
Lørdag 7. september 2019
Intens: Kaj Skagens selvbiografi er på samme tid stolt selvhøytidelig og nådeløst selvutleverende.